Musiker Anders Odden svarer på TONOs debattinnlegg om hvordan verksregistreringer i TONO er basert på tillit, med kontrollmekanismer. TONO må forstå at rollen som komponist er i endring, svarer Odden.(Foto: Erik Valebrokk)
INNLEGG: TONOs definisjon av «skapende innsats» hviler på en gammeldags oppfatning av hva det vil si å skape musikk i dag, skriver musiker Anders Odden i tilsvar til rettighetsforvalteren.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner. Teksten er et tilsvar til TONO i den pågående debatten om kunstig intelligens i musikken, som du kan følge her.
Av Anders Odden, musiker
TONO skriver i sitt tilsvar (til Oddens innlegg av 5. januar, red.mrk.) at de ønsker teknologi velkommen som verktøy, men trekker grensen ved «100 prosent KI-genererte verk» fordi opphavsretten krever menneskelig skapende innsats. TONOs definisjon av «skapende innsats» hviler på en gammeldags oppfatning av hva det vil si å skape musikk i dag.
1. Fra håndverk til valg
Når en fotograf tar et bilde, er det kameraet – maskinen – som fanger lyset og genererer bildet. Likevel har fotografen opphavsrett. Hvorfor? Fordi fotografen tar valgene. De velger motiv, vinkel, utsnitt og stemning.
Når en musiker bruker generativ KI på et avansert nivå, gjør de nøyaktig det samme. Prosessen starter kanskje med en enkel, selvlaget demo som lastes inn i verktøy som Suno. Deretter tolker KI-en musikken, men det er mennesket som styrer prosessen videre: Låtskaperen skriver så omfattende «prompts» (instrukser), genererer hundrevis av varianter, lytter, forkaster, justerer parametere, og syr kanskje sammen bruddstykker fra titalls ulike genereringer.
Er ikke denne utvelgelsen, styringen og kurateringen en «menneskelig skapende innsats»? Hvor mange timer må opphaveren bruke på å styre en KI før TONO anerkjenner at resultatet er et produkt av dennes vilje, og ikke tilfeldigheter? Her henger TONO igjen i fortiden.
2. Vestavind-paradokset: Straff for ærlighet
TONO sier at verk uten menneskelig innsats ikke utløser vederlag. Men dette skaper et system som belønner uærlighet og straffer transparens.
Saken med bandet Vestavind er kroneksempelet på hvorfor dagens praksis feiler. Vestavinds eneste «feil» var at de var åpne om prosessen. De fortalte ærlig at de brukte KI som hovedverktøy for å skape en hit.
Hadde Vestavind gjort som mange andre aktører i dagens marked – holdt munn om verktøybruken, etablert et live-band og latt festen rulle – ville de blitt hyllet som suksessrike hitmakere. Sannheten er at TONO, med sine nåværende metoder, aldri ville oppdaget at låtene var KI-genererte.
Ledige stillinger
Det ironiske er de økonomiske konsekvensene: Hadde Vestavind spilt 100 konserter med disse låtene, ville det generert store summer inn til TONO, ettersom arrangørene må betale vederlag. Musikken skaper altså verdi og inntekter for TONO, men TONO nekter å anerkjenne skaperne bak. Det er et paradoks vi er nødt til å snakke om.
3. Hvem eier pengene?
Dette leder oss til et prinsipielt spørsmål: Når en «KI-låt» blir en hit på radio eller strømmetjenester, samler TONO inn penger fra kringkasteren. Hvis TONO mener at «ingen mennesker eier verket», hvor blir disse pengene av?
Skal inntektene fra en låt initiert av en opphaver som bruker KI fordeles til andre TONO-medlemmer som ikke har hatt noe med låta å gjøre? Det virker urimelig at verdiskapingen, som tross alt er initiert og styrt av et menneske, ikke skal tilfalle initiativtakeren.
Vi trenger ikke et TONO som klamrer seg til fortidens definisjoner, men et forvaltningsselskap som forstår at rollen som komponist er i endring. Å være «skaper» i 2026 handler like mye om idé, visjon og kuratering, som det handler om å fysisk trykke på tangentene.
Jeg tror at 100 prosent av pop-, country- og partymusikk vil skapes med hjelp av KI gjennom dette året. Det er ingen vits i å kaste bort penger på å prøve å lage «catchy» hitlåter til festbruk på gamlemåten lenger.
