I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med sanger, musiker og låtskriver Anders Odden, som velger seg avdøde Øystein Aarseth.
• Anders Odden, gitarist, vokalist og låtskriver. Stiftet Cadaver, et av Norges tidligste death metal-band, i 1988. Cadaver er nå gjenopplivet for andre gang, og slapp albumet Edder & Bile i fjor høst. Odden har også to andre bandprosjekter, Magenta og Order, og har i tillegg spilt blant annet i Apoptygma Berzerk, Celtic Frost og Satyricon. Han har dessuten hatt verv og konsulentoppdrag for forskjellige bransjeorganisasjoner, og arrangerte i fjor festivalen Ad Hoc i Råde med så forskjellige artister som Arve Tellefsen, Benny Borg, Jørn Hoel, Rein Alexander og sine egne band Cadaver og Order. Født 20. desember 1972, Stavanger.
• Øystein Aarseth, gitarist og låtskriver i Mayhem, kjent under pseudonymet Euronymous. Pionér innen black metal/death metal som var med å starte Mayhem, og i tillegg drev plateselskapet Deathlike Silence og platebutikken Helvete. Var med på Mayhems studioutgivelser Deathcrush (1987) og De Mysteriis Dom Sathanas (1994), den siste av disse utgitt etter hans død. Aarseth ble drept av Varg Vikernes, også kjent som «Greven» eller «Count Grishnackh». Født 22. mars 1968, Surnadal, død 10. august 1993, Oslo.
– Hvorfor Øystein Aarseth?
– Han kom inn i livet mitt på et tidspunkt hvor jeg nettopp hadde begynt å høre på ekstrem og hard musikk. Jeg satt hjemme i Råde og hørte på nærradio fra Oslo. Jeg hadde funnet ut at de spilte sånn musikk fra midnatt og utover på hverdager. Hele nærradiokonseptet virket på den tiden som en tidlig versjon av en strukturert piratradio. Siden medieverdenen åpna seg med nærradio åpnet undergrunnen av sånn musikk seg samtidig, minnes Anders som den gang var 13 år gammel.
– Frode Øien hadde et program der han inviterte det da ukjente bandet Mayhem på besøk fordi de hadde spilt inn en ny demotape. De var bare utrolig mystiske og brukte pseudonymer og sånn, og jeg mener å huske at de tok over hele radiosendinga. For meg hørtes det ut som Frode ble satt til side som programleder og bandet tok over i et par timer. Det var helt magisk. De spilte sin egen musikk, men ikke minst spilte de masse annet som var helt ukjent, Hellhammer, Bathory, masse tidlig black metal og andre ekstreme ting. De hadde tydeligvis stor innsikt i hva som foregikk og var per definisjon det eneste norske bandet som fantes i alle disse sjangerne på én gang. De var startpunktet for alt du kan kalle ekstremmetal. Alt starter med Mayhem.
Øystein Aarseth og Jørn Stubberud under Mayhem-taggen på Langhus stasjon i Nordre Follo midt på 80-tallet. – De var bare utrolig mystiske og brukte pseudonymer og sånn. De var startpunktet for alt du kan kalle ekstremmetal. Alt starter med Mayhem, forteller Anders Odden. (Foto: Privat)
Anders forteller om hvordan han ble «vanvittig fascinert». Han bodde i Østfold, de bodde i Ski, og siden de benyttet pseudonymer satt han klistret til den samme radiostasjonen den nærmeste tiden for å prøve å finne ut hvem Mayhem var.
– Uka etter dukket det opp en fyr som var konkurransevinner og sa han var broren til en i bandet. Han het Aarseth, og det førte til at jeg rett og slett saumfarte telefonkatalogen, og jeg fant kun en Aarseth-familie i Ski. Jeg tok sjansen og ringte og traff rett på Øystein. Den samtalen må ha vart en time eller to. Han traff en som var åpen for de samme tingene som ham, og da var han som et vandrende bibliotek og veldig entusiastisk. Hans glødende engasjement var noe du følte med en gang, dette levde han bokstavelig talt for. Han ga hele musikktilnærmingen min en slags lidenskap jeg aldri hadde opplevd før.
