Kulturkløften: Når kunstpolitikk møter distriktspolitikk

– Det er lokale kulturbyråkrater med grunnfag fra Bø i Telemark som bestemmer hva norske barn i distriktene skal få oppleve av kultur, sammen med lærerne og tannlegene i bystyret, skriver Borghild Marie Kvale i denne kommentaren for Ballade. – I god sosialdemokratisk ånd har man laget Den Kulturelle skolesekken for å jevne ut forskjellene på barn født med piano i stuen og alle de andre, men er det virkelig arrogant kulturpolitikk å gi folk kunst de ikke vet de vil ha?

Av Borghild Marie Kvale

En gang opplevde dattera mi troll som fektet og prinsesser som svevde i luftig tissue oppunder teatermønet i hjembyen. Et nysirkus-eventyr tonesatt av Per Zanussi. Ny, norsk dramatikk i en sjanger ingen unger hadde sett før – helt i tråd med kulturpolitiske føringer. Den lille byen mente imidlertid at teatersjefen var for lite markedsorientert med sitt repertoar. Han dro fra byen, og nå settes i stedet musikalen Annie opp, i klassisk Hollywood-tapning. Det vet jo folk at de vil ha.
Er det virkelig arrogant kulturpolitikk å gi folk kunst de ikke vet de vil ha? Snakker vi om en bedrevitende elite som presser sin smak på folket – eller handler det om å sørge for at befolkningen får tilgang på mer enn de gamle traverne?
Forslaget til ny kulturlov skal gi utkantstrøkene økt ansvar for forvaltning av den kanskje viktigste framtidskapitalen; den som skal skape kultur som tilbys «folk flest» og som har potensial til å løfte Norge fra en kulturell pubertet og over i en voksentilværelse der vi rakrygget kan se andre europeere i øynene.
Fri oss fra hovedstadens cred-politi og la folket bestemme selv, er omkvedet, men jeg mistenker det snarere for å være snakk om Trond Giskes ønske om å slå billig politisk mynt på distriktspolitisk kulturpopulisme, enn en konflikt mellom elitisme og kulturelt sosialdemokrati.
Kulturkløften
I kommunikasjonsfaget snakkes det om informasjonskløften i samfunnet – den som gjør de i utgangspunktet ressurssterke mer i stand til å skaffe seg flere goder. Det kan være på tide å tilføre et annet begrep i denne debatten; Kulturkløften. Siden det er liten tvil om at vi i dagens Norge også måles ut fra vår kulturelle kapital, og at hvor mye vi i utgangspunktet har å rutte med er medvirkende for vår mulighet til å øke saldoen.
Hjemme hos meg har vi pløyd oss gjennom norske folkeeventyr og Harry Potter, vi har Astrid Lindgren på dvd og følger Pomona på eventyr gjennom Monéts have. Og når de små kryper under dyna flyr Tordivelen i skumringen – fra tidenes beste hørespill, sympatisk tilgjengeliggjort av NRK Aktivum. Men der stopper det gjerne for barn bosatt i utkantstrøk.
Mine barn får nemlig ikke besøk av politisk ukorrekte «Sukkersirkus» fra Katma – der sukkerspinn og tyggiskuler tyter ut i søt protest mot WHO og alle andre askesens apostler. På kulturhuset i den lille byen kommer helst gjestespill av Mummi og Emil med Victoria Productions – for det VET vi jo at folk vil ha.
Like muligheter
I god sosialdemokratisk ånd har man laget Den Kulturelle skolesekken for å jevne ut forskjellene på barn født med piano i stuen og alle de andre. Men her er det altså store variasjoner fra fylke til fylke. Etter at produksjon av pedagogisk pekefingerteater i sekkens startfase antok et omfang man ikke hadde sett siden 70-tallet, fikk Norsk Kulturråd imidlertid ansvar for å forvalte produksjonsmidler til scenekunst, og Rikskonsertene det samme for musikkproduksjonen i sekken.
I det hele tatt har man i denne sammenhengen åpenbart erfart nødvendigheten av at – sitat; flere nasjonale aktører bidrar til å sikre kvaliteten på kunst- og kulturproduksjonene i Den Kulturelle skolesekken.
Kunstpolitikk – eller distriktspolitikk?
Nå er det likevel ikke datteren min som får bestemme hvilken kunst hun skal få møte.
Det er det lokale kulturbyråkrater med grunnfag fra Bø i Telemark som gjør, sammen med lærerne og tannlegene i bystyret. De som vet så godt hva folk vil ha og har evne til å forstå i den lille byen. Også skal det aller helst være lokale kunstnere som står på scenen. De har jo krav på noe å sysle med, ikke sant? Det viktigste er uansett fine kulturbygg, og at barna får opplæringstilbud som kan gjøre dem til store kunstnere som kaster glans over den lille byen en vakker dag.
Hadde lokalpolitikerne likevel spurt dattera mi om hennes beste kulturopplevelse i året som gikk, hadde svaret vært «…han snodige mannen med alle planetene og den mekaniske fuglen».
Det er danske/færøyske Goodiepal, en av Europas mest særegne og vanskeligst klassifiserbare artister – hentet til Røvær av Safe as Milk-festivalen på kulturrådets regning.
— Men, hva med Annie da, spurte jeg frøkna på elleve.
— Puh, dét har jeg jo sett før… på film, lød svaret.
Borghild Marie Kvale er kommunikasjonsmedarbeider med base i Stavanger, har bakgrunn fra kommunal næringsutvikling, og er engasjert i bypolitiske spørsmål. Dette er den første av en forhåpentlig lang rekke kommentarer som hun vil skrive for Ballades lesere.