Mini-Madama (Foto: Den norske opera)

Mini-Madama vil mye og får til en del

NY SERIE: Visuelle konserter for barn: Er det en workshop? En forestilling? En fortellerstund? Operaens tilbud for de minste vil være alt på en gang.

Kalender

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

05/08/2021 Kl. 19.00

Oslo

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

08/08/2021 Kl. 19.00

Oslo

Regimentets Datter av Gaetano Donizetti

11/08/2021 Kl. 19.30

Viken

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

19/08/2021 Kl. 18.00

Oslo

Det er et hyperpopulært tilbud. Mini-serien til Operaen er en kort innføring til det som skjer på hovedscenen. I høst er det Mini-Madama, en workshop/lekeforestilling som lar barna møte Puccinis Madama Butterfly på nært hold. Tidligere har de også hatt Mini-Nøtter som en innføring til Nøtteknekkeren, samt Mini-Carmen og Mini-Quixote – alle tre kommer igjen i løpet av sesongen.
Billettene rives bort fortere enn mange av hovedscenesatsingene. Og det er forståelig. Det er ikke så mange pedagogiske opplegg som lar barn bli kjent med opera, og for foreldre med operainteresse vil det være naturlig å prøve å få barna med på notene så tidlig som mulig.
Men det er mange hensyn å ta. Både barn og foreldre betaler for å delta, og dermed må opplegget også tilfredsstille betalende voksne. Det henvender seg til barn fra fire til syv år, som er et ganske betydelig alderssprik. Mini-Madama tar dessuten sikte på å fortelle hele historien i Madama Butterfly – det blir fort kaotisk på en drøy halvtime. Samtidig prøver den også å gi et innblikk i prosessene bak opera, og inkluderer både stemmeoppvarming, rollefordeling og sceneskift – pluss en kort tolkningsseanse til slutt.

Mini-Madama blir dermed delvis forestilling, delvis workshop, delvis fortellerstund. Det gir mye å gape over, og resultatet er at Mini-Madama faller litt mellom stolene.

Mini-Madama blir dermed delvis forestilling, delvis workshop, delvis fortellerstund. Det gir mye å gape over, og resultatet er at Mini-Madama faller litt mellom stolene.
Sprikende bakgrunner og fortelling
Mini-serien finner sted i Operaens formidlingssenter, et tørt, relativt lite rom, der gulvet er ryddet og foreldrene blir plassert på tribuner i den ene kortsiden av rommet. Barna blir invitert ned på gulvet sammen med lederne, Marianne Oulie Wiik og sanger Ingegjerd Bagøien Moe.
En lynrask forklaring av hva opera er, går min medbragte 4-åring hus forbi, og utfordringen i barnas ulike bakgrunner blir tydelig. Noen har utøver- og konserterfaring gjennom kor, andre har vært med på Mini-serien før og vet hva de kan forvente – og noen vet verken hva opera eller et operahus er. Det er kanskje ikke noe å dvele ved, men allerede fra starten skulle jeg ønske at oppmerksomheten var mer rettet mot dem som ikke er så kjent i operaverden fra før.

Mini-Madama Foto: den norske opera


Barna er med på en oppvarmingsseanse for stemmen og blir varmere i trøya, men det er først når Wiik begynner fortellingen om Madama Butterfly at den dramatiske spenningen oppstår. Hun har en sterk formidlingsevne, men historien er sprikende. En forelder har fått rollen som onkel Bonzo, men det er uklart for oss hvem han egentlig er. Barna har fått rollen som koret, men når vi øver på å synge ”Aaah, Cio-Cio San”, så er det ikke klart at Cio-Cio San er et annet navn for Butterfly og at det faktisk er henne vi henvender oss til.
”Hva kan vi lære av denne historien?”
Etter å ha øvd litt, og fått historien om Pinkerton som kjøper Butterfly og siden forlater henne, skal vi spille ut resten av fortellingen. Moe kommer frem, ferdig kledd som Butterfly og synger Butterflys arie fra 2. akt – det er fascinerende og litt ubehagelig i et så lite og tørt rom. Når det viser seg at Pinkerton har funnet en annen, blir hun så lei seg at hun legger seg ned midt mellom barna. Det er historiens høydepunkt – barna strømmer til for å trøste en knust Butterfly.

