Kollasj av festivalplakater.(Foto: Kollasj av Nora Stemland)
Hvordan kan det ha seg at norsk metal er så mannsdominert som det er, og hvilken posisjon har kvinnelige musikere i den norske metalscenen? Nora Elise Stemland har utforsket spørsmålene i en nylig master.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner.
Av Nora Elise Stemland, master i likestilling og mangfold
Nora Elise Stemland leverte nylig sin masteroppgave i likestilling og mangfold, Hitting the Right Note of Equality – A discourse analysis of inclusivity and the position of female musicians in the Norwegian metal scene. (Foto: Privat)
Metalmusikk er en av Norges største musikalske eksportvarer, og både Norge som land og metal som sjanger omtales som spesielt inkluderende.
Men hvis man ser på en hvilken som helst festivalplakat for en norsk metalfestival er det tydelig at den norske metalscenen fortsatt er svært mannsdominert. Hvordan kan det ha seg at norsk metal er så mannsdominert som det er, og hvilken posisjon har kvinnelige musikere i den norske metalscenen?
Denne kronikken er basert på funn fra min masteroppgave, Hitting the Right Note of Equality – A discourse analysis of inclusivity and the position of female musicians in the Norwegian metal scene. Oppgaven bygger på intervjuer jeg gjorde med kvinnelige metalmusikere, festivalarrangører, og en representant fra en organisasjon som jobber med likestilling i det norske musikklivet.
Witch Club Satan-vokalist Nikoline Spjelkavik crowdsurfer på en konsert i USA nylig. (Foto: Dancefloormurder)
Inkluderende men ikke likestilt
Metalscenen omtales ofte som inkluderende og som en familie. Samtidig er alle enige om at den er svært mannsdominert.
At man snakker om metalscenen som inkluderende, i tillegg til at Norge regnes som et av verdens mest likestilte land, kan bli et hinder for å ta opp mangel på mangfold som et problem. Selv om denne måten å snakke på viser at likestilling er ønskelig og positivt, så begrenses insentiver for å ta grep hvis man tenker at man allerede er gode på inkludering.
Når man snakker på denne måten, skjules de systematiske kjønnsforskjellene som finnes. Det norske arbeidsmarkedet er overraskende kjønnssegregert med tanke på yrkesvalg. Det er fortsatt stor overvekt av kvinner i omsorgsyrker, og overvekt av menn i teknologiyrker og i lederstillinger, selv i et av verdens mest likestilte land. På samme måte er det også mer forventet at kvinner spiller popmusikk og er vokalister, mens menn er de som spiller hardere musikk som rock og metal og mestrer instrumenter som slagverk, gitar og bass.
Disse kjønnsforskjellene bygger på årevis med normer, og selv om man kanskje ikke egentlig har noe imot at kvinner spiller metal, så er disse forventningene så normalisert at mange fortsatt blir overrasket av å se en kvinnelig trommis i et metalband.
Johanna Holt Kleive spiller trommer i Witch Club Satan. Her fra en konsert på deres omfattende USA-turné i mai/juni i år. (Foto: Dancefloormurder)
I neste omgang kan denne overraskelsen føre til mistenkeliggjøring, som gjør at kvinnelige musikere må yte bedre enn menn for å bevise at de har en plass i scenen. Metal er både en svært teknisk sjanger og en sjanger der dedikasjon og autentisitet er viktig. Dermed er det i praksis mange kriterier for å bli tatt seriøst som metalmusiker.
Ledige stillinger
En maskulin sjanger
Det er mye ved metal som regnes som tradisjonelt maskulint, som aggresjon og kraft i det musikalske uttrykket, i tillegg til at metal ofte har vært provokativ.
Kvinnene jeg intervjuet satte pris på det tradisjonelt maskuline i metal som et alternativ til storsamfunnets normer rundt å være «flink pike». De følte at de kunne være mer som seg selv i dette uttrykket, som igjen har bygd opp under følelsen av en på mange måter inkluderende scene. Å spille metal kan dermed bli en måte å utfordre samfunnets forventninger til kvinner på, som ofte har vært undertrykkende. Eksempler kan være at kvinner i større grad forventes å være stille, ikke ta plass, være snille og sette andres behov først.
