Marita tar kropper og kar i bruk når hun lager musikk, og ikler seg skikkelser som sau eller sjaman når hun opptrer. Fra eksperimentell jazz, intuitiv kunstmusikk til eksperimentell rock. Fra Tom Waits covere, tradisjonsinspirert chanting og joik, til suggererende klubbmusikk. Keramikk og ull.
Hun er sanger, musiker og skulptør. Billedkunstner, lydkunstner, performancekunster og installasjonskunstner. En tusenkunstner som har reist verden rundt. Snart skal Marita veve musikk i Hammerfest. Men det kommer vi tilbake til.
– Du er et mareritt for journalister. Det er helt umulig å sette deg i bås.
– Det er bra, ler Solberg.
– Jeg har gjort alt fra rock’n’roll til jazz, klassisk og progressive greier. Jeg har testet mye, og jobbet med mange forskjellige kunstnere og teknikker både gjennom den visuelle kunsten og musikken. Selv om jeg i bunnen aldri har vært direkte redd for ting, men alltid tatt nye utfordringer, så har det vært viktig å finne min egen stemme. I dag føler jeg meg veldig stødig som kunstner og musiker. Jeg tenker i utgangspunktet at jeg kan hoppe i hva det skulle være!
Marita Isobel Solberg og fossefallet i Viktoriapark i Kreuzberg, Berlin. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Ballade møter Marita i Berlin. Et par dager tidligere spilte hun og Charlotte Bendiks sitt duoprosjekt «Gangere» i den tyske hovedstaden. (Les hva Ballades reporter skrev om duoens konsert på Borealis Festivalen i Bergen tidligere i år.)
Marita Isobel Solberg og Charlotte Bendiks i deres duoprosjekt «Gangere». Her fra en forestilling i Berlin nylig. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Alt vibrerer
For Solberg handler det om deling av energi eller vibrasjoner, og kontakt med mennesker og steder når hun gjennomfører sine performancer.
– Det performative og intuitive er nesten alltid til stede i både musikken og den visuelle kunsten. Når jeg åpner en utstilling med skulpturer, er det lyd og kropp involvert på en eller annen måte. Selv når jeg jobber med former, kan det være utgangspunkt i de samme ideene som jeg utforsker i musikken. Jeg uttrykker noe av det samme gjennom ulike materialer og uttrykk. Det gir forskjellige utgangspunkt for refleksjon forklarer hun, og legger til:
– Jeg arbeider med ideer som er viktige for vår tilstedeværelse i verden, hvordan vi forholder oss til hverandre og det som er i og rundt oss. Jeg forsøker å skape en energi som gir gjenklang, som kan røske tak i det innerste og få noe fastlåst eller vanskelig til å løsne, for å la det flyte. Føle en jording eller reise i det indre. Det å noen ganger kunne kjenne på en ro og dybde i selvet, og samtidig kjenne på at vi er en del av noe større.
Marita Isobel Solberg i «Gangere». (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
– Musikk og keramikk, hvordan kombinerer man det?
– Det handler om å la ting flyte sammen, alt henger sammen, elementært. For eksempel kan keramiske former bli utgangspunktet for eksperimentering med klang, form eller vokalbruk. Når man jobber med lyd og musikk, handler det om vibrasjoner, stemninger, følelser og tilstedeværelse, det samme gjelder også det vi kaller visuell kunst og kunsthåndverk. Alt bærer energi, vi skaper og viderefører vår energi, og jeg tenker at stemmen min, tankene mine og drømmene mine kan gi kunsten det vi kan kalle sjel.
Må bruke spekteret
– For rundt 15 år siden kom jeg til et punkt hvor jeg innså at jeg måtte tørre å bruke stemmen min på mange flere måter. Allerede som tenåring ble jeg lei av å alltid måtte synge pent. Hva betyr det liksom å synge pent eller fint? Det er kjedelig å bare synge pent. Jeg tenker at det kan være fint og vakkert også når man røsker ordentlig til, når man finner nye stemmer og lyder i seg. Jeg vil bruke hele spekteret, og utfordre både meg selv og publikum, sier Solberg.
– Jeg vil jo helst at kunsten skal snakke for seg, ikke først måtte forklares eller alltid måtte plasseres i en eller annen boks, sier Marita Isobel Solberg. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Som 11-12 åring fikk hun operaundervisning. Sanglæreren mente Marita var et naturtalent.
– Men jeg ville ikke bli operasanger da, og sluttet. Det var kanskje litt dumt. Men jeg bruker fortsatt teknikker jeg lærte den gangen.
Verdensborger
Marita bruker gjerne elementer fra sin samiske kultur i sine prosjekter. Men hun føler samtidig ikke at hun må være ambassadør. For henne står kunsten og musikken støtt på egne ben.
