
Inspirasjoner: Torgeir Waldemar om Bach, Smokie, deLillos og… Anders Møller.
Torgeir Waldemars musikalske godtepose rommer både klassisk musikk, country og rock, men han liker ikke å knytte inspirasjon til navn. Ballade presser ham til å gjøre det likevel.
Ballade snakker med norske artister, musikere, sangdiktere og komponister om hva som har inspirert dem og deres karrierer. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.
Torgeir Waldemar Engen, sanger, gitarist, låtskriver og produsent. Han ga ut sitt første album Torgeir Waldemar i 2014, og har siden sluppet ytterligere tre studioalbum; No Offending Borders (2017) som også førte med seg søster-EPen Jamais Vu (2018), Love (2020) og Mercy (2024). I tillegg har han sluppet konsertplaten At The Opera (2024). Waldemar spiller også i bandet The Devil And The Almighty Blues, og produserte nylig debutalbumet til Vilde Bye. Han er også del av studiokollektivet Subsonic Society Studios. Født 9. november 1974 i Tønsberg.

– Det er ikke noen grunn til å knytte inspirasjon til navn. Jeg har aldri vært en sånn navnefyr, sier Torgeir Waldemar. – Jeg tenker mye mer på inspirasjon som språk. Noe kommuniserer, noe kommuniserer ikke. (…) Plutselig er det noe som snakker veldig tydelig, ikke sant? Sånn er det med musikk også. Her er Torgeir Waldemar live fra Interstate 19-festivalen på Vulkan, Oslo, 2019. (Foto: Erik Valebrokk)
– Hvor lang tid har vi? spør Torgeir Waldemar når vi ber om hans fremste musikalske inspirasjonskilder.
– Det er ikke sånn at jeg har en pose som jeg går og putter ting oppi og blir inspirert av, det er ikke sånn det fungerer. Jeg tenker mye mer på inspirasjon som språk. Noe kommuniserer, noe kommuniserer ikke. Eller hvis du er i et galleri, så ser du masse ting som ikke kommuniserer, og plutselig er det noe som snakker veldig tydelig, ikke sant? Sånn er det med musikk også.
Fra han debuterte med Torgeir Waldemar i 2014 og vakte oppsikt med sanger som «Streets» og «Across The River» og frem til hans fjerde album Mercy utgitt i fjor høst, har Torgeir Waldemar markert seg som en allsidig artist med tydelig forankring i melodiøs, tidvis countryinspirert rock.
Særlig har det vært enkelt å knytte låtene hans til en tydelig kjærlighet til Neil Young, men inspirasjonen strekker seg lenger enn som så. Det er med andre ord på høy tid å la ham selv – og ikke kun anmeldere og andre synsere – få uttale seg om inspirasjonen bak musikken.

Torgeir Waldemar live på Vulkan i Oslo, Interstate 19-festivalen 2019. (Foto: Erik Valebrokk)
– Det er ikke noen grunn til å knytte inspirasjon til navn. Jeg har aldri vært en sånn navnefyr. Greia er at jeg begynte å spille fiolin da jeg var seks år, og det gjorde jeg frem til 17-18-årsalderen. Musikken jeg spilte da var enten klassisk eller folkemusikk. Fordi jeg manglet øvingstalent, kom jeg ikke langt med noen av delene. Jeg hadde musikalsk talent, så jeg tok ting jævlig kjapt, og det var irriterende for spillelærere og sånt. De så en fyr som var talentfull, men ikke gadd å jobbe. Ingen lærte meg om forholdet mellom musikaliteten inne i kroppen og det som skjedde i hodet, sier han.
Waldemar forteller om den klassisk orienterte faren som elsket musikk innenfor tidsrommet som spenner fra barokken til wienerklassismen, med Johann Sebastian Bach som den store. Han hadde derfor selv et sterkt forhold til Bach under oppveksten i Tønsberg, men snart skulle han oppdage populærmusikkens gleder.
