Av Ketil Kinden Endresen, komponist, lydkunstner og produsent
Ketil Kinden Endresen er komponist, lydkunstner og produsent. Han spiller blant annet i bandet Casiokids, og lagde i 2020 en nytolking av Edvard Griegs Haugtussa-sanger, produsert for Dionne Elizabeths utstilling Haugtussa: eit skogsbad. (Foto: Ørjan Johansen)
Tidlig 2000-tall i Bergen var jeg del av en barnehageturné av konserter, og på den aller første opptredenen, etter den aller første sangen var ferdig reiste en liten jente seg opp i publikum og ropte høyt og tydelig:
«Kjedeliiiiig!»
Jeg har mye å takke denne jenten for, og ikke minst satte hun meg ut på en lang vandring, en søken etter å lage ulike kunstprosjekter som er varierte, interaktive, og forhåpentligvis underholdende.
Her er tre ting jeg har lært etter 20 år med vidtstrekkende konsepter for barn i alt fra kulturhus i Le Havre i Frankrike og Freiburg i Tyskland, til en T-banestasjon på Grønland og en vannkraftstasjon i Tyssedal.
1. Tenk i dobbel hastighet
Ofte gjør jeg følgende test på egne konsepter:
Vil dette fenge hvis jeg haster forbi verket som en sulten og distrahert femåring?
Holdes interessen hvis det distraherte barnet stopper opp og dykker ned i verkets verden med hele seg?
Er det et inntrykk som kan sitte i 10 år? Eller i det minste, 10 minutter?
Med skoleungdommer i alderen 12-13 år fra den tyske byen Freiburg lagde jeg i 2013 sammen med Fredrik Vogsborg og Mario Urban et EU-støttet utvekslingsprosjekt hvor målet var fem sanger på norsk med fem tilhørende videoer på fem timer.
Prosjektets frenetiske tempo, og de ulike stasjonene (tekst, lyd, bilde), gjorde at den kreative prosessen etterlignet et samlebånd på en fabrikk, derav det tysk/norske navnet Musikfabrik.
Av de mest minneverdige innslagene vi kom opp med sammen med de tyske barna likte jeg særlig science fiction-historien om de trøndersnakkende ‘Trønder-bots’ og deres erkerivaler, vestlendingene ‘Roga-bots’, med tilhørende dialekt-differanser.
Videoene ble presentert under et arrangement på kulturhuset Ar-Tik i Freiburg i regi av Freiburg kommune dagen etter at det hele ble laget.
FEM SANGER, FEM VIDEOER, FEM TIMER: Stillbilde fra et av video-opptakene fra prosjektet «MusikFabrik» i den tyske byen Freiburg i 2013, et prosjekt med et frenetisk tempo og en kreativ prosess som (etter)lignet samlebånd på en fabrikk. (Foto: Ketil Kinden Endresen)
Tempoet, hastigheten i dette prosjektet, er noe jeg alltid har tatt med meg videre.
Det virket som terskelen for å delta for selv de mest sjenerte, ble lavere jo høyere tempoet ble, spesielt når barna så hvor sårbare vi som kunstnere var i en slik hektisk situasjon.
Det umiddelbare, og følelsen av at man risikerer noe både som kunstner og publikum, vil alltid være til stede i et minneverdig konsept for meg.
Dette er ofte noe som også ender opp med å gjøre det hele morsomt og underholdende også.
Kreativiteten får virkelig blomstre (i det minste gro vilt) når ens indre kritiker ikke har tid til å komme til orde.
RYTME OG RØYK I TYSSEDAL: I kraftmuséet i Tyssedal gjorde vi hele turbinhallen om til en musikkfabrikk i «25 minutters arbeidsdag». Innstempling ble å vekke musikerne og introdusere hovedmelodiene. Arbeidet ble rytme og røyk. Lunsj ble stemninger og ekko fra knaskende gulrøtter, og til slutt ble de ulike elementene satt sammen til en sang som alle hadde vært med å lage. Musikere var Omar Johnsen, Fredrik Vogsborg, Matias Monsen, Kjetil Aabø og Ketil Kinden Endresen. (Foto: Ketil Kinden Endresen)
FERDIG FOR DAGEN: Kjetil Aabø og Omar Johnsen med lydinstallasjonen og produksjonen «25 minutters arbeidsdag», der kraftmuséet i Tyssedal ble omgjort til en musikkfabrikk. (Foto: Ketil Kinden Endresen)
MUSIKKHISTORIEN PÅ EN SKOLETIME: På Sølvberget i Stavanger fremførte vi «Musikkens historie på 45 minutter«, og spilte oss gjennom menneskets musikalske reise i ekspressfart fra urtid til nåtid, komplett med pekestokk, overhead-transparenter, synthimprovisasjon og et lappeteppe av samples med alt fra naturlyder via folkemusikk og Mozart til a-ha. Vi vurderte å gjøre litteraturens historie samtidig for å ha med tekst, men bestemte oss til slutt for å begrense omfanget ved å holde det utelukkende instrumentalt. Musikere var Omar Johnsen, Fredrik Vogsborg og Ketil Kinden Endresen. (Foto: Ketil Kinden Endresen)
2. Husk at lek er kunst
For meg har forskjellen på lekeplass og utstilling alltid vært utvisket, og jeg forsøker alltid å se på konseptene som en lek med lyd, bilde eller annet.
