Korps, en gyllen mulighet?

Korps er en gyllen mulighet til å forankre musikalsk nyskapning i en bred folkelig bevegelse som kan gi ny musikk nye nedslagsfelt, skriver komponist Glenn Erik Haugland i Aftenposten. Det forutsetter imidlertid at fordommene mot korps erstattes av vilje til å støtte fenomenet.

Av Tellef Øgrim

Haugland, tidligere leder for Norsk Komponistforening (fra 1997 til 2002), overvar nylig NM for Brassband i Bergen. Der opplevde han en entusiasme som overgår stemningen på Branns hjemmekamper og en «fortolkningsevne og musikalsk overskudd som burde få flere av våre profesjonelle orkestre til å rødme» som han skriver i Aftenposten.

Han beskriver det som en «surrealistisk opplevelse» å se samtidsmusikk omgitt av så mye entusiastisk oppmerksomhet, og går videre til å stille seg spørsmålet om hvordan denne gylne muligheten for norsk nyskrevet musikk blir fulgt opp av våre «bevilgere». Svaret han finner er at nyskapningen som foregår i korpsbevegelsen overses, og han gir våre fordommer skylden.

«Det er ingen hemmelighet at det finnes en mengde fordommer til korpsmusikken og kulturen rundt, og at disse spiller en viss rolle med tanke på bevegelsens status. Det kan dreie seg om forestillinger om korps bestående av småharry og dugnad-maniske medlemmer som dyrker korpstur-flatfylla, konkurrerer og lirer av seg dårlige korpsarrangement av Melodi Grand Prix-låter i komiske, medaljeoverlessede uniformer. En klassisk lavkultur, med andre ord».

Hauglands innlegg plasserer seg tematisk midt i en debatt som har gått her i Ballade om hvem som kan håpe å få nyte godt av nyetablerte støtteordninger som har støtte til det såkalte rytmiske musikkfeltet som sitt formål. Ny Musikk har vært på banen for å sikre seg tilgang til arrangørstøtten, til tross for at musikken foreningen representerer ikke i utgangspunktet faller inn under definisjonene som brukes om rytmisk musikk. Det foreløpige svaret fra Kulturrådet, som forvalter pengene, er at tildelingene skal vurderes frilynt og basere seg på hvilke søknader som er gode og hvilke som faller gjennom.

Da blir det vel et spørsmål, i tråd med Haugland, om frilyntheten blir sterkere enn fordommene mot korpsfenomenet.