– Det første bandet jeg hadde et pasjonert forhold til var Smokie. Det var ganske funny da streaminga kom og jeg kunne høre på dem igjen. Om noe tenkte jeg bare «herregud», men så var det andre ting igjen hvor jeg tenkte «hmm, det her er en bra låt». Jeg hadde en sensitivitet for melodier allerede da, og videre utover 80-tallet var AC/DC kjempestort, og Accept, Twisted Sister og sånne ting. Så kom Bon Jovi etter hvert, og når vi kommer til 90-tallet catcha jeg Dire Straits. Det fikk stor betydning for meg. Broren min og en kompis av ham var mer på den gubbegreia med Dylan og Springsteen, og Tom Petty var inne i bildet, men så kom grungen som jeg ikke skjønte noen ting av. Da gikk jeg bakover og fant Creedence og Lynyrd Skynyrd. De to, AC/DC og Dire Straits har vært kjempeviktige for meg i forhold til rocken.
– Hva med Neil Young?
– Han dukka ikke opp før senere. Da jeg kom til Oslo som 20-åring fikk jeg tilgang på flere ting, og hadde en lang periode med deLillos. Da hadde jeg begynt å spille gitar, og jeg lærte meg å spille ved å plukke deres låter. Når jeg så oppdaget Neil Young noen år senere var det sånn «Å ja, Lars Lillo har tatt veldig mye herfra». Da var det selvfølgelig bare å hoppe over på det toget.

Torgeir Waldemar live på Vulkan i Oslo, 2019. (Foto: Erik Valebrokk)
På omtrent samme tid oppdaget Waldemar så smått countrymusikken, og den første countryplata som hadde en innvirkning på ham var Notting Hillbillies-albumet Missing… Presumed Having A Good Time, sideprosjektet til Mark Knopfler.
– Den hørte jeg masse på uten å tenke på at det var country, det var bare fint, og da Johnny Cash ga ut den første American Recordings-plata i 1994 smalt det skikkelig. Jeg hadde aldri likt sånn straight Nashville-country, men den litt alternative måten å tenke rundt country på fenget meg. Jeg så Ryan Adams alene på Rockefeller i 2001, og det er den villeste konserten jeg har vært på, den er på min Topp 3, minnes Waldemar.
Omsider fikk han også inn det han omtaler som «den cleane countryen» da han forsto hvor bra Gram Parsons var, og han nevner samtidig navn som Gillian Welch og Townes Van Zandt. Disse kom i en formativ periode for ham, og har utvilsomt satt sitt stempel på artisten Torgeir Waldemar.
Hans til nå fire album er til dels ganske forskjellige. De spenner fra å romme lavmælt americana og folkcountry til gigantiske lydvegger malt med bred pensel, høye gitarstrøk og strykerarrangementer som truer med å ta livet av det man måtte ha av sarte nerver. Ansvarlig for disse er fiolinisten og komponisten Ole-Henrik Moe, som vi har snakket med om inspirasjon tidligere.
– Det var kjempegøy og helt naturlig for meg å jobbe med Ole-Henrik. Å dra ting så langt som overhodet mulig i den retningen var fett.
– Da kommer vel den klassiske bakgrunnen din til nytte?
– Nettopp. Det er ikke sånn at jeg må gå gjennom en barriere i huet for å tenke at det er en del av meg. Jeg har aldri hatt de barrierene. Selv om jeg kan si at jeg er veldig klassisk i måten å forholde meg til musikk på – jeg er ikke veldig outrert eller jazza eller alternativ – er jeg likevel veldig åpen for andre ting uten at det nødvendigvis er en drivkraft i meg.