For den unge Anders fremsto fire år eldre Øystein Aarseth som en slags naturlig budbringer av alt det nye som var i ferd med å skje, og han slukte alt han ble fortalt. Han tok til seg alle tipsene Øystein delte og fikk tilsendt masse musikk som oppslukte ham, først fra Øystein, siden også fra andre hold.
– På 80-tallet var det ikke så vanlig å ha kontakt med folk i andre land. Om det ikke var ukjent, var det å bli kjent med folk i utlandet veldig mye vanskeligere enn det er i dag. Den eneste metoden var brevskriving, og hele denne undergrunnsscenen baserte seg veldig mye på det. Vi skrev til hverandre og la ved flyveblader og fanziner og andre ting. Man tok opp de tingene man hadde på tape og bytta opptak. Alt dette introduserte Øystein for meg.
Øystein Aarseth i platebutikken Helvete i Gamlebyen i Oslo. I dag finner du plate- og merchbutikken Neseblod i lokalene, som blir besøkt av black metal-fans fra hele verden. (Foto: Privat)
– Jeg dro også på øving med Mayhem. Da var jeg 13 og et halvt år, og fikk førstehåndsinntrykk av hvordan musikken låt in your face i øvingslokalet. Det gjorde at jeg ble helt innbitt på at et sånt band skulle jeg også starte. Jeg hadde endelig funnet min greie. Dette var veldig tidlig i utviklingen av black metal. Vi som kom inn med en gang utgjør en liten, men signifikant gruppe av folk. Blant de jeg ble kjent med på den tiden er eller var så å si alle medlemmer av de mest kjente og prominente bandene. Øystein hadde en utrolig sentral rolle som inspirasjonskilde og døråpner for hvordan man kunne drive med musikk på siden av bransjen, å være uavhengig, i sin egen verden.
– Var det andre sider ved ham enn det rent musikalske som inspirerte deg? Energien, pågangsmotet, talentet?
– Det jeg tok til meg veldig tidlig var å ofre alt for dette her. Skulle man komme noen vei med musikken måtte man velge den fremfor alle andre mulige fritidsaktiviteter og sidespor man kunne havne på, å kun bry seg om denne musikken og forsake absolutt alt annet. Dette var noe han introduserte som en mulighet. Mange drev jo med idrett og hadde kjæresteprosjekter og alt mulig, sosiale ting som tar mye tid og ressurser, men her var det et alternativt løp å utfolde seg i som jeg tok veldig til meg. Jeg hadde bodd i blokk- og rekkehusmiljø frem til jeg bli ti år og flyttet til gård. Jeg gikk fra en tilværelse der folk ringte på døra hele tiden til å bli sosialt isolert. Nå fikk jeg en plattform som gjorde det mulig å bryte ut.
Anders Odden arrangerte i juli i fjor festivalen Ad Hoc i Råde med en bred line-up: Arve Tellefsen, Benny Borg, Jørn Hoel, Rein Alexander og sine egne band Cadaver og Order. Her fra konserten med Cadaver. (Foto: Per Johan Waag)
– Var du og Øystein venner eller er det en annen måte å beskrive forholdet deres på?
– Jeg var fanboy i starten. Han ble veldig sur da jeg kopierte alt han gjorde. Da var han klar på at sånn skal man ikke gjøre. Han var veldig nøye med det. Jeg var jo veldig ung, og jeg lette etter bandmedlemmer sjøl i Fredrikstad og Østfold. Da jeg startet Cadaver ble det mer gjensidig respekt og et mer kollegialt vennskap. Ting sklei jo litt ut for ham i ‘92-‘93. Sommeren ‘93, et par måneder før han døde, var han veldig på jakt etter gamle venner. Det var tydelig at han hadde gått gjennom en periode med mye fokus på andre ting, men nå lette han opp gamle venner for å spille de nye Mayhem-tingene som han hadde jobbet med så lenge. Jeg var hos ham flere ganger på denne tiden og følte at vi fikk et vennskap som var mer voksent. Jeg hadde jo mitt band, hadde gitt ut plate og vært på turné, og nå sto Øystein endelig foran et gjennombrudd med den plata han hadde snakket om å gi ut i seks-syv år. (De Mysteriis Dom Sathanas – journ. komm.) At han ble drept, ble enda mer trist på grunn av det. Han visste han hadde laget noe veldig betydningsfullt og veldig bra, men fikk aldri se det komme ut.
