Lars Petter Hagen: Om å le med – og ikke av

Av Lars Petter Hagen, komponist, leder av Ny Musikk og arrangør av Happy Days Sound Festival

Som kunstnerisk leder av Ny Musikk og en de ansvarlige for festivalen Happy Days leste jeg naturlig nok Arvid Skancke-Knutsens opplevelser fra festivalens åpningskonsert med stor interesse. Jeg er veldig glad for at de problemstillinger festivalen belyser tas opp i offentligheten på en seriøs måte. Det er derfor ikke min hensikt å debattere Ballades meninger om konsertens program eller form, ettersom de beskriver en fullstendig legitim lytteropplevelse og refleksjonsrekke.

Men på et punkt føler jeg at jeg må ta til motmæle, og det gjelder Skancke-Knutsens spekulasjoner om hvorvidt publikum i salen lo av bluesmusikeren Otis Rushs uttalser i Bodil Furus video, «fordi han var neger» eller representerte en «primitiv musikkform».

Happy Days forsøker med sitt tema blant annet å problematisere forholdet mellom den «absolutte musikken» og mer hybride kunstformer som gjør seg stadig mer gjeldende. Programmet er derfor satt sammen av verk som dekker hele spekteret fra kammerkonsert til lydkunst. Jeg tror folk som har opplevd muntlig formidling av nyskrevet folkemusikk i campingvogn og styla BMWer på Grønland, eller akustiske meditasjoner i skatehallen under Hausmania vil være uenig i Ballades påstander om at festivalen ikke utfordrer eller tilfører musikken nytt tankegods.

Sannheten er at selv en konvensjonell kammerkonsert er et uttrykk for det komplekse virvar av ulike strategier som idag finnes for å uttrykke seg i lyd. Og Ny Musikk representerer hele spekteret. Peter Ablinger er valgt til festivalkomponist, ettersom han befinner seg et sted midt i alt dette. Hans instrumentalverker bærer preg av å være en slags installasjoner, og hans installasjoner bærer preg av å være kammermusikk. Denne type musikalsk tankegang utfordrer gjeldende konvensjoner om bra og dårlig – ettersom verkets idé kan være like viktig som en imponerende overflate.

For å tydeliggjøre denne problemstillingen ønsket vi å åpne festivalen med et musikalsk verk som var laget av en ikke-musiker, og inviterte videokunstneren Bodil Furu til å gjøre dette. Hun valgte selv å gjøre en subjektiv dokumentarfilm om musikkopplevelse, om ulike grunner til å holde på med musikk, og om hva musikken kan bety i et samfunn. Det er ihvertfall min tolkning.

For å underbygge dette har hun blant annet klippet inn utdrag fra et intervju med blueslegenden Otis Rush og jeg innrømmer at jeg var en av de som lo da en laidback Rush med et smil i munnviken uttalte på bredt amerikansk: «I am not feeling sad all the time. I play the blues to pay my rent». Det er da litt morsomt, er det ikke? Og det morsomme i en samtidsmusikk-kontekst er jo kanskje nettopp at det ligner veldig på mange samtidsmusikeres hverdag – et eller annet sted mellom eksistensielle spørsmål og oppvasken. Comic relief kalles det, og jeg synes det er drøyt å påstå at det har med fordommer å gjøre at noen spontant fniste litt av Rushs uttalelse.

Skancke-Knutsen setter også opp tesen om at «man lo av Otis Rush, og med Jon Øystein Flink», noe jeg stiller meg helt uforstående til. Jeg tror de fleste som lo av Flinks drøye påstander om Leif Ove Andsnes og partiturmusikkens død lo mer av sjokk og vantro. Og noen lo nok til og med av Jon Øystein Flink.

Jeg beklager at noen opplevde dette som elitistisk hån, ettersom jeg tror sannheten er det motsatte: For min egen del lo jeg av Otis Rush fordi jeg kjente meg igjen, ikke fordi jeg mener han er «primitiv». Ettersom jeg liker å tro det beste om min egen person velger jeg å tolke dette som evne til å le av seg selv – ikke arroganse.

Videoen vises på Oslo Kunstforening helt frem til 8. Mai.

Redaksjonell note: Happy Days-festivalen fortsetter fredag og lørdag, med et rikholdig program som tidligere er presentert her i Ballade – og som bl.a. omfatter verker av Øyvind Torvund, samt operaen «Inside your mouth sucking the sun» av Niels Rønsholdt i konsertversjon. Interesserte kan finne ut mer ved å gå til www.happydays.no.