Ole-Henrik Moe og Guro Skumsnes Moe (som tilfeldigvis deler samme etternavn), han med med picolettofiolin, hun med oktobassen – verdens største og verdens minste strengeinstrument. Ole-Henrik Moe «har en sånn punkete attitude i bånn som tiltaler meg veldig, » sier Torgeir Waldemar: «Jeg har forsøkt å få ham til å spille bare en enkel melodi iblant, men jeg får det aldri som jeg vil ha, og det er helt nydelig!» (Foto: Henrik Beck / Ny musikk)
– Kan du si noe konkret om hva Ole-Henrik trigger i deg?
– Helt klart. Han er jo kunstner, han er helt ustyrlig. Du får det han kommer med, og så må du bare akseptere det, like det eller ikke like det. Jeg husker første gangen vi møttes, og jeg trengte noen strykerarrangementer. Jeg så for meg noen sånne «Disney-strykere» som alle holder på med, for å si det litt sleivete, men så forteller han at klassiske orkestre bare vil reprodusere gamle greier og ikke er noe spennende. Da skjønte jeg at her er det noe, denne fyren vil noe. Han har en sånn punkete attitude i bånn som tiltaler meg veldig. Jeg har forsøkt å få ham til å spille bare en enkel melodi iblant, men jeg får det aldri som jeg vil ha, og det er helt nydelig!
– Kommer du til å jobbe mer med ham, tror du?
– Helt sikkert. Jeg har ikke noe planlagt, men det er fantastisk å ha en sånn ressurs.
Det er mange viktige personer i Torgeir Waldemars musikalske liv, men én helt sentral person gjenstår å nevne.
– Det er med han ved siden av her.
«Han ved siden av her» er Anders Møller, produsent og musiker kjent som perkusjonist i Kåre & The Cavemen og Euroboys, og som har vært å se på norske scener i utallige sammenhenger og har styrt lyd på plater av en rekke artister. Møller og Waldemar driver Subsonic Society Studios i Oslo sammen med Vegard Sleipnes, og her jobber de med en rekke artister, fra Mimmi Tamba til Vilde Bye, fra Polardegos til Ulver.
– Anders kommer fra et annet sted enn meg og har dyttet på meg masse greier jeg ikke kjente til i det hele tatt. Vi møttes for mange år siden i private sammenhenger. Jeg visste veldig godt hvem han var, og hva han holdt på med.
– Hadde du sett ham spille live?
– Nei, men jeg hadde hørt en del på det han hadde gjort, og oppfattet ham som en ganske brautende fyr som tok mye plass. Han og hele den gjengen var liksom de feteste gutta i byen. Jeg husker jeg var på en fest og ble spurt om å dra en låt, men det var det ikke snakk om. Jeg skulle ikke ha på meg at jeg brukte sosiale relasjoner som et påskudd for å fremme mine egne ting. Det var jeg veldig opptatt av.
Da Waldemar skulle skrive søknader om støtte til det som skulle bli debutalbumet Torgeir Waldemar trengte han å føre opp en produsent på skjemaene. Anders Møller ble foreslått, men kategorisk avvist inntil det ikke fantes andre løsninger. Anders sa ja, det var bare å føre ham opp, og da han senere spurte om ikke han faktisk skulle produsere platen også og ikke bare stå oppført på et søknadsskjema, var Torgeir motvillig og skeptisk, redd for å miste kontroll over noe han var veldig klar på hvordan burde låte.

Torgeir Waldemar i høstsol, september 2024. (Foto: Erik Valebrokk)
Etter et vellykket «testsamarbeid» på én låt, dro de to til Maridalen kirke og spilte inn debutalbumet der i løpet av 14 dager. Møller var på vei ut av sitt gamle studio, og Waldemar kaller kirken «nøytral grunn». Ingen av dem visste helt hva de drev med.
– Vi var på likefot, og det funket som faen! Det var kjempeinspirerende, og det Anders er så god på som jeg ikke visste da vi begynte er å få folk til å føle seg bra, å få folk til å slappe av og leke og sånn. Det har vært en veldig viktig faktor i vårt samarbeid.
I likhet med Ole-Henrik Moe er også Anders Møller på en måte helt grenseløs. Han gjør ting få andre gjør.