Det er likevel også tydelig at det innad i metalmiljøet finnes forventninger til at kvinner skal spille på en type femininitet, om det er gotisk eleganse eller å være sexy, men dette varierer mye innenfor de ulike undersjangrene.
Powermetal, som ofte har kvinnelige sangere i korsett og kjole, har ikke vært så fremtredende i Norge. De kvinnelige musikerne jeg intervjuet jobbet stort sett med undersjangre der det lønner seg mer å spille på tradisjonell maskulinitet for å bli tatt seriøst som musiker.
Dermed ble stereotypiske fremstillinger av kvinner i metal noe informantene ikke kjente seg igjen i, og tok tydelig avstand fra. Men ved å ta avstand fra de mer feminine kvinnene risikerer man også å reprodusere viktigheten av maskulinitet i sjangeren, og i neste omgang kan dette opprettholde mannsdominansen i scenen.
Witch Club Satan har nettopp avsluttet en lang USA-turné. Det norske metalbandet trakk store mengder publikum på så godt som alle spillestedene, og traff en høyspent nerve hos det amerikanske publikummet. Her fra en utsolgt konsert på The Bowery Ballroom i New York, 3. juni 2026. (Foto: Kimberley Ross)
For selv om de jeg har intervjuet liker det maskuline ved metal, vet man ikke om flere kvinner kunne blitt rekruttert til sjangeren om femininitet var mer velkomment. Dette var noe informantene også var bevisste på, men det kan være vanskelig å finne den perfekte mellomveien mellom å personlig ta avstand fra en kvinnelighet man ikke kjenner seg igjen i, og det å ønske å støtte og rekruttere andre kvinner.
«Jenteband» og «female-fronted»
Ideen om de stereotypiske feminine musikerne var en grunn til motstand mot merkelapper som «jenteband» og «female-fronted band», fordi man blir satt i samme bås som noen man ikke opplever å ha så mye til felles med.
Siden powermetal er blant undersjangrene som har slått mest an kommersielt der kvinner er fremtredende, blir det ofte nettopp den typen frontkvinne med korsett og kjole mange tenker på når man snakker om «female-fronted bands». Det er altså konnotasjoner til undersjanger og stil knyttet til disse merkelappene.
Dette blir spesielt problematisk når «jenteband» brukes på samme måte som sjangerbetegnelser, da det tilsier at musikernes kjønn har mer å si enn musikken de lager, og at kjønn påvirker det musikalske prosjektet. Slike merkelapper opprettholder også forestillingen om at det er noe uvanlig med at kvinner spiller metal, og plasserer kvinner i posisjonen som en selvfølgelig minoritet.
Er det kun musikken som bestemmer hvem som får suksess?
I metalscenen framheves det at musikken skal komme først når det kommer til booking, noe som kan tyde på at kjønn og lignende kategorier ikke spiller noen stor rolle. Du må først og fremst bevise at du er en god musiker og virkelig bryr deg om musikken for å komme deg opp og frem i sjangeren. Derfor er de fleste av dem jeg har intervjuet skeptiske til bruk av tiltak som kvotering i booking.
Men man kan jo sette spørsmålstegn ved om bookingen alltid skjer kun ut fra musikalsk kvalitet.
Man snakker jo ofte om viktigheten av networking, og det er vel menn som får mest ut av dette siden det allerede er flest menn i scenen. Det at rekruttering i kulturlivet har skjedd mye på bakgrunn av nettverk er opprettholdende for eksisterende strukturer, fordi vi mennesker trekkes til andre som ligner på oss selv. Dette skjer ofte ubevisst, og de fleste av oss har også andre fordommer vi ikke er klar over, formet av sosialisering og normer. For eksempel kan det at kvinner ikke forventes å spille metal, påvirke en ubevisst.