Det er skrevet og sagt mye om Øystein Aarseths ekstreme sider og makabre innfall. Han var den som fant liket av den avdøde Mayhem-vokalisten Per Yngve «Dead» Ohlin som hadde begått selvmord med hagle. I stedet for å varsle politiet umiddelbart dro han og kjøpte et engangskamera for å fotografere liket. Et av bildene ble brukt på en colombiansk bootlegutgivelse av Mayhem-platen Dawn Of The Black Hearts, vel å merke etter Aarseths død. Som om ikke det var nok laget han også smykker av biter av den istykkerskutte hodeskallen som han delte ut til musikere han syntes var spesielt verdige.
– Jeg var på en måte i nærheten av hendelsene, forteller Anders. – Jeg kjente Pelle også og var flere ganger i huset der de bodde på Kråkstad. Når sånne ting skjer, blir man jo sjokkert og tenker på hva man kunne gjort annerledes. Men at Øystein gjorde som han gjorde hang nok mest sammen med hans hang til myteskapning og imagebygging. Han tok det altfor langt selvfølgelig, men hans måte å tenke rundt ting på var at alt kunne brukes for hva det er verdt i PR-sammenheng. Jeg tror det hadde vært helt greit om ikke alt det skjedde, det hadde ikke gjort noen forskjell. Jeg husker jeg hørte om at han gjorde det, men tenkte ikke nos særlig rundt det. Han hadde vel en idé om at dette var så ekstremt at han måtte gjøre noe med det. Det sier kanskje noe om hvordan han likte å se ting ovenfra. Han regnet seg ikke som en direkte del av det og så ikke at det var noe galt med det. Jeg tror han så det i et slags fugleperspektiv, men det er veldig vanskelig å si.
– Hvor tror du Øystein hadde vært i dag om han ikke var blitt drept?
– Det er en spennende greie. Vi som kjente ham, lurer på om han ikke hadde gått lei av det med å måtte flytte nærmere den vanlige musikkbransjen. Han var på en måte litt i ferd med å gjøre det sjøl med labelen sin, og innså også han ikke kunne drive distribusjon på egen hånd. Jeg var en del av distribusjonen hans. Det fungerte slik at han sendte ti eks av en plate til alle han kjente og stolte på. Alle solgte ni og sendte penga til ham, og fikk beholde en selv. De platene er sikkert verdt 10 000 kroner i dag. Han signerte flere band på slutten, og samme dag som han døde skrev Enslaved under på kontrakt med ham. Han hadde andre ting på gang også, så jeg er usikker på hvor han hadde havna.
Anders Odden ved et maleri av en venn, kunstneren Vegard Øidvin. Bildet henger til salgs på Retrolykke Kaffebar på Grünerløkka i Oslo. – Det er en original av Vegard, et selvportrett, forteller Anders. (Foto: Erik Valebrokk)
Det var imidlertid mye som skjedde rundt ham som kunne hatt en uheldig effekt, tror Anders. Om han ikke var blitt drept av Varg Vikernes, eller «Greven», ville det nok blitt rullet opp at han var i nærheten da Holmenkollen kapell brant.
– Jeg vet ikke om han hadde vært kapabel til å sitte i fengsel. Han var nok tøffere i ord enn i virkeligheten. Men det som hovedsakelig er feil med myten om black metal og Øystein var at han skapte noe med vitende og vilje for å få suksess, som det jo ble etterpå. Det var snarere motsatt. Hans ideer var å ha dette som en ukommersiell geskjeft. Du skulle fortjene å høre denne musikken. Å være en lytter i seg selv krevde en del kriterier. Var det opp til ham, som han fortalte det, ville hele scenen vært en slags losje, og var du først inne fikk du høre det andre ikke fikk høre. Men det holdt på å gå ad undas uansett, ved at det ble for stort.
– Så opplevde han jo ikke internett, men det ville vært noe for ham. I og med at han hadde så mye ekstreme politiske ideer, ville internett slik det er blitt appellert veldig til ham. Han ville for eksempel blitt forbauset over hvor stor utbredelse konspirasjonsteorier har fått. Han var interessert i ekstreme politiske retninger, i Pol Pot og kommunisme. Jeg tror nok også han hadde havnet i en mer eksperimentell musikalsk retning. Han var ekstremist i alt han gjorde og gjorde det full on, og han ville nok fortsatt jakten på mer og mer ekstreme uttrykk.
Bilde fra platecoveret til Cadavers Edder & Bile, gitt ut i november 2020. (Foto: Hannah Verbeuren)
– I hvilken grad gikk du selv inn i de sidene ved black metal-scenen som dreide rundt satanisme? Kalte du deg satanist på noe tidspunkt?
– Det var jo en veldig forkynnende kristendom på barneskolen der jeg gikk i bygda Råde i Østfold. Jeg meldte meg ut av kirken da jeg 14-15, og var en av to borgerlige konfirmanter. Jeg ble til og med kalt Satan. Men det med satanisme i Norge har ikke en klang som gir noen mening med alter og nakne damer og ritualer og alt det der. Det er noe som heter First Church of Satan som er sånn San Francisco-hippie-new age-satanisme, og det har aldri vært noe spennende. Det er mer spennende med hvordan de kristne ser på Helvete og synd og at vi på en måte er slaver av Gud. Ideen om at han overvåker oss og følger med på det vi gjør har jeg alltid syntes er veldig banal, og alle fortellingene jeg ble eksponert for som barn virker veldig konstruert. Mange av disse lignelsene er uforståelige, selv i et moralsk lys, og du skal ha ganske mye kontekst for å forstå den gode moralen i hele jesusprosjektet. Jeg har alltid sett på det som litt stusslig.
– I den grad jeg er i opposisjon, for å erte de som tror på dette, er det lett å si at man er satanist eller bruke symbolene deres opp-ned. Det skjer ingen ting. Det er ingen gud som dukker opp. Og hva skjer hvis du tar bort liturgien, og det poetiske i språket? Jeg har vært i noen begravelser i det siste og blitt eksponert for den nye oversettelsen av «Fader vår». Hva har skjedd nå? De har gjort det om til et moderne språk, og da blir det i hvert fall banalt! Jeg er mot fordummende kristendom som er evangelisk og konservativ. Hvis de er mot alle som ikke tenker som dem, må jeg vel være satanist. Det er ikke mitt valg, men deres valg. Jeg tenker at hvis du skal være hundre prosent satanist, må du begynne som katolikk. Da har du muligheten til å snu opp-ned på alt sammen.
Cadaver på Ad Hoc-festivalen i Råde i Østfold juli 2020. (Foto: Per Ole Hagen)
Anders Odden startet i sin tid Cadaver som nå igjen er aktive. I bandets tredje inkarnasjon har han slått seg sammen med den belgiske trommeslageren Dirk Verbeuren som også spiller i Megadeth, og i fjor høst ga de ut albumet Edder & Bile. Han er også aktiv med bandet Order der han spiller med to tidligere Mayhem-medlemmer, Mannheim og Messias, og Stu Manx fra Gluecifer. I Magenta som han har sammen med vokalist Vilde Lockert, får han utløp for andre ting enn black metal. Det er vel ganske åpenbart at det er i Cadaver og Order man tydeligst kan høre spor av Mayhem og Øystein Aarseth, men er det også ting han gjør i Magenta som kan spores tilbake dit?
