Vi viser konsertvideoen "Heroin Chic" i sin helhet, og snakker med Solveig Sørbø om veien videre, plateinnspilling, partitur – og hennes neste opera.
– Det er i skjæringspunktet mellom alle elementene at opera-magien oppstår, sier komponist Solveig Sørbø til oss.
I videolenken under her viser vi en halvannen times konsertutgave av den nye operaen Heroin Chic, slik den ble fremført på Parkteatret i Oslo i februar. Operaen er fremdeles et verk under arbeid, der målet stadig er en full sceneversjon.
HEROIN CHIC: Opera på Parkteatret
– Gratulerer med en ny milepæl! Hvor mye skiller denne filmede konsertversjonen seg fra den som ble vist på Classix-festivalen i Romania for et drøyt år siden?
– Etter festivalvisningen i Romania – som nådde riksdekkende TV både der og her hjemme – fikk jeg tid til å se over materialet på nytt, og det førte til en haug med småendringer og to nye numre, forteller Sørbø.
– Det som også skiller de to konsertante fremføringene er utøverne. I en sinfonietta er på en måte alle solister, så formatet gir stort rom for at hver musiker setter sitt preg på uttrykket. Sangerne har selvfølgelig også sitt eget særpreg. Vi beholdt de to Elisene og cimbalomisten, så der var det likt.
Sørbø forteller at også den visuelle rammen ble annerledes, siden Classix hadde et dedikert team til dette. Det hadde ikke den norske utgaven ressurser til.
– Det er gått noen måneder nå – hvordan opplevde du at det norske publikumet tok i mot verket?
– Jeg er dypt beveget over responsen. Et utsolgt Parkteatret mottok Heroin Chic med begeistring og åpne armer. Publikum bestod av en blanding av kulturelt bevandrede innen klassisk musikk og litteratur – og folk som aldri før hadde opplevd opera.
Kø for å komme inn på Parkteatret og oppleve nyskreven, norsk opera med Heroin Chic. (Foto: Alberto Juarezlucio)
– Dirigent Hans Petter Mæhle formet også musikken på en annen måte i Oslo. Jeg håper at den glitrende fremføringen, samt at vi trakk så mye jublende folk, er nok til å vise operakompaniene at Heroin Chic er noe å satse på.
Ledige stillinger
– Har dere også fått mer offentlige tilbakemeldinger om forestillingen?
– Ja, absolutt. Jeg var veldig glad for Ola Nordals positive kritikk i Ballade. En annen som skrev entusiastisk om forestillingen er tidligere redaktør i Morgenbladet, Alf van der Hagen. Han mente at operaen vår innfridde over forventning, og kalte den sensasjonelt god og gripende. Han trakk også særlig frem Susanna i hovedrollen som Elise.
– Samtidig ble jeg litt skuffet over at ikke NRK sendte sin operakritiker. Når en stor aktør som Parkteatret fylles til randen av interessert operapublikum to ganger i løpet av få dager, burde det veie like tungt som en forestilling ved Operaens Scene 2. Sammen med Insimul-ensemblet fra Stavanger klarte vi å nå ut til helt nytt publikum for ny norsk opera. Det er det verdt å sette søkelyset på.
Dirigent Hans Petter Mæhle til høyre. Fra venstre: Sopran Susanna Wolff som «Elise», barnesopran Sofia Neacşu som «lille Elise» og mezzosopran Siv Misund som «Moren». (Foto: Elias Habbestad Kjelsås)
Konsertopptaket Ballade har premiere på i dag er filmet av Elias Habbestad Kjelsås. Den er redigert med lyd fra Parkteatrets egen lydtekniker, Tobias Larsen Laeskogen, behandlet av Trond Kjelsås.
Her møter vi utøverne Susanna Wolff, Sofia Neacșu, Siv Misund, Ivar Magnus Sandve, Johannes Nikolai Aas samt Ensemble Oslo og dirigent Hans Petter Mæhle. Og en liten cameo med librettist Maria Kjos Fonn.
Maria Kjos Fonn og Solveig Sørbø. Bildet er fra en tidligere anledning, ikke fra forestillingen på Parkteatret. (Foto: Anniken Mohr)
I etterkant av konserten gjorde de samme aktørene også en innspilling av materialet. Den kommer som en egen utgivelse til høsten.
– Vi planlegger å slippe plata på mitt eget label Solsnu i midten av oktober. Jeg tror man kan kjenne litt av energien i rommet. Vi hadde ikke fått nok støtte til innspillingen, som på slike prosjekter gjerne tar fire dager, så vi bestemte vi oss for å få inn alt på én lang dag. Det var en felles kraftprestasjon fra alle hold og utrolig imponerende.
– En annen ting som skiller innspilling fra konsertvideo er at vi brukte orgelet i Jar kirke. I tillegg limte vi inn Fartein Valen-orgelets dypeste C på det store klimakset, takket være Nils Henrik Asheim i Stavanger. Noen av registreringene der er så dype at du ikke hører, men føler lyden. Ikke alle høyttalere kan gjengi så dype frekvenser, men de er der for de som er interesserte. Det blir som en slags rus.
Orkesteret i Heroin Chic på Parkteatret i Oslo. (Foto: Elias Habbestad Kjelsås)
Parallelt med plateversjonen vil også partitur og stemmer publiseres.
– I partituret skiller jeg mellom hva som skal spilles av solist og hele strykergrupper. Jeg har også en opsjon for deler som kan synges av kor, hvis man virkelig skal gjøre det stort!
– Ellers føler jeg vel at verket har nådd en moden form nå, men man vet jo aldri. Etter innspilling fikk jeg en ny mulighet til å høre musikken i ro og mak, og jeg fikk endel visjoner, nesten hallusinasjoner, om det sceniske og visuelle.
– På generelt grunnlag tenker jeg at et verk kan videreutvikles i det uendelige, morfes og bli til andre ting. Så man må bare sette strek et sted. Slik det er nå er jeg veldig happy med resultatet og gleder meg til utgivelsen til høsten.
Tenor Ivar Magnus Sandve i rollen som Joakim, Sanglæreren, og bass-sanger Johannes Nikolai Aas som karakteren «D» – «’D’ for dop, depresjon og for demonene som ødelegger Elise,» som Ballades kritiker Ola Nordal skrev i sin anmeldelse av Heroin Chic. (Foto: Elias Habbestad Kjelsås)
– Det som åpenbart ikke er låst, og som trenger utvikling, er det sceniske. Og man skal ikke se bort fra at noen flere musikalske endringer kan tilkomme ved iscenesettelse. Opera er jo helhetskunst, og kan først forstås og oppleves fullt ut når den utspiller seg dramatisk på en scene.
– Det er i skjæringspunktet mellom alle elementene – og publikum – at magien oppstår.
Inderlige scener mellom karakteren «D» og «Elise» i Heroin Chic. (Foto: Elias Habbestad Kjelsås)
Avslutningsvis røper Sørbø at hun er i gang med opera nummer to, basert på Vildanden av Henrik Ibsen. Man kan få en smakebit av den i slutten av august, når en ung sopran og Ensemble Aurorae fremfører Hedvigs sangsyklus på Blaafarveverket i Modum og Gamle Raadhus Scene i Oslo.
– Jeg håper noen vil plukke opp dette til Ibsenåret 2028. Hvis ikke får vi bare gjøre det selv og håpe på støtte. Det er skummelt å begynne på ny musikk, for man vet aldri om man får det til. Men jeg vet jeg ikke er alene om å ha det sånn.
