Hvite hester i Bamako (Foto: Nybe Ponzio)

Hvite hester i Bamako

ESSAY: Når alt åpner igjen vil det være behov for penger som åpner dørene. Men hvem skal være med da? Et essay om hvem, og litt mindre om hva.

Kalender

Fagerborgfestspillene 2021 – Brytningstid

23/04/2021 Kl. 18:00

Viken

Judith Hill

15/10/2021 Kl. 19:00

Viken

Scott Henderson trio

18/03/2022 Kl. 19:00

Oslo

Femi Kuti

07/04/2022 Kl. 20:00

Oslo

Det var mange tanker, erfaringer og samtaler som oppstod i kjølvannet av fjorårets store sosiale oppvåkning om raserelasjoner. Enda flere debatter, debatter om debatter og debatter som aldri skulle vært debatter kom på banen da Halloween, hjemmekontor/-skoledagene og juletiden rullet ut for alvor mot slutten av et år som vi alle kan kalle kaotisk – uten ironisk distanse.

For oh boy, 2020 var mye. Så mye av det uventede, det vonde, det tragikomiske, det vakre, det motiverende og det totalt demotiverende. Jeg humrer enda av oss som stod på balkongen på St. Hanshaugen nyttårsaften 2019, med stjerneskudd i hånda, halvveis tent og flammende, mens vi slet med å poppe proseccoen, hylte “Godt nyttår!” og måtte nøye oss med lydene av rakettene, helt uten visuals, da vi stod på feil side av bygget for å kunne se noe. Var det tegnet? Hvem vet.

Essayforfatter George Ofori er skribent, musiker (aka King George VIII), psykolog, pedagog og mentor. I det daglige er han pedagogisk fagveileder hos MentorNorge AS. (Foto: Mats Bakken Photography)

Det vi derimot vet, er at fokuset på minoritetsbefolkningen, deres tanker, atferd og hverdagsproblematikk har vært i lupen som sjeldent før i det globaliserte Norge (som ofte enda er i en sen-tenåringsfase i utviklingen). Vi er ikke underutviklet på noe som helst måte, men det er noen «growing pains», noen tendenser til motsvar når de voksne/de med mer erfaring snakker.

Men mest av alt er det potensial, når vi får lurt ungdommen ut av rommet for å spise og bivåne litt TV med familien i mer enn sju minutter sammenhengende. Å være minoritet i Norge er et HELT annet univers enn å være det i svært mange andre land i verden. Det skal vi i utgangspunktet være takknemlige for når man hører, ser og erfarer mange av de uhyggelige tingene som oppstår andre steder. Det er preget av nysgjerrighet, å lure (ofte) på om man kommer inn døren – og å følgelig lure på om man ble sluppet inn for andre kvaliteter enn sine hudpigmenter, språkhistorie eller kulturelle fakter. Det er å ha en spisskompetanse som på sitt beste er verdifull, fellesskapsbyggende og drivende. Det er ny innsikt, som er med på å skape nye univers, nye kulturelle møter.

Minoriteter i kunst – hvem får være med?
Det det ikke er, er en dans på roser. Vår konge sa i 2016 at «Nordmenn er trøndere, innvandrere, tror på Gud og Allah og liker Grieg og Kygo». Summen av denne berømte talen var at vi er ett folk. Ett folk med forskjellige farger, språk, trosretninger, preferanser for chilistyrke i tacosausen.

Hvordan kan kunsten favne bredt, unngå å ekskludere og representere flere virkeligheter?

Men det å være minoritet i Norge kan føles som å falle litt utenfor denne enheten, og mellom stoler. Det kan heller føles som å “danse på roser med torner i føttene”, som Amanda Delara så elegant ordla det i hennes remix av Karpes “Gunerius”. Dette for øvrig uten at det nødvendigvis skal være noens feil. Det er ofte distraherende å snakke om det, når den tiden kunne blitt brukt til å snakke om løsninger, fellesskap og raushet. Den tiden kan også brukes til å snakke om hva vi kan skape sammen i nuet, og i fremtiden. Hvordan våre forskjellige livserfaringer og hva vi har med i bagasjen kan bli til noe av det som lever lengst: kunsten.

Det er naturlig at kunstfeltet i Norge også må stille seg spørsmålet: hvordan kan kunsten favne bredt, unngå å ekskludere og representere flere virkeligheter? Jeg ønsker her å snakke om hva to kvinner har uttalt og jobber med i møte med dette spørsmålet.

