DEBATTEN OM KI I MUSIKK: Musiker Torstein Slåen skiller mellom OK KI og Problematisk KI.(Foto: Thor Egil Leirtrø)
KI: God katalysator eller uregulert naturlov?
INNLEGG: Uregulert teknologisk utvikling påvirker menneskesinnene. Tekoptimisme uten dette perspektivet blir stående igjen som naiv, mener musiker Torstein Slåen.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner. Følg debatten om kunstig intelligens her.
Av Torstein Slåen, musiker
Representant for KIKI – Kunstnerisk Initiativ for regulering av Kunstig Intelligens
Allerede i 2026 sin første uke har medietrykket rundt KI-teknologien vært enormt. Etter NRKs sak om at bandet Vestavind, et band samlet for å framføre allerede KI-generert musikk promptet av Ole Morten Simonsen, med flere festivaltilbud, ble jeg rett og slett drittlei. KI-kritikeren i meg var i løpet av fjoråret allerede aktivisert, særlig gjennom organisasjonen KIKI (Kunstnerisk Initiativ for regulering av Kunstig Intelligens). Men nå sukka jeg høylytt med et «aaaah komigjeeeeeeendaaaaaaa» i stua hjemme.
Men selv om responsen var litt som forventet med noen som syns det blir for dumt og noen som syns at det må da værra greit, har både denne saken og flere truffet en liten nerve hos overraskende mange. Særlig oppsiktsvekkende var nyheten om at Countryfestivalen i Skjåk, som kanskje den første norske musikkfestivalen i historien, kom med en offentlig beklagelse for at de booket et band som spilte KI-genererte låter.
Nylig uttalte den koreanske stjerneregissøren Bong Joon-ho at «(…) KI er en god ting, nettopp fordi det får menneskeheten til å endelig tenke seriøst rundt hva kun mennesker kan gjøre.»
Dette sitatet surrer i hodet mitt om dagen, og gjør meg litt optimistisk på at den KI-kritikken jeg ser overraskende mye av kan tyde på at vi får et større fokus på menneskeskapt musikk, hva det er og hva det innebærer.
I dette lyset leste jeg Kjetil Manheims innlegg her i Ballade om det menneskelige i musikken i KI-æraen. Manheims hovedpoeng er at vi ikke burde bruke så mye fokus på å stenge teknologien ute, men heller på å fylle både musikken og teknologien med menneskelighet, om jeg leser han rett. Det er fine poenger og historiske paralleller Manheim drar, men jeg får allikevel en liten bismak av flere av poengene hans.
Først: KI er veldig mange ting, men omtales gjerne som én. Det gjør det vanskelig å ha en klar samtale om temaet med mindre man snevrer det inn til å handle om en bestemt bestanddel. Å snakke om at KI kan separere ut et instrument fra et ferdigmastret lydspor er noe annet enn å snakke om at noen har generert en fullstendig låt fra scratch i programmet Suno. At musikkteknologer som allerede jobber med algoritmer skal forske på potensialet til KI i musikkproduksjon, er noe annet enn at Spotify fyller egne populære spillelister med KI-genererte låter og tar ut profitt på det.
I KIKI skiller vi mellom OK KI og Problematisk KI, der sistnevnte inkluderer KI trent på massive datasett uten tillatelse, som ikke tar hensyn til personvern og opphavsrett, og konkurrerer i markedet med dette trente originalmaterialet. Klarer man å gjøre rede for hvilket av disse man snakker om, tenker jeg at man er godt på vei. Det er det siste jeg tar utgangspunkt i som problem.
Jeg er enig med Manheim i at KI aldri kan «være Nick Cave», men bare reprodusere og etterligne han, og der har Mennesket med stor M en fordel. Pessismisten i meg deler allikevel Nick Caves bekymringer om at KI «mekaniserer fantasien». Teknologiene vi vokser opp med påvirker bevisstheten, sinnet, språket og hvordan vi utøver musikken vår.
Ledige stillinger
Det er nesten søtt nå, å lese hvilke problemstillinger Walter Benjamin tar opp i sitt essay «Kunstverket i Reproduksjonsalderen» fra 1935. Benjamin skriver blant annet om hvordan vi oppfatter kunst gjennom mange kopier av et originalt maleri, og at vi i mye mindre grad rekker å tenke egne tanker når man får grenseløse mengder bilder slengt i trynet på en gang. En kinofilm eller en reproduksjon føles i dag rent naturlig, og langt fra dagens kvernende informasjonstsunami. Men vi lever i en akselerert versjon av Benjamins advarsel, når informasjonsstrømmen automatiseres av Problematisk KI. «Tankefriheten i Reproduksjonsalderen» settes i fare, for å parafrasere Benjamin.
Vi burde hatt reguleringer på plass i går
Manheim trekker også fram hvordan musikkindustrien allerede i lang tid har fokusert på formelbasert musikk, og at dette ikke er et nytt fenomen med KI. Det er et herlig poeng som jeg håper flere tar til seg. Når vi snakker om forflatningen av kulturen er det hovedsaklig på grunn av hvor strømlinjeformet og algoritmebaserte kommersielle kulturprodukter har blitt.
Med det i bakhodet deler jeg ikke nødvendigvis optimismen til Manheim om at når KI tar over de ovennevnte musikkformatene kommer «vi» automatisk til å trekkes til den menneskelige kjernen igjen. Joda, jeg startet innlegget med denne optimismen, men jeg har ikke troa på at det skjer uten bevisstgjøring rundt hva KI er, hvem som pusher den algoritmebaserte musikken og hva som finnes utenfor den.
I 2024 hadde Morgenbladet en langlesning om bakgrunnsmusikken og hvordan den påvirker oss. Artikkelen tar for seg hvordan strømmetjenester som Spotify gjør avtaler med komponister av såkalt oppmerksomhetsavvisende musikk, og gir dem større eksponering på spillelistene mot reduserte royalties per strømming.
Denne bakgrunnsmusikken er ment å ikke interageres med, og påvirker ikke bare Mennesket som lytter. Tar KI over denne komponistjobben, vil det nok på kort sikt bare gjøre akkurat disse spesifikke komponistene arbeidsløse. Men om de kommende generasjoner blir oppdratt av strømmetjenestene til å betrakte musikk som noe man har på i bakgrunnen og som ikke krever oppmerksomhet, er det ingen automatikk i at det er akkurat det er «menneskelige uttrykket» og «historien, avsenderen og opplevelsen» som de skjønner at de mangler i livet.
Manheim skriver «Vi lever i en global, digital virkelighet. Endringen har allerede skjedd». Desto viktigere er det at vi burde hatt reguleringer på plass i går. Når Manheim skriver «Ved å nekte å utforske mulighetene som ligger i generativ (KI), overlater vi innovasjonen til andre markeder», lyder det som om utviklingen er en naturlov som må få ta for seg som den vil, der vi menneskene det angår må innrette oss deretter. Når i tillegg disse datasettene er trent opp ulovlig på opphavsrettslige åndsverk, burde det ringe en alarm. Skulle vi ikke heie fram menneskene som blir rævkjørt som et resultat av dette?
Mer enn noen gang krever tiden av oss at vi er aktive samfunnsborgere og fordyper oss i hva som gjør oss menneskelige. Hvordan teknologien påvirker oss, hvem som pusher den på oss og hva hensikten med den er. Og ikke minst: Vi må kreve regulering før vi bestemmer oss hvordan vi forholder oss til teknologien videre. Først da stiller vi sterkere i å ha en faktisk demokratisk stemme i hvordan vi vil at samfunnet vårt skal formes i tiden fremover.