– Jeg representerer jo i grunnen veldig mange forskjellige ting. I tillegg til det samiske representerer jeg også det kveneske, det nord-norske, hele Sápmi, det Nordiske, ja jeg er også verdensborger. Det viktigste av alt er at vi ser hverandre, at vi alle kan være med å løfte frem det som gjør at vi kan heles, jordes og inspireres. At vi både tar vare på det som har vært, løfter frem, men også omskaper og skaper videre. Kuratorer har ringt meg bare fordi de har hørt at jeg er samisk. Men det er jo ikke bare derfor man vil bli ringt opp, for å representere noe spesifikt. Det er jo helheten i det man er og skaper som er det viktigste. Det ene bør ikke utelukke det andre. Jeg vil jo helst at kunsten skal snakke for seg, ikke først måtte forklares eller alltid måtte plasseres i en eller annen boks.
I 2020 gikk Ella Marie Hætta Isaksen ut i media og kritiserte det hun omtalte som “koftekrav” fra arrangører.
– Jeg prøver bare å være det som er meg hver dag. Jeg er nok skapt til å flyte mellom grupperinger, jeg hører til mange steder, sier kunstner Marita Isobel Solberg. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
– Det har jeg også opplevd, og mange ganger kjennes det rett å opptre eller ha på seg gákti, og noen ganger har jeg også kjent på et merkelig utenforskap som at man liksom ikke er «god nok» same eller støtter det samiske på en «rett» måte når man ikke har på seg kofta. Men det er jo heller ikke sant. Jeg har heldigvis beveget meg videre, jeg prøver bare å være det som er meg hver dag. Jeg er nok skapt til å flyte mellom grupperinger, jeg hører til mange steder.
LES OG LYTT OGSÅ TIL scenesamtalen om Etniid ulloliinnit / Mødrenes samiske ullsjal i Ballade radio
I Marita Isobel Solbergs prosjekt «Gođđi / Weaver / Vever» står en fem meter høy spesialbygget oppstadvev, ràtnu, i sentrum. «Gođđi / Weaver / Vever» har premiere på DanseFestival Barents 5. november. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Vev-premiere i Hammerfest
I hennes neste store performanceprosjekt, «Gođđi / Weaver / Vever», er det en fem meter høy spesialbygget oppstadvev, ràtnu, som står i sentrum. Den tradisjonelle samiske vevstolen har sterke røtter, akkurat som Marita selv, i Manndalen i Nord-Troms. Marita har gjennom mange år arbeidet med elementer derfra, som hjemspunnet renning, ull og stein, i sine performancer.
– Jeg vokste opp med oppstadveven og duodji, og husker både mamma, bestemor og de andre damene som vevde, strikket og sydde. Jeg var med på å karre ull og spinne for bestemor. Det er mye jobb. Veven i forestillingen blir et utgangspunkt for tre performancer, med dansere knyttet opp mot Stellaris Dansteater. Vi skal blant annet klatre på den, henge, rulle, snurre og veve. Vi skal finne ulike måter å skape lyd og form. Og vi skal selvfølgelig synge, og bruke våre stemmer.
«Gođđi / Weaver / Vever» har premiere på DanseFestival Barents 5. november.
Øm virvelvind. Axel Skalstad (1992-2025): Jeg blir bare så glad av å se deg spille.
Minneordene over trommeslager Axel Skalstad er skrevet av Filip Roshauw. Skalstad gikk bort i en ulykke nylig, altfor ung med sine 32 år.
Så vanskelig er det ikke.
Hva om likestilling på festivalene bare var...helt vanlig?
Dette ble vedtatt på Tonos årsmøte 2025
Under årets møte ble de fleste foreslåtte endringene i vedtektene vedtatt, men noen sentrale forslag falt.
Utlysning av Egil Storbekkens musikkpris 2025
Nå kan du foreslå kandidater til Egil Storbekkens musikkpris 2025, til personer som har gjort en ekstraordinær innsats i norsk folkemusikk. Frist 20. august.
Komponist Halvor Haug har gått bort
"Haug er ikke bare en av de ypperste norske komponistene gjennom tidene, han er rett og slett en av de mest seriøse i vår tid," skrev tyske Christoph Schlüren om Halvor Haug i en hyllest da komponisten fylte 70.
Egen plan for kulturberedskap? Kultur som kritisk ressurs innen samfunnssikkerhet
Prosessen med å få kulturen inn i totalberedskapen fikk en dytt framover i fjor. Men nå må vi få en egen beredskapsplan for kunst- og kulturinstitusjoner, mener direktøren for Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Cecilie Daae.