Konteksten, festivalen eller galleriet, har nærmest vært en heldig bieffekt som ikke hadde trengt å være der for å gi det hele verdi eller for å kunne kategorisere det som en kunstopplevelse.
LYDVERKSTED: «Fantasy you and me» – lydverksted med sang med barn i Sandsli barnehage, Bergen.
Under barnehageturneen på tidlig 2000-tall i Bergensområdet tok vi etter hvert til å inkorporere et lydverksted etter våre «kjedeliiiige» konserter, hvor vi lagde sanger og hørespill sammen med barna.
Vi ble en deltager i deres utforsking, i deres lek, med lyd og musikk.
VERDIER: Ketil Kinden Endresen på besøk hos pingvinene på Akvariet i Bergen for å samle lyder. – Ved å utforske sammen med barna i øyeblikket har det gitt oss begge all verdien vi trenger. Leken med lyd, nysgjerrigheten, humoren. Man trenger ikke å sette opp fire hvite vegger rundt det hele for at det skal ta en verdi. Verdien er rundt oss. I naturen. I undringen. I leken. (Foto: Omar Johnsen)
HØRER DU LYSET? I installasjonen «Aurora Borealis» ved Barnas Kulturhus i Bergen i 2003 ble barnas møte med kunsten inspirert av det samiske ordet for nordlys, Guovssahas, som løst kan oversettes til «det hørbare lyset». Rommet ble forvandlet til en «ishule» av hvite pledd, der hvitmalte mikrofoner hang ned fra taket som istapper, og prosjektører omgjorde barnas stemmer til farget lys. (Foto: Ketil Kinden Endresen)
Naturgitte lydbølger, skriver jeg i denne artikkelen fra 2019 her i Ballade, kommer til uttrykk i barns lek som et universelt gjenkjennende startpunkt for en kunstopplevelse vi alle kan kjenne oss igjen i.
Her kommer forsøk på en kortversjon.
Når kilden for en lydbølge er av en konsistent struktur, som for eksempel strengene på et temperert instrument, som et piano eller et vibrerende rørblad i en klarinett, vil man oppleve dem som toner. Og i det man slår, blåser eller synger ut en hovedtone, følger det med overtoner som lyder samtidig, og det er i dette spekteret man finner tre ertende toner som ofte kan høres blant barn som leker.
De tre første notene i intervallet til barnereglen «Du kan ikke ta meg» på norsk, eller «Ха ха-ха ха-ха ха» i Russland eller «Skvallerbytta bing bång» i Sverige, er de tre første notene i den harmoniske rekken, eller overtone-serien, som danner klangbunn for all melodisk musikk.
Disse notene, i denne rekkefølgen, er altså gitt oss av naturen, og det gir oss et mulig svar på hvorfor denne ertende notestrukturen er så universell, så grenseløst gjenkjennelig.
Ved å finne tilbake til leken finner jeg også tilbake til noe universelt i kunsten, som finner tilbake til noe av det universelle i naturen.
Og i det møtet, finner jeg forhåpentligvis noe magisk, i det minste en interessant kunstnerisk idé som fenger like mye som disse tre tilbakevendende notene.
Forbi alder og forbi språk.
HVA ER UNDER STRANDEN? Under Sous la Plage-festivalen i Paris i 2007 laget vi en lekeplass hvor barna møtte installasjonen og musikken i sin egen lek. Ved hjelp av kontaktmikrofoner festet til lekeapparatene gjorde vi barna til deltagere. De franske barna gikk fra å leke på lekeapparatene til å skjønne at deres bevegelser var med å lage musikken sammen med oss. Musikere var Omar Johnsen, Fredrik Vogsborg, Matias Monsen, Kjetil Aabø og Ketil Kinden Endresen.
3. Ta med brannslukningsapparat
Den skotske musikeren og barneskolelæreren Ivor Cutler har lenge vært en personlig helt og inspirasjon, og jeg minnes en historie om en gang han ba sin skoleklasse tegne en hest.
Da en av elevene tegnet en hest med 14 bein undret Cutler hvorfor.
– Fordi det så bedre ut, svarte eleven, etterfulgt av Cutlers entusiastiske applaus.
Det surrealistiske kan fremdeles være meningsfullt og virkningsfullt, og ikke minst; fungere bedre.