Det hele rundes av med en kort refleksjon rundt fortellingen. ”Hva kan vi lære av denne historien?” spør Wiik og avslutter med noen ord om ærlighet og kjærlighet. Selv om jeg synes det er flott at det vies tid til nettopp refleksjon og tolkning, er jeg usikker på om å lete frem moralen er riktig vei å gå. Kunne det vært mer givende å lete frem hvilke følelser musikken uttrykker, og hvordan? For dagens publikum ligger mye av gleden i opera i nettopp å lære å se forbi det som ofte er overforenklet moral eller banale historier, og å finne dybden i musikken og utøvelsen. Slikt blir mye lettere med litt veiledning, og det virker som en bortkastet læringsmulighet når man først har et knippe interesserte barn (og voksne) i salen.

Med litt godvilje er det også nettopp denne plass-til-alt-holdningen som er det beste ved prosjektet.

Bryter magien
Mini-Madama har et åpenbart velmenende mål om å gi en slags innføring i verket Madama Butterfly, både hva gjelder musikken, fortellingen, tolkningen og oppføringen. Med litt godvilje er det også nettopp denne plass-til-alt-holdningen som er det beste ved prosjektet. Deltagerne oppfordres til å være nysgjerrige, medvirkende, de får både ta på, bevege seg og synge. De fleste sitter nok igjen med en positiv fornemmelse av hva opera er og historien om Madama Butterfly.
Jeg tror likevel at opplegget kunne hatt en større kunstnerisk egenverdi dersom man hadde turt å fokusere mer på én del av historien. Wiik bygger elegant opp magien allerede før vi begynner, i det hun ber oss ta av oss på føttene og liste oss inn i rommet. Men i stedet for å rendyrke Madama Butterflys univers der inne, blir magien til stadighet brutt av skiftet mellom fortelling, workshop og forklaringer. Jeg ser for meg at både den dramatiske og musikalske effekten kunne vært sterkere dersom for eksempel Moe var i rolle hele tiden, om vi droppet den unødvendige stemmeoppvarmingen (eller i det minste tok den utenfor rommet), og lot barna oppleve fortellingen og musikken mer enn å bli fortalt om den.
Fascinerende og forstyrrende elementer
Min medbrakte fireåring syntes selv han hadde det moro, at det var veldig trist med Butterfly, og at hun var fryktelig flink til å synge. Men han var mest fascinert av bildet på veggen fra oppsetningen av Ligetis 1978-opera Le Grand Macabre, der en sanger krabber ut av munnen til en diger dukke som fylte hele hovedscenen da den ble satt opp i 2013. Vi ble sittende en liten halvtime etterpå og se på utdrag fra en Youtube-video av oppsetningen.


Selve bildet var riktignok et av flere forstyrrende elementer under selve forestillingen, som jeg i utgangspunktet synes Mini-Madama kunne tjent på å eliminere. Men samtidig er Mini-serien også en anledning for barna å bli kjent med operaen ved å utforske ting som fenger dem, det være seg huset, forestillingen, historien, musikken – eller bilder på veggen. Om vi går derfra med både Madama Butterfly og Le Grand Macabre i bevisstheten er det ikke et resultat å forakte.
Mini-Madama er et svært velmenende tilbud som langt på vei lykkes i å skape nysgjerrighet og engasjement hos barna. Men Operaen bør kunne legge mer ressurser i utviklingen av programmene, enten i form av forberedelsestid, hjelp til scenisk tilrettelegging eller i tid til videreutvikling. Det fortjener barna – de er fremtidens operapublikum.
Artikkelen er laget med midler fra Periskop-prosjektet, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er initiativtakere og eiere av nettsiden Periskop.no og Periskop-prosjektet

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.
Digitale festivaler og konserter

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev