Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartre i Beijing 1955.(Foto: Liu Dong'ao / falt i det fri)
Tid og kunstnerliv: Død over Burde!
Det har tatt år av tid og kunstnerliv, men kanskje er jeg snart klar for å lukte på en ny følelse av frihet i sinnet. Her kommer dagens dose kriminell energi, skriver dirigent og skribent Cathrine Winnes.
Følg dirigent og skribent Cathrine Winnes i Ballade-spalten «Tid og kunstnerliv».
Cathrine Winnes er universitetslektor i direksjon ved Norges musikkhøgskole, og var inntil nylig sjefdirigent for Blåsarsymfonikerna i Stockholm. I 2019 ble hun tildelt Norsk Komponistforenings likestillingspris. Samme år ble TV-serien hun var programleder for på SVT, «She Composes Like a Man», nominert til gullrosen i den internasjonale fjernsynsunderholdningsprisen Rose d’Or. Serien ble også sendt på NRK. Nylig ble hun også utpekt som mentor i Norges Musikkorps Forbunds Maestro-program. Winnes står bak vår faste spalte «Tid og kunstnerliv». (Foto: Mauro López)
Han heter «Burde» og har stor makt. Min venninne Fru N forsøkte å slakte ham for noen år siden. Hun lanserte slagordet «Død over Burde.» Men det er ikke lett å være opprører.
Liv og lære går ikke alltid hånd i hånd, og Burde har, som så mange med makt, en fascinerende mengde strategier for å holde oss i sjakk. Men siden den gang har jeg forsiktig veivet litt med denne røde fanen, og hvisket til de som vil høre, de som føler seg usikre, de som er innskrenket, handlingslammet og styrt: – Død over Burde!
Burde sitter i hjernens faglige råd. Nå lener han seg bakover i skinnstolen med hendene breialt bak nakken, mens jeg prøvende legger fram et forslag. Om det ikke kunne vært spennende å «interpretere Mozart sånn?»
Burde smiler mildt. Lurer på om jeg har skikkelig oversikt. Hvor mange fioliner hadde egentlig Wolfgang til rådighet der i Praha? Og, du har vel lest den der «Tusen sider om pralltriller»? Et moderne orkester… de har jo en helt annen oppføringspraksis, vet du.
Hvem skal regjere i hjernen?
Når han er ferdig med meg føler jeg meg som en liten lort. Det er kanskje best at Burde tar seg av alt som har med å gjøre Mozart heretter. Han virker som han har lest «Tusen sider om pralltriller».
Mine kunstneriske intensjoner er kanskje ikke rene nok? Er det jeg finner på useriøse ting? For der Burdes kroppsspråk tidligere «bare» lekket som en sil, blir nå også skjegget hans lengre og lengre. Han messer. – En klassisk musiker skal tjene kunsten edelt og sannferdig. Det er mye vakrere.
Det er mye mer nobelt å sitte i et nonnekloster og analysere symfonier, enn å gå ut i landsbyen å fortelle om dem. Som en simpel klovn og en jøgler. Men i nonnekloster! Der! Og kanskje, etter min død, vil noen finne mine analyser og teorier, det ville være vakkert.
Det er orden i rekkene der Burde regjerer. Trygt. Han kommer altså til å bli gjenvalgt, hvis jeg ikke gjør en aktiv vurdering. Hvem skal regjere i min hjerne?
Tilbake i styrerommet sitter han nå lent over bordet og småprater med sidemannen. Jeg fikk aldri snakket ferdig.
Ledige stillinger
Hva er dette for et faglig drittråd?
Og to par strømper
– Men altså, seriøst?
Burde hever øyenbrynene akkurat idet jeg skal til å gå inn på scenen i røde sko. Det etterlater en murrende følelse av uro som varer langt forbi den symfonien jeg skulle oppføre. Hvorfor tok jeg ikke de sorte flate?
Røde sko med høye hæler er bad-taste. Røde strømper er enda verre. Det har virkelig ingen ting med faget å gjøre.
