Politiske markeringer og svensk seier ved årets festspill i Bayreuth
Det er utskrevet nyvalg i Tyskland denne høsten og flere politikere, blant dem både finansminister Hans Eichel og forbundsministerkandidat Angela Merkel, benyttet anledningen til publisitet på den grønne festspillhaugen. Dronning av festspillene ble likevel den svenske operasangerinnen Nina Stemme. Gjennom sin fantastiske tolkning, både musikalsk og scenisk, ble hun av publikum og presse utropt til dette århundrets Isolde. Dermed går hun inn i en ærverdig hall of fame hvor storheter som hennes landskvinne Birgit Nilsson befinner seg, skriver Hege Lunde i denne rapporten for Ballade.
Av Hege Lunde
Tradisjonelle forestillinger
Hele fem Wagnerforestillinger ble vist i løpet av 2005-festspillene. For hvert år blir det satt opp en nypremiere, mens de andre er oppsetninger fra tidligere år. Blant reprisene i år var det forestillingene Parsifal, Lohengrin og Tannhäuser som blë mest foretrukket blandt tradisjonalistene, eller Wagnerianerne som noen litt spøkefullt kaller dem.
Disse oppsetningene var mer tro mot tradisjonene og er mindre eksperimenterende i formen. Her er det sterke navn i dirigentstolen som Christian Thielemann i Tannhäuser, Peter Schneider i Lohengrin og ikke så lite sensasjonelt Pierre Boulez som med sine 80 år dirigerte Parsifal. I disse operaene er heltene helter enten de ser sånn ut eller ikke. Men det skal de ha, de synger godt både Alfons Ebers som hadde tittelrollen i Parsifal, Peter Seiffert som Lohengrin og Stephen Gold som Tannhäuser.
Nytolkninger
De forestillingene som utfordrer konvensjonene, vekket et betydelig engasjement. Blant Wagnerianerne ga det seg uttrykk i forargede diskusjoner og høylytt buing etter teppefall. Men, blant liberalerne og de unge musikkstudentene som enten har oppnådd lykken over en billett, eller som opplever festspillene som dørvakter og påkledere, var det Den flyvende Hollender fra i fjor som gjaldt. Scenerommet skapt av Christian Schmidt ga anslag til et filmatisk Redrum fra thrilleren The Shining med sine to parallelle, motsatte rom som møttes vertikalt og tidevis ble tildekket av et blodrødt teppe. Den mystiske hollenderen ble i denne versjonen iscenesatt som den mørke halvdelen av skipperen Dalan.
Denne løsningen presenterte en psykologisk fortolkning med indegrienser av incest og mennesklige nederlag. De finske sangerene Jaakko Ryhänen og Jukka Railainen gjorde intense tolkninger av de to personlighetene og Adrienne Dugger ga en troverdig og hjerteskjærende fremstilling av Senta. Dirigenten Marc Albrecht maktet oppgavene med å holde den handlingsmettede forestillingen sammen og korsatsene var enormt flotte. Selv i en premiereapplaus preget av buing og fyrop fra opprørte Wagnerianere kunne ingen holde seg fra å gi koret en ekstra fortjent jubel.
Premiere og tumulter
Høye forventninger var knyttet til årets premiereforestilling, Tristan og Isolde, hvor man hadde invitert den kontroversielle instruktøren Christoph Marthaler i tospann med scenografen Anna Viebrock til å iscenesette. Allerede i prøvetiden ble det tilløp til tumulter hvor Wolfgang Wagner selv dukket opp, satte seg på en stol på scenen og ga høylytt uttrykk for de passasjene han mislikte sterkest.
Tilfeldigvis foregikk dette samtidig med at pressen var invitert til påsyn. Men tumulter skaper interesse og på premieren ble det buing og jubel. Alle snakket om Isoldetolkningen til Nina Stemme. Samtidig diskuterte Wagnerianerne forbitret og høylytt. – Hvorfor skal disse Berlins teaterintellektuelle lefle med opera og frata verden Wagners helter!
Ledige stillinger
Riktignok er det først og fremst ved teaterne, særlig Volksbühne i Berlin, at Marthaler og Viebrock har hatt sine domener. I de senere årene har de også vekket betydlig positiv oppmerksomhet med iscenesettelser av opera bla Pelleas og Melisande ved operaen i Frankfurt og Katya Kabanova under festspillene i Salzburg.
Kjennemerke er en estetikk inspirert av det tidligere østeuropeiske, og med en personinstruksjon som kan føre til at aktørene enten står rett opp og ned med ansiktet vendt mot en vegg, eller de agerer med gester som kan relateres til Mathalers fortid som pantomimekunstner under Jacques Lecoq. Tema er ofte intellektuelt om distante relasjoner preget av angst for autoriteter og alltid med et fokus på det tragisk mennesklige snarere enn helters seier.
Denne gangen valgte duoen å trekke frem menneskenes ensomhet og avtalte møter for felles selvmord. Et slikt kunstnerisk utgangspunkt kan synes meget langt fra Wagners opera Tristan og Isolde som formerlig syder av musikalsk lidenskap, kjærlighet og opprør. Møtet mellom forskjeller i iscenesettelse og musikalsk uttrykk kan saktens vekke kontrovers, men også etterlengtet ny forståelse og ettertanke når det er godt gjort.
Hege Lunde er Cand.phil i litteraturvitenskap og har jobbet med informasjonsledelse av Den Norske Opera, Nationale Scene og Museet for samtidskunst. Hun arbeider i dag som kommunikasjonsrådgiver og kritiker. Del to av hennes betraktninger fra 2005-festspillene, kalt «Er Bayreuth et folkelig festspill?», vil publiseres på Ballade over helgen.