– Ja, helt klart. Han tenker også som en kunstner.
– Trekkes du instinktivt mot sånne typer?
– Definitivt. Så lenge jeg ikke opplever at jeg må være noe annet enn det jeg er.
– Lærer du noe av dem, eller er det først og fremst snakk om inspirasjon?
– Jeg mener at jeg er grunnleggende åpen og lærevillig og suger til meg alt jeg kan. Nå sitter jeg her i mitt eget studio, som jeg vel å merke eier sammen med andre, men det er fordi jeg har holdt på med mine ting og samtidig sett hvordan ting blir gjort. Jeg har sett at ting ikke er så vanskelig, og brukte pandemien til å lære meg veldig mye.

Torgeir Waldemar trekkes mot samarbeid med kunstnertyper, forteller han. – Så lenge jeg ikke opplever at jeg må være noe annet enn det jeg er. (Foto: Erik Valebrokk)
Når yngre artister, som Mimmi Tamba og Vilde Bye, kommer til Subsonic Society Studios, er det for å få hjelp, men hva tar Waldemar selv med seg fra sånne jobber?
– Det er to veldig forskjellige ting. Vegard var ansvarlig for Mimmi-prosjektet, mens jeg var prosjektansvarlig for Vilde. Det er det første prosjektet jeg har hatt hovedansvaret for.
– Men lar du deg inspirere av disse menneskene?
– Å, ja. For det første er det gøy å jobbe med folk som er ordentlig flinke, men også å se reisen de er på. Balansegangen mellom Anders og meg er også interessant. Vi er litt forskjellige i forhold til hvordan eller hvor mye vi skal gå inn og ta i ting som produsent. Jeg er en sånn som hører et potensial jeg vil ha ut, mens Anders er mer sånn at vi bruker det vi har. Jeg vil trekke ut enda mer, og tenker at det kan bli enda bedre.

Platecoveret til Torgeir Waldemars LP Mercy, som kom ut i september 2024 på Jansen Records. (Foto: Jansen Records)
Da Torgeir Waldemar for noen måneder siden besøkte Stjernepose på NRK P13 for å promovere sitt siste album Mercy listet han opp fem låter som hadde vært vesentlige for tilblivelsen av albumet. De var «The Man’s Too Strong» med Dire Straits, «Tankane og tida» med Kenneth Sivertsen, «Oktober, Bergen by» med Oddny, samt «Saddle Up The Fence» med Buster Sledge og «Denial» med Vilde Bye. Buster Sledge er bandet til Michael Barrett Donovan som er hans viktigste samarbeidspartner på det nye albumet, og Vilde Bye har han produsert. Inspirasjonene er med andre ord tett på noen ganger.
– Er det sånn at du til enhver tid hører på musikk som mer eller mindre, bevisst eller ubevisst, kanaliseres inn i det du jobber med?
– Nei, det tror jeg egentlig ikke.
– Hvorfor nevnte du de fem låtene da? Hvordan har de påvirket Mercy?
– Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg plukket opp Brothers In Arms etter veldig mange år. «The Man’s Too Strong» var en låt jeg hadde glemt, den kommer langt ut på plata som nummer syv, og da jeg hørte den igjen var det bare «Å, fy faen, her har jeg tatt mye!» Det er så mange av mine låter som kan spores tilbake til det introriffet, «Take Me Home», «Across The River», hele den måten å spille på…
Waldemar sitter med gitaren og demonstrerer, og ganske riktig.
– «Burden» også, akkurat det samme. Det er andre låter også, ikke av meg, men sånn som denne av Neil Young… kjenner du igjen den? spør han mens han spiller. – Det er Neil Young, «New Mama» fra Tonight’s The Night. «Ohio» også, det er mange låter laget på den samme lesten. Men den første jeg la merke til, og da hadde jeg bare så vidt begynt å spille gitar, var den Dire Straits-låta. Det er på en måte en countrylåt, men jeg tenkte aldri på den som det da, back in the day. Det var bare en låt liksom, men nå skjønner jeg endelig hvor inspirasjonen er kommet fra.
