Romantikkens stjerne

Kanskje er en vellykket formidling av kammermusikk i dag mer tilfeldig, skjør og hårfin enn vi liker å tenke på? For eksempel kan en kort muntlig introduksjon til et verk den ene dagen være like viktig som stillheten og fraværet av ord blir den neste. Variasjon og adspredelse er bra, men det gjelder også fordypelse og konsentrasjon. Krevende ja, men sånn er kunsten.
Under festivalen «Schumann på 123», som nylig gikk over tre intense dager på Nynorskens hus i Oslo, slo det meg at arrangørene på mange måter lyktes usedvanlig godt med balansen. Programmet var kyndig satt sammen, med vekt på ulike sider av den tyske romantikeren Robert Schumanns mangslungne liv og virke. Overgangene løp forløst og naturlig – fra barne- og undgomsorkestre, til kammerensembler på høyeste nivå; fra skriftlig formidling i et tiltalende programhefte, til levende ord på scenen, regissert så vel som uformelt. Engasjementet var glødende, umiddelbart og troverdig, samtidig som rammen virket grundig og gjennomtenkt.

Perfeksjon og presisjon
Hva så med musikken? Perfeksjonsskravet er nok på mange måter overspent i den klassiske musikkindustrien, men det betyr ikke at følelsen for nyanser i lyttingen dermed er sløvet. Med andre ord: Forskjellen på en fremføring som riktignok har enkelte mangler, men der «alt stemmer», og en fremføring som på sin side er upåklagelig teknisk sett, men uten å berøre, kan være minimal – og samtidig helt avgjørende.
Til tross for den sympatiske atmosfæren som hersket i Nynorskens hus denne helgen – for øvrig en perle av en kammermusikksal midt i Oslo sentrum! – var det umulig å fri seg fra slike funderinger. For all del: Alle de aktuelle utøverne befinner seg utvilsomt på et høyt nivå, men totalt sett var resultatet ujevnt. Og for Engegårdkvartetten – som altså sto bak og var sentral på scenen hele festivalen igjennom – blir forholdet mellom spontanitet og perfeksjon særlig påtrengende.

Kaffe og barn
Etter en fin innledning, med taler, barnekvartett og lesning fra Goethes Faust, åpnet de for alvor med Schumanns første strykekvartett i a-moll fredag kveld. Her, og også i fremføringene av de øvrige to, på lørdag ettermiddag og søndag kveld, virket spillet engasjert og dedikert. Uttrykket er umiddelbart og tiltalende upolert, samtidig som det er lite å sette fingeren på rent teknisk. Balansen er muligens noe ujevn, med en både stødig og lite påtrengende varme i klangen fra Jan Clemens Carlsens cello, mot et hakket røffere og mer rastløst uttrykk fra primarius Engegård selv. For min smak kan det også tidvis bli litt overdrevent i gestikken, noe som også preget sistnevntes avsluttende fremføring av den andre fiolinsonaten i d-moll.

Om fingerspissfølelsen tidvis kunne glippe i de musikalske detaljene, tok festivalen det igjen på helheten i programmet.

Dagen etter slo spennvidden ut. Det åpnet med Nordberg strykeorkesters barneorkester, som kombinert med Schumans egne tanker til unge musikere, fremført av unge skuespillere, fremførte noen av småstykkene fra «Album für die Jugend». Særlig betagende var imidlertid overgangen til de såkalte «Märchenbilder» op. 113 og «Fantasiestücke» op. 73, med henholdsvis Juliet Jopling og Jan Clemens Carlsen, sammen med pianistene Nils Anders Mortensen og Håvard Gimse.
Måten festivalen her forbandt innslaget fra barneorkesteret med de profesjonelle utøverne på var sympatisk og inkluderende. Barna ble tatt på alvor samtidig som de fikk utvidet bildet av komponisten, gjennom tekster og med nydelig spill i de elegante miniatyrene. Det samme gjentok seg søndag ettermiddag.