Guro Sibeko, som er leder for interesseorganisasjonen “Inn – etniske minoriteter i norsk kulturliv”, mener at mange felt i dagens samfunn, og kanskje spesielt kulturbransjen ofte blir nettverks- og homogenitets-baserte grupperinger. Likt tiltrekker likt, og de med like bakgrunn og perspektiver er ofte de som velges inn gjennom døren. Behovet for økt mangfold har vi derimot sett er svært viktig. Det endelige målet med en større inkludering av hele den norske enheten (som Kongen refererte til) starter med at alle kan kjenne seg i større grad igjen i blant annet kunstneriske skildringer.

Vi vil være med og ommøblere rommet.

Azra Halilovic, som jobber som minoritetskonsulent og er halvparten av podkastduoen “Anna og Azra bretter opp ermene”, sa det best på Balansekunsts workshop i Trondheim i forbindelse med Feminalen-festivalen: “Vi har nå fått kommet inn døren, og fått en stol å sitte på. Det er halve jobben: vi vil være med og ommøblere rommet.” Disse ordene resonnerer godt med situasjonen vi er i nå: vi snakker mer om mangfold. Det er oftere på bordet, det er oftere i lunsjpausen, det er oftere på zoom-vorspielene. Spørsmålet, som ofte stilles ved ommøblering, er derimot “hvor skal ting?”

Samfunnsdebattant, scenekunstner og minoritetskonsulent Azra Halilovic (til venstre) i Balansekunsts workshop «Mangfold i konsertbooking» under Feminalen i Trondheim, oktober 2020. (Foto: Juliane Shütz)

Kunsten som identitetsmarkør: hvem er sjefen?
Spørsmålet om den sosiale ommøbleringen berører også måten vi fordøyer kunst, og hvordan kunsten blir en del av vår identitet. På samme måte som god helse består av mer enn fraværet av sykdom, så er vårt inntak av musikk og annet kunst mer livsviktig enn som et underholdningspunkt. Musikk som spiller på hjertestrenger, malerier som transporterer oss til fjerne eller delte landskap, skuespillerprestasjoner som tar oss med gjennom hele det emosjonelle spekteret.

Våre hjerner vil ofte gjøre mer enn å overleve – de vil leve. Kompleksiteten av eksistens er det som smakssetter retten som er livet, og vår mulighet til å introduseres for nye, ukjente smaker via kunsten er noe som er uvurderlig.

Vi trenger det nye og det ukjente, og argumentene om nordmenn som “uklare” for fremmede kulturers inntog i låter, teaterstykker og på skjermen er i beste fall naivt og viser lite tillit til vår fleksibilitet og lærevilje – og er i verste fall direkte feil og en easy way out. Å gi opp mangfoldsarbeidet fordi man tror at publikum ikke er mottakelig for det, eller fordi man ikke vet hvordan man skal starte med arbeidet er en luksus som minoritetskunstnere, publikummere og aktører ikke kan ta seg.

Ekskluderende kunst kommer i mange former.

Dette reiser jo det neste spørsmålet: hvem skal ommøblere rommet? Hvem skal bidra til at det ikke bare rekkes ut en kvoteringsbefengt hånd til minoriteter i kunstfeltet, men at det også skal være en arbeidskultur og skaperrom som er bærekraftig? At melaninrike aktører ikke bare kommer inn, men også ønsker å bli?

Individer og fraksjoner med makt og ressurser må være interesserte i å drive dette arbeidet videre, og støtte der det støttes kan. Ekskluderende kunst kommer i mange former.

I et rom på nye og trendy Clubhouse (elsk) diskuterte vi nylig klasseskillet som ofte viser seg i kultur og idrett. Breddeidrett koster penger, og krever tid og ressurser å fasilitere for de yngre. Å kunne sitte hjemme uforstyrret, særlig med pandemien som bakteppe, for å kunne skape morgendagens store kunstverker er også et privilegium som fort kan tas for gitt for de fleste. Derfor blir det vel så feil å legge mangfoldsarbeidet på skuldrene til de med færre ressurser, mindre innflytelse og færre muligheter til å gjøre det beste ut av dårlige situasjoner. Likevel skjer dette for ofte, uten at styrene og ledere i kulturnæringen investerer mer i handling og tiltak for forbedrede kår (i hvert fall tiltak som veier mer enn de verbale innrømmelsene om at “man kan gjøre mer”).