– Det du sier er at inspirasjonen veldig ofte er helt ubevisst?
– Ja, men jeg har også stjålet mye. Det gjør alle. Ingenting oppstår i et vakuum.
– Du sa i sted at du manglet øvingstalent. Mitt inntrykk er at unge musikere i dag legger inn utrolig mange øvingstimer for å komme dit de vil.
– Ja, og det går det an å si noe om. Jeg mener at jeg selv er et godt eksempel på at man kan få det til uten å øve på en måte; det jeg har gjort er bare å spille. Det hjelper å ha noen å spille sammen med, men jeg har ikke nødvendigvis alltid trengt det. Jeg har alltid likt å spille og må ha instrumenter rundt meg. Jeg spiller mye, det er en motor i magen som bare går og går. Hvis jeg skal være borte hjemmefra i mer enn 36 timer, må jeg ha med et instrument. Hadde ikke den motoren vært der, ville det ikke skjedd noe, men jeg opplever det som det motsatte av strukturert øving.
– Det du driver med er mer en form for organisk øving?
– Ja. Jeg tenkte litt på det da jeg så Dylan-filmen No Direction Home. Der kommer det veldig tydelig fram at han må skrive, at det bare spruter ut av ham. Han puster på en måte tekst.

Filmplakaten til dokumentaren No Direction Home: Bob Dylan, regissert av Martin Scorsese. (Foto: Martin Scorsese)
En ting som kjennetegner artisten Torgeir Waldemar er kontraster. De to siste platene – Love (2020) og Mercy (2024) – er en form for søskenutgivelser, men svært forskjellige, den ene storslagent orkestrert, den andre helt lavmælt og nedpå. 2017-albumet No Offending Borders fikk sitt motstykke i Jamais Vu, en EP med omarrangerte versjoner av fem av låtene derfra. Han har også utgitt livealbumet At The Opera fra en konsert med kraftig utvidet bandbesetning og gjester. Og når vi først er inne på liveopptredener kan det legges til at konsertene hans kan være vilt forskjellige, fra akustiske sett til overstyrte elektriske utblåsninger.
– Dynamikk og kontraster er ekstremt viktige virkemidler. Noe jeg synes er kjedelig med mye musikk som gis ut nå er fraværet av kontraster. Alt går samme veien, alt er veldig søtt og fint, og så er det ikke noe stygt der. Stygt er ikke nødvendigvis stygt, men en kontrast som framhever det fine.
Men ikke all ny musikk er slik, medgir Waldemar.
– Nå som jeg driver og skrur i studio og sånn lytter jeg veldig ut fra et lydperspektiv. Mye er kjedelig, men innimellom dukker det opp ting som bare er helt «Wow, her er det noe». Oddny er et eksempel på det. Det var et tips fra Einar Stenseng (forfatter og musiker – journ. komm.), og det er så kult. De har fantastiske tekster, og produksjonen er veldig morsom. Det er både streit og litt skeivt på en gang og utrolig fint balansert. Jeg har også hørt mye på Ævestaden det siste halvannet året. Det er veldig, veldig fett, og nylig kom de med noen greier sammen med Kanaan som også var veldig bra, avslutter Torgeir Waldemar.
Ledige stillinger
Daglig leder
Dokkhuset Scene asSøknadsfrist:15/03/2025
Jobb med musikk i Brasil og Malawi!
JM NorwaySøknadsfrist:02/03/2025
Kunstnerisk plansjef
Trondheim Symfoniorkester & OperaSøknadsfrist:12/03/2025
Orkesterregissør
Oslo-filharmonienSøknadsfrist:23/02/2025
Daglig leder
Trondheim JazzfestivalSøknadsfrist:24/02/2025