Fremmedhet og fantasi
I tillegg til de tre strykekvartettene, hadde Engegårdkvartetten også innlemmet både verk for klaver solo og sanger, samt de to sene fiolinsonatene. Schumanns musikk er mangfoldig, på samme tid både umiddelbart tilgjengelig og ugjennomtrengelig fremmed, det siste gjelder kanskje særlig de sene verkene. Et eksempel er den første fiolinsonaten op. 105, fremført søndag av fiolinist Alex Robson, også han fra Engegård, og Håvard Gimse. Spillet var ryddig og på plass, selv om Robson ikke syntes å ha kommet helt på innsiden av Schumanns, her riktignok nokså gåtefulle og tungrodde, univers.
Lettere tilgjengelig og mer umiddelbare er derimot de større ensembleverkene, som klaverkvartetten op. 47, og ikke minst den mektige klaverkvintetten op. 44, fremført henholdsvis søndag og lørdag kveld. Her var Engegårdkvartetten igjen ledende, med et spill som riktignok er forrykende energisk og åpenbart dedikert, men samtidig uvørent og sprikende. At perfeksjonen ikke er rendyrket og samspillet finkjemmet kan jeg leve godt med, verre blir det når selve klangen ikke egentlig engasjerer.

Det siste kan man derimot ikke si om det som kanskje ble festivalens musikalske høydepunkt, nemlig Håvard Gimses fremføring av den tidlige syklusen «Kinderszenen» søndag kveld. Kombinert med en utsøkt klangsans, har Gimse en både dyptloddende og uforutsigbar tilnærming til Schumanns klavermusikk, egenskaper som passer det eventyrlige og krappe i denne musikken som hånd i hanske. Det samme preget avslutningen av sangsyklusen «Frauenliebe und -leben» op. 42, hvor Gimse fulgte sopranen Isa Katharina Gericke. Høygravid, men ytterst til stede presenterte og fremførte hun dessuten et knippe Schumann-sanger med imponerende stødighet og glitrende diksjon.
Mens Schumanns verk for barn kombinerer naivitet og introspeksjon, har han imidlertid også en utadvendt og mer rendyrket festlig side, som i syklusen «Faschingsschwank aus Wien» op. 26 (tittelen kan oversettes med «Karnevalshistorier fra Wien») solid om enn kanskje litt traust fremført av Nils Anders Mortensen lørdag kveld. Mortensen, som jeg tidligere bare har hørt på plate, fulgte derimot opp med lydhør kammermusisering av beste merke, særlig sammen med Isa Katharina Gericke i favorittsangene hun hadde plukket ut og fremførte søndag kveld.

Utover musikken
Selv om denne festivalen naturlig nok særlig kretset om musikken, var Schumanns virke som skribent og ikke minst hans nære forhold til litteratur også i høyeste grad reflektert i programmet. Dessverre gikk jeg glipp av den første økten lørdag om Florestan og Eusebius, komponistens pseudonymer i musikkritikkens tjeneste. Derimot slo utdraget fra Faust 1 søndag ettermiddag, i Jon Fosses gjendiktning, desto sterkere inn. Skuespiller Gjertrud Jynge leste levende og myndig om de dramatiske møtene med Mefistofeles og Gretchen, omgitt av unge skuespillere fra «Den mangfaldige scenen» samt musikalske innslag fra Engegårdkvartetten og Mortensen. Den lille forestillingen var samlet og gripende, enkelt men effektivt regissert av Kai Johnsen.
Festivalen «Schumann på 123» ga på denne måten et imponerende utfylt bilde av den sammensatte og krevende romantiske komponisten, uten at de ulike uttrykkene kom i veien for hverandre. Om fingerspissfølelsen tidvis kunne glippe i de musikalske detaljene, tok festivalen det igjen på helheten i programmet. På imponerende vis fikk den vist hvordan blomstrende fantasi og dyp fortvilelse, lidenskap, eventyrlyst og kjærligheten til det barnlige kommer til uttrykk i et av 1800-tallets mest egenartede kunstnersinn.