– Noe kanskje, men der er jeg på fri ferdsel i et slags åpent landskap. Der har jeg ikke noen sperrer på hvordan ting skal være sonisk. Bare jeg synes det funker så er det greit. Kanskje noe av det elektroniske kan speiles tilbake, men det er nok mest et parallelt sidespor som har med de andre tingene jeg liker å gjøre.
Fjoråret var utfordrende for Anders, av mindre åpenbare årsaker enn koronapandemien.
3. oktober 2019 fikk han en alvorlig kreftdiagnose, og legene fjernet en halvmeter tykktarm, tolvfingertarmen, galleblæren og hodet til bukspyttkjertelen.
– Jeg har kvitta meg med så mange ting at jeg ikke har så mye mer, sier han lakonisk. Han er tydelig på at sykdommen kunne fått et annet utfall. Nå er han aktiv igjen, og planlegger nye plater med både Cadaver og Order.
Anders Odden er aktiv igjen etter alvorlig kreftsykdom. Nå planlegger han nye plater med både Cadaver og Order. (Foto: Erik Valebrokk)
Begge er band som kan spores direkte tilbake til Øystein Aarseth, så at han hadde stor betydning for black metal-scenen spesielt er det ingen tvil om. Men hva hadde han å si for norsk musikk generelt?
– Mayhem satte en standard for en type band som ikke eksisterte i Norge før de kom. Det fundamentet de la ved å være så ekskluderende og harde fra dag én – de ga aldri etter for noe – viste en attitude som var eksepsjonell og unik. Den tilstøtende svenske sjangeren var alltid mer kommersiell enn den norske. Gjennom dette har vi fått en internasjonal subsjanger som var best når den var norsk. Det var ikke åpenbart da Mayhem startet. Bandet skulle jo ikke være noe flaggskip for Norge i det hele tatt, men har endt opp med å bli det mest innflytelsesrike norske bandet noensinne.
– Hva er det beste Øystein gjorde?
– «Freezing Moon». Det jeg synes er veldig musikalsk spennende er at den inneholder så få toner. Det atonale og asymmetriske i arrangementet gir en introduksjon til noe helt annet enn rock. Det er det atmosfæriske, og bevegelsene som vi kaller det, og riffene som er der. Øystein var opptatt av å kaste alt og begynne på nytt igjen, og det var en sånn låt. Den vil alltid stå som en påle i Mayhem-katalogen og i utviklingen av black metal, avslutter Anders Odden.
Salt i Oslo kan bli nødt til å stenge dørene
Myndighetene varsler full stopp av aktivitet innen 1. juli.
Derfor bør vi lære norsk folkemusikk og folkedans på voksenopplæringen
Det burde være flere arenaer for formidling av norsk folkemusikk og -dans i voksenopplæringen. Det er en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap, skriver Ely Navarro i Stiftinga Hilmar Alexandersen.
Ballade video: Pyramider på Månen
Vi har det greit med Beharie, BLKSTD, Mayflower Madame, Din Våte Drøm, Vidar Furholt, Paulin Voss, Roar Dons og Naeon Teardrops.
Hvordan løfte kunstnerisk forskning fra marginalisering til vitenskapsdiskurs?
Er kunstnerisk forskning moden og klar for å tre inn i en vitenskapelig diskurs? Hvis ikke, er jeg redd den er på vei inn i en (muligens noe selvforskyldt) marginaliseringsprosess, skriver Henrik Holm.
Storsatsing på kultur i hele Norge: – Har du en god idé, vil vi høre fra deg, sier daglig leder i Kulturrom
Regjeringen styrker Kulturrom med hele 21 millioner kroner – det største tilskuddet siden oppstarten.
Tid og kunstnerliv: Korpsbevegelser
Akkurat som i 1989 er det like før det vil kry av uniformer, marsjhefter og bandolærer. Korpsbevegelser er å gjenta seg selv, år etter år. Gjentakelsene er tradisjon. Tradisjon er kultur. Kultur er musikk. Og musikk er korpsbevegelse.