Men det er ikke sikkert at historiens litterater er helt enige. Gule bukser var en gang en Goethe-markør. Roman-karakteren Werther lider seg til døde i gule bukser, full av overstadige følelser, slik det hører romantikken til. «Alle» på 1700-tallet gikk omkring i slike bukser.
Eller blå strømper; en borgerlig markør for kvinnens rettmessige plass i et demokratisk samfunn (ført an av Elizabeth Montagus litterære sammenkomster i England på den tiden). Og nå røde sko, en flørt med røde strømper, men også et uttrykk for glede, lekenhet og femininitet. Eller kanskje trass.
Jeg lar stiletthælen klemme subtilt men sviende over Burdes lilletå i det jeg går på scenen: Det er på tide at han holder kjeft.
Libertè!
Hun heter Simone, og røyker lange franske sigaretter med munnstykke. Jeg tar en, jeg også, og merker hvordan jeg ufrivillig speiler hennes kroppsholdning, der hun myser ut i luften foran en gigantisk bokhylle. Eksistensialistisk filosofi, «Det annet kjønn», samlede verker av Jean-Paul Sartre, jeg er imponert.
Simone de Beauvoir i Paris,1962. (Foto: Gisele Freund)
Så skjenker hun kruttkaffe og begynner. Jeg blir sittende lenge i Simones budoar den ettermiddagen. Hun mener at eksistens går foran essens, forteller hun, og når hun er ferdig har jeg bare skjønt halvparten av det hun forklarer. Men jeg sitter igjen med en berusende følelse av frihet.
Det er så mange spørsmål jeg ikke har stilt. Simone de Beauvoir løsner litt forsiktig i korsettet mitt så jeg får puste, og småprater, nesten moderlig: – Hvem har bestemt at du skal oppfylle forventningene, essensen, av hva for eksempel en dirigent er? Hvem skal regjere i din hjerne?
Så lener hun seg tilbake, og tar et mektig drag av sigaretten før hun lar røyken langsomt sive ut. Spørsmålet om hvem du er, hva du representerer, står for, kommer fra, og svaret på dette, er mye viktigere for dine valg.
Svarene kan åpne for en ny tid og et nytt kunstnerliv. De er preget av muligheter, kanskje av noen nyheter, og i hvert fall: følelsen av mening. Du kan fylle den rollen der med hva du vil. Fyll den med mening! Død over Burde.
Hjernens faglige råd
Burde gir seg ikke uten kamp. Han er som King Lear i Shakespeares teaterstykke, der han først proklamerer: – Jeg er gammel, det er nye tider, jeg trekker meg tilbake,
for deretter å fortsette: – Men jeg vil at makten skal gå til den som elsker meg mest.
Og til slutt kommer han tilbake som en boomerang likevel, og dette skjer hver eneste kveld på hver eneste forestilling, for det er vanskelig å gi fra seg makt og innflytelse, selv når man er utdatert.
Slik var det på Shakespeares 1600- tall, slik er det i hjernens faglige råd.
King Lear og narren – maleri av George Frederick Bensell (1837-1879), olje på lerret. (Foto: George Frederick Bensell / The Knohl Collection)
Men i møterommet sitter nå også «den Andre stemmen», hun med sigaretten, og kjæresten hennes Jean-Paul. Og så gjelder det å ha en joker også, i et slikt faglig råd. En gjøgler, en hoffnarr. For narren er av dem som kan tale kongen midt imot, og dertil komme unna med det.
Det var kanskje ikke så dumt likevel, å stille med lutt, bjeller og røde sko. Litt uærbødig kriminell energi kan åpne for resultater vi enda ikke visste at vi søkte mot.
Kunstnerisk frihet, kunstnerisk mot.
All ære til «Tusen sider om prall-triller», men det er mellom linjene det skjer.
I det jeg går på scenen lar jeg stiletthælen klemme subtilt men sviende over Burdes lilletå: Det er på tide at Burde holder kjeft. (Foto: Cathrine Winnes)