Artisten og musikkskaperen Baphy, som kaller seg selv et englebarn som spiller svartmetall. Baphy er soloprosjektet til Thea Ossum. (Foto: Nora Elise Stemland)
Flere av informantene hadde også en tanke om at hvis det blir flere kvinnelige bookere, så kommer man også til å se flere kvinner på scenen. Dette viser en oppfatning av at flere ting enn musikalsk kvalitet kan spille inn i en bookingprosess. Likevel er det motstand mot tiltak som kvotering blant de kvinnelige musikerne jeg har intervjuet, basert på at kvaliteten på musikken skal avgjøre.
Ambivalens til kvotering
Når man sier at man ikke driver med kvotering fordi man booker ut fra kvalitet, sier man indirekte at kvotering, og dermed kvinner, kan være truende for kvaliteten på for eksempel en festival.
Det er altså en eksisterende diskurs her som plasserer kvinner nærmest som en motsetning til musikalsk kvalitet. I neste omgang fører dette til at kvinnelige musikere kan være redde for å få en spillejobb fordi man «bare er kvotert inn». Selv når man ikke vet at det har skjedd en kvoteringsprosess, har noen av dem jeg har intervjuet fått følelsen av at man bare blir inkludert fordi man trenger flere kvinner med.
Denne diskursen fører altså til at kvinnelige musikere selv ikke føler seg sikre på at de oppfyller kriteriene for musikalsk kvalitet ved en booking, og det skaper et ekstra press på å bevise hva de er gode for. Hvis man har en dårlig dag og gjør en dårlig konsert på en festival, kan dette potensielt nøre opp under ideen om at kvinner truer den overordnede kvaliteten på festivalen og at man ikke bør ta en sjanse på kvinner. Men hvis menn gjør en dårlig konsert, vil det i hovedsak bare gå utover dem selv.
Å avvise kvotering blir dermed en del av den kvinnelige musikerens posisjonering av seg selv som en hardtarbeidende musiker som er «self-made», og signaliserer at ens egen musikalske kvalitet er god nok til å konkurrere med mennene. Man gjør det tydelig både ovenfor andre og en selv at man ikke «bare er kvotert inn».
At metal er bygget på et individualistisk tankegods forsterker ytterligere at det er opp til individet å vise at man er flink nok, i motsetning til for eksempel punken, som har en mer kollektiv kulturforståelse. Å snakke om kvotering av kvinner setter også fokus på at kvinner er en minoritet og noe annerledes, som kan føles problematisk når man selv ønsker å bli omtalt som musiker og ikke først og fremst som kvinne.
Det ser likevel ut til å være en endring på gang. Flere kvinner kommer til og får oppmerksomhet i metalscenen.
Også uttrykkene er i forandring, slik man ser i prosjekter som Baphy, som kaller seg selv et englebarn som spiller svartmetall. Witch Club Satan tar mye av det som i metal tradisjonelt har blitt sett på maskulint, som aggresjon, og insisterer på at det heller er noe kvinnelig.
Drag Music Bingo på Infernofestivalen med drag king Erik Sjon og drag queen Fay Goth. Drag-bingoen har vært del av Inferno siden 2023. (Foto: Aleksander Søberg)
Metal vil likevel alltid ha et maskulint preg, så lenge samfunnet kategoriserer å være høylytt og kraftfull som maskulint. Som vi har sett, kan dette også være en befrielse ved å skape et rom for kvinner til å ta en annen rolle enn det storsamfunnet forventer av dem.
Vi ser likevel at kjønnsnormer stadig utfordres både i samfunnet for øvrig og i metalscenen. På Infernofestivalen er drag-bingo nå blitt en årlig aktivitet, og det kan se ut som at framtiden i metalscenen er mer åpen for et større mangfold av uttrykk.
Det blir spennende å se om det vil føre til at flere kvinner finner scenen og sjangeren interessant framover, og om hvordan kvinnerollen innen metal i tilfelle kommer til å utvikle seg.
Red.mrk.: Omtalte Johanna Holt Kleive i Witch Club Satan er også for tiden prosjektansatt i Ballade. Kronikkforfatter Nora Elise Stemland har de siste seks årene vært ansvarlig for nettside og sosiale medier for Inferno Music Conference.