Hvem får fortelle historiene?
Hva er det da som skjer når kunstnerne av minoritetsetnisk bakgrunn må være agentene for det mangfoldige og inkluderende arbeidet, samtidig som at de faktisk ønsker å skape?

Vi vet ikke nok om de emosjonelle, psykologiske og sosiale konsekvensene av dette belastende dobbeltarbeidet over tid. Påvirker det kvaliteten til verkene? Påvirker det hvor mye kunstnere ønsker å interagere med publikum på andre enden av verkets sluttføring?

Hesten som kommer frem til vannet raskest, får drikke godt vann.

Det som det kanskje ikke vil være tvil om, er at den situasjonen er uheldig, og en svært ineffektiv måte å håndtere mangfoldsproblematikk på. Varierte stemmer og fjes i sjefsstolene omkring er en bedre vei å gå. Styrer som er komponert av forskjellige farger, kjønn og livserfaring åpner både dørene og rommene for ommøblering med tanke på hvordan mange kunstneriske institusjoner kan fungere.

“Trickle-down”-effekten er at dette også påvirker selve motivene og naturen av verkene. Den marokkanske kunstneren Bouchra Khalili poengterte i et intervju med Morgenbladet i 2018 at det var nødvendig for minoriteter å fortelle sine egne historier, i de kontekstene som gir mest mening for dem. Det betyr også at man avviker fra de “offisielle” kanalene vi er blitt vante til å motta informasjon fra, og heller setter sin lit til individ-drevne perspektiv og narrativer. Påvirker dette den nøytrale distansen man burde ha til historiske hendelser og kunst basert på dette? Absolutt. Men kanskje er nettopp dette paradigmeskiftet det beste kompromisset i spørsmålet om hvem som skal ommøblere rommet? På denne måten er paradigmeskiftet i hendene til de som faktisk berøres av historien – og ikke minst får de fortelle den slik de ønsker, et annet viktig konsept.

Hvor skal vi da? Jeg tror at vi kommer oss ut av denne utfordringen ved å se potensialet i hverandre, ha gode samtaler som jevnkvalifiserte/jevngode, og ikke minst at vi tar tilfeller med diskriminering og utenforskap på alvor.

På den andre siden av pandemien vil vi møte et kunstfelt som må bygges opp på nytt.

Flertallets arbeid for mangfold blir alltid svekket når et mindretall sår tvil om minoritetsproblematikk i det hele tatt eksisterer i Norge. Det må sies: jeg skjønner det. Jeg skjønner hvorfor man antar at minoritetskunstnere nærmest fabrikkerer hindringene de møter på i sitt virke og hverdag. Det som er det neste nivået må være en sterkere vilje for å utforske dette, disse påstandene om negative konsekvenser av diskrimineringen; og en evne til å la den tvilen komme til gode. Kunstnere og aktører som snakker om utbrenthet, angst i møte med ubehagelige kommentarer og gester – og hvor liten man føler seg oppi alt dette. Alt dette må man tåle å høre på.

På den andre siden av pandemien vil vi møte et kunstfelt som må bygges opp på nytt, antageligvis. Store deler av næringen, viktige aktører og utøvere vil måtte plukke seg opp igjen, få igjen følelsen av å dele sine skaperverk – og ikke minst bli økonomisk støttet nok til at de kan stables på beina igjen stabilt over tid. Vi kommer også til å se på hvilke historier som formidles i første eller andre rekke.

Det er derfor viktig at alle får komme til bordet når festen nå er stengt, slik at den kan gjenåpnes med plass til hele mangfoldet. Som zulufolket sier: «Hesten som kommer frem til vannet raskest, får drikke godt vann».

 

Hør også podkast med George Ofori hos Anna & Azra bretter opp ermene, publisert 8. februar 2021.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Rektor

Rana kulturskole

Kantor/ kirkemusiker

Kongsberg kirkelige fellesråd

Arrangementsansvarlige

Nasjonal jazzscene

Dagleg leiar

Storfjord Kulturhus SA

Slagverkpedagog – 20 % fast stilling

Kulturskolen Rakkestad Kommune

Førsteamanuensis II i eufonium

Norges musikkhøgskole (NMH)

Kulturskolerektor

Østre Toten kommune

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev