Iblant hender det at jeg spør meg selv: Hvorfor sa jeg opp reklamejobben for fire år siden, og ble frilansskribent isteden? Hvorfor turnerer jeg rundt i Europa med et feministisk svartmetallband som har befestet sin posisjon som vår tids vekkerklokke? Hvorfor bestemte jeg meg en dag for å satse alt på kunst og kultur – uten hverken fast lønn eller sikre resultater – i et felt som krever alt av meg?
Svaret er at jeg tror at språket kan forandre verden. Jeg har visse tanker, holdninger og ideer jeg oppriktig tror på lar seg kommunisere. Jeg tror at musikk og litteratur – ja, kunsten som sådan – kan redde liv, fordi den får oss til å granske oss selv, og snur opp ned på svarene.
Å skrive er kort sagt mitt hittil ærligste forsøk på å være et ansvarsbevisst menneske.
Jeg må innrømme at det har tatt meg godt over et kvart liv å innse at jeg har plikter som menneske i betydningen samfunnsborger. Jeg har begrunnet det med at jeg har hatt mer enn nok med meg selv, og mitt eget liv.
Jeg kan se meg selv i mange unge mennesker. Vi druknes i bevisst kaos, og står igjen handlingslammede og uinspirerte. Vi tror ikke lenger på fremtiden. En stor andel av Storbritannias ungdommer drømmer om diktatur. Om vi ikke har en ond fører som truer med å ta rotta på oss, gjør vi det åpenbart selv. Vårt samfunn er blitt tvers gjennom selvskadende.
Verdens mektigste mann har nå gått så langt at han åpent har hevdet retten, og makten, til å arrestere og fengsle hvem han vil – inkludert borgere – og frata dem ethvert rettslig vern. Som kommentator i Dagsavisen Cornelia Kristiansen sier det: Hvis dette ikke er en krise, er ingenting en krise. Verdens største og mektigste land vil avskaffe det grunnleggende, juridiske prinsippet om at ingen skal fengsles uten lov og dom.
Budskapet synes klart: Ingen skal lenger føle seg trygge.
Det er ironisk nok påskeferie mens jeg skriver denne teksten. Jeg sitter foran peisen på hytta i Risør, drikker vin og har et fantastisk lammekjøtt i marinade mens verden går fullstendig av skaftet. Samtidig: Tiden mellom palmesøndag og påske kalles den stille uka. Det er en tid som gjerne brukes til å senke skuldrene og reflektere over livet og samtiden.
Min mor, som er kristent oppdratt, blir stilt flere spørsmål av døtrene enn tidligere. Vi vil vite hva hun mener om synd og frelse. Vi vil vite hva hun mener om tilgivelse.
Vi får mer ut av diskusjonene enn tidligere, fordi vi innser at begrepet skyldfølelse har fått renessanse.
Ballades skribent Johanna Holt Kleive bruker den stille uken til å reflektere rundt sin skyldfølelse. (Foto: Achy Ouafik)
Det er åpenbart at vi har det bedre med oss selv når vi er snille med hverandre. De gangene jeg har dårlig samvittighet, er tilfeller hvor jeg har løyet, unngått å hjelpe noen, overlatt en oppgave til andre, eller lurt meg unna et felles ansvar.
Det oppstår en skyldfølelse i meg. Og kanskje er denne følelsen maktpåliggende å kjenne på akkurat nå.
Å føle grunnleggende skyld i noe, tror jeg er et viktig – og konstruktivt – premiss for tilværelsen. Ikke fordi vi tilhører en privilegert folkegruppe som har trukket de beste kortene. Men fordi det “er et menneskelig vilkår å føle en form for skyld”, som en kjent forfatter en gang uttrykte det.
Å leve sammen på denne planeten medfører en forpliktelse. En evne til å være sitt ansvar bevisst. Til å innrømme feil. Skremmende nok sitter mennesker ute av stand til å få dårlig samvittighet i førersetet.
Forfatteren Suzanne Brøgger skriver et sted at mennesker i dag har mistet forståelsen av hva det vil si å være en offentlig person i betydningen samfunnsborger. Uttrykket offentlig person er degradert til bare å omfatte en ubetydelig andel av befolkningen – «kjente ansikter». Men i det øyeblikket mennesker gir avkall på identiteten som offentlige personer, gir de samtidig avkall på å forstå hva den enkeltes borgerplikt er, eller betyr, i en større sammenheng.
Jeg grunner over setningen, og tror Brøgger er inne på noe. Om flere mennesker hadde følt at deres stemme hadde rekkevidde, og reell påvirkningskraft, ville verden trolig sett annerledes ut.
Som skribent og musiker har jeg mer og mer innsett verdien av en stillingtagen. Som kunstner setter du et avtrykk i verden (ja, et helt konkret til og med), og det kan være svært givende å reflektere rundt hvordan du ønsker å posisjonere deg, og hva du ønsker å formidle.
I en tid som setter demokratiet på spill, må hver enkelt av oss forsøke å komme frem til en oppfatning av hva som årsaken til de dype problemene i samfunnet vi lever i, og sette kreftene våre inn der.
Men motivasjonen må komme fra et sted. Og for min del begynner det med skyldfølelsen som grunnposisjon.
Skyldfølelse gir humanismen gode vekstvilkår. Den søker tilgivelse, og får oss dermed til å handle.
Den sier: Jeg har enda ikke gjort det som forventes av meg som menneske. Men jeg gir ikke opp, ikke faen, hverken meg, deg, eller oss.
Vossa Jazz-sjefen slutter
Daglig leder i Vossa Jazz, Roger Urhaug, har sagt opp etter knapt et år.
Hvor brenner det, Egon Holstad og Sigurd Elgenes?
Hvor er musikkjournalistikken på vei? Hvordan imøtekommer vi en stadig mer uforutsigbar fremtid? Hva kjennetegner god anmelderkunst? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
Fest i klangfargerike med forstyrrande ubehag og lågfrekvent stille
Ballade jazz: Superspreder har naila det på si andre plate, Geir Sundstøl feirer ti år som soloartist, vi får klangleg skulptur frå Sofa, og orkestrert stille frå Bristol.
Norsk premiere på "Elja" med Kronos Quartet og Benedicte Maurseth
Verdenskjente Kronos Quartet inntar Oslo for norsk premiere på verket "Elja" under årets Ultima.
Jazzfest Trondheim: Festivalens høydepunkt og alltid overraskende
– Det som særpreger Trondheim Jazzorkester, er at du aldri vet hva du får. Og det er jo det jazz handler om, å bli overrasket, skriver Trygve Lundemo etter siste ukes Jazzfest i Trondheim.
Færre søkere til estetiske linjer på videregående: – Det oppleves for usikkert å velge den retningen
Flere fylker og kommuner legger ned estetiske linjer på videregående, og i takt med dette går søkertallene til disse linjene ned. Periskop og Ballade har forsøkt å finne ut av årsaken til hvorfor færre ungdommer søker seg til estetiske fag.