Bare fordi.
Nylig fylte jeg ut et søknadsskjema for støtte, nettopp til en lydinstallasjon for barn, der en av rubrikkene ba meg forklare «hvordan effekten av prosjektet vil kunne måles».
Jeg ble fristet til å sitere Odd Nordstogas essay «Songen i fuglens munn»:
Kunstens vesen er at han kjem frå dei åndelege sidene ved mennesket, og meininga kviler i seg sjølv. Det kan ikkje argumenterast rasjonelt for kunstens vesen, av di det heller ikkje er rasjonelt.
Hvor en voksen kan ta seg selv i å gå fra undring til skam over å kritisk observere et brannslukkingsapparat i et kunstgalleri blir dette røde fremmedelementet ofte til en brikke i barnas egen logikk og narrativ fremfor hva jeg som kunstner har satt i fore.
I en surrealistisk drømmeverden oppdager man gjerne noe man ikke kan rasjonalisere seg frem til, men som kan kobles til noe der inne, i underbevisstheten og lede til et åpnere sinn.
Med andre ord: Hold øye med det brannslukningsapparatet. Man vet aldri når det trengs.
FRUKT, GRØNT OG MINIØYA: Lydinstallasjonen «Det syngende treet» på Miniøya i juni 2023. (Foto: Ketil Kinden Endresen)
Å miste seg selv i en fantasiverden
Jeg hadde selv en kunstinstallasjon under årets barnefestival Miniøya i Oslo, sammen med den Britiske kunstneren Dionne Elizabeth.
Installasjonen «Det syngende treet» inneholdt biodatalesere, lydtriggere, sensorer og kontaktmikrofoner – som samlet vibrasjoner, energi og lyder fra småfugler, vær, planter, trær og mennesker på Miniøya i Tøyenparken.
I dialog med naturen og nærmiljøet skaptes et unikt organisk musikalsk lydkunststykke.
De innsamlede dataene fra naturen virket i installasjonen sammen med samplere, lydeffekter og instrumenter, og skapte en organisk meditativ komposisjon under et tre i de to dagene festivalen varte.
Noen barn lagde musikk sammen med oss, andre danset, noen sov, mens andre igjen bare spiste gress og romsterte rundt.
Hvordan kunne vi her måle hva som var det rasjonelle og nyttige, i møtet med selveste Songen i Odd Nordstogas munn?
Som en del av installasjonen hadde vi satt opp en liten interaktiv lydstasjon hvor barna kunne ta på frukter som trigget ulike lydeffekter sammen med det syngende treet.
Et av de beste minnene fra dagene var et barn som pekte og undret seg over synet av en marihøne som hadde landet på en av ledningene i installasjonen.
Han kikket nært på det lille røde vesenet som hadde landet på en ledningene i installasjonen og undret:
Spiller marihønen sammen med oss?
Jeg bøyde meg ned for å få øye på den, og så riktig! Der så jeg den kravlet forsiktig over en av sensorene som med ett lyste opp og trigget et liten lyd som ble sendt opp i høyttalerne ved treet.
De beste øyeblikkene i mine kunstprosjekter de siste 20 årene har vært slike øyeblikk, hvor jeg kan ‘nerde’ med barna på deres nivå, men også mitt.
Å miste seg i en fantasiverden er uendelig befriende for alle.
Med omsorg for lydene
I denne månedens Ballade klassisk presenterer Ola Nordal seks aktuelle utgivelser innen «lydbasert musikk», som alle viser omsorg og omtanke for lydene.
Motvindfestivalen 2025: Ein slik hippiefestival, ell?
– Fred er mogleg, og det bør eigentleg ikkje vere så mykje å be om heller, sa arrangør Haakon Stiff Aamlid under årets Motvindfestival. Middelalderskogen i Rollag blei fylt med oppbyggjeleg musikk i mørke tider.
Har komponert musikken til det største norske spillet noensinne
Med Dune: Awakening representerer komponist Knut Avenstroup Haugen en ny æra for spillmusikk laget i Norge.
«En innflytelsesrik stemme blant vår tids komponister»
Kristine Tjøgersen er den første norske komponisten som har mottatt Ernst von Siemens-stiftelsens komponistpris. «Et stort og viktig gjennombrudd», sier komponist og direktør for Festspillene i Bergen, Lars Petter Hagen.
REPORTASJE: Festivalsommer med bismak
Musikkens politiske kraft og protestens plass i kulturen har fått ny aktualitet.
Det Burde sa. Det Benjamin Staern gjorde.
"Borde ska inte styra handen, hjärtat eller hörseln," skriver den svenske komponisten Benjamin Staern. Les hans reaksjon på Cathrine Winnes' tekst om den samme "Burde", som så ofte hjemsøker den skapende.
