- Legger man det litt tynne Ragnarok-konseptet og det "svartmetall-på-slutten-av-90-tallet"-aktige coveret til side, står man igjen med to friske og energiske tolkninger av to av Tsjajkovksijs finere komposisjoner, skriver Ballades anmelder Ola Nordal om Henning Kraggerud og Arktisk filharmonis Tsjajkovskij-utgivelse som kom ut på Simax Classics i september 2021. Bildet er fra en framføring Kraggerud og orkesteret gjorde av Vivaldis "Fire årstider". (Foto: Pressefoto Arktisk filharmoni)

Framoverlente tolkninger

Kraggerud og Arktisk filharmoni presenterer en frisk og framoverlent utgivelse med personlighet – bundet tematisk sammen av en nokså tynn, rød tråd.

Kalender

Operapub på Røverstaden

27/10/2021 Kl. 19:00

Oslo

Ensemble Allegria og Oslo Kammerakademi

30/10/2021 Kl. 14.00

Oslo

Lørdagsopera 30. oktober

30/10/2021 Kl. 15:30

Oslo

Arktisk filharmoni/Christian Kluxen/Henning Kraggerud
Pjotr Tsjajkovskij: Serenade for strykere (Kraggerud, spillende leder)
Henning Kraggerud: Ragnarok og Solens datter (Kraggerud, spillende leder)
Pjotr Tsjajkovskij: Fiolinkonsert (dirigent: Christian Kluxen, solist: Kraggerud)

Utgitt på Simax Classics i september 2021.

 

Henning Kraggerud er en komponerende musiker, og har de senere årene gjort det til sitt varemerke å presentere egne komposisjoner ved siden av musikkhistoriens store mestere.

Henning Kraggerud (Foto: Robert Romik)

Dette er den foreløpig siste utgivelsen i en serie på Simax der Kraggerud og Arktisk filharmoni presenterer ikoniske verk paret med komposisjoner fra Kraggerud selv. Tidligere har vi fått høre Vivaldis Fire årstider, Bachs Goldberg-varisasjoner (arrangert for strykeorkester av Kraggerud) og Beethovens Fiolinkonsert og Strykekvartett nr 11 (også i arrangement).

Denne gangen er det Tsjaikovskijs tur, og vi mangler vel nå egentlig bare Mozart for å ha en komplett samling klassiske favoritter à la Kraggerud. Tsjaikovskij-innspillingen ble for øvrig gjort under de samme studiosesjonene som Beethoven-plata som kom i fjor – en utgivelse som det virkelig svingte av.

Platen starter rett på fullt kjør, med de feite, store strykeklangene i Tsjaikovskijs Serenade for stykere. Dette verket har en litt uvanlig åpning, og starter med en storslått adagio skrevet i tett koral-aktig sats. Dramatisk sett er åpningen et slags in medias res heller enn en regulær introduksjon.

I Kraggerud og Arktisk filharmonis tolkning høres denne åpningen ut som en oppsummering – et slags monumentalt coda etter en lang symfoni. I cover-teksten bygger Kraggerud opp et narrativ rundt innspillingen, der han forteller om hvordan Serenaden ble spilt på radio under nedtellingen til testingen av den første atombomben.

Dermed knytter han verket opp mot potensialet for verdens ende, ragnaroket, som ligger i disse våpnene. Ut fra denne «finalen», vokser så et av Tsjajkovskijs fineste og mest sangbare verk – på samme måte som menneskeheten vokste fram igjen, sakte og forsiktig, etter undergangen i Ragnarok. Her strekker jeg kanskje den konseptuelle tolkningsstrikken mot bristepunktet, men både Kraggeruds tekst og det oppsiktsvekkende coveret bygger opp under denne typen assosiasjoner.

Kraggeruds eget stykke på platen, Ragnarok og Solens datter, er bygget over en lignende type idé. Stykket begynner på samme måte som Serenadens start. Vi forstår at de store akkordene, det rytmiske drivet og de kantete bevegelsene i starten skal symbolisere Ragnarok, mens de mer lyriske og melodiske seksjonene som følger symboliserer Solens datter som lyser opp verden for de som skal leve videre etter undergangen.

Platecoveret til Henning Kraggerud og Arktisk Filharmonis Tsjajkovskij-utgivelse fra september 2021. (Foto: Simax Classics)

Kraggeruds styrke er å være utadvendt og medrivende, og han trekker musikerne inn i sitt ekspansive musikalske univers når han leder orkesteret fra fiolinen i disse to stykkene. Strykerne fra Arktisk filharmoni responderer med energi og momentum. Samspillet er godt, og orkesteret spiller artikulert og klart.

Stykkene er spilt inn i Stormen konserthus i Bodø. Her er det høyt under taket, og akustikken er stor og luftig. Denne kombinasjonen av stor klang og tydelig artikulasjon gir en innspilling med en litt kjølig, «nordisk» karakter. I cover-teksten gjør Kraggerud et poeng ut av at klassisk musikk generelt har blitt spilt med stadig lavere tempi i løpet av 1900-tallet.

Kraggerud har imidlertid lagt seg på et ideal som viser tilbake til romantikken, og tar mange modige kunstneriske valg. Det går tidvis veldig raskt unna, samtidig som at foredraget er fullt av store og ildfulle gester. Både Kraggerud og Arktisk filharmoni hinter dessuten mot noe litt folkemusikalsk, spesielt i det rytmiske. Dette gjør tolkningene friske og energiske. Det er rett og slett gøy å høre på, spesielt i de raske satsene. Hvis det skulle være noe å sette fingeren på, er det at jeg kanskje savner ørlite grann mer poetisk dybde i de langsomme partiene.

I Tsjajkovskijs Fiolinkonsert kommer danske Christian Kluxen inn som dirigent, og holder nok orkesteret litt strammere i tøylene enn det Kraggerud gjør. Solisten Kraggerud slår seg imidlertid virkelig løs.

Kraggerud har en klar og syngende tone, og kjører på med generøs vibrato. Han er kvass i vendingene, og spiller med bredbent bueføring. Tsjajkovskijs fiolinkonsert rører ved yttergrensene for hva som er fysisk mulig for et menneske å spille – og Kraggerud kaster seg inn i det med framoverlent energi. Han velger seg svært høyt tempo, selv i de mest halsbrekkende passasjene.

Jeg må innrømme at jeg har hørt denne konserten spilt «penere», og her og der merkes det at han har ofret detaljer og presisjon for hurtighet og bravado. Jeg er likevel mest glad for at Kraggerud tar musikalske sjanser og ikke holder tilbake.

Kraggerud har i andre sammenhenger trukket fram den legendariske russiske fiolinisten David Oistrakh som et av sine idealer – og det gir mening, for det er mange likhetspunkter mellom Kraggeruds og Oistrakhs spillemåter. Begge er «historiefortellere» med instrumentet. Begge er glade i portamento, og er store i gestene. De har begge en spillestil som er utadvendt og «fortellende», heller enn korrekt og «skikkelig».

Legger man det kanskje litt tynne Ragnarok-konseptet og det svartmetall-på-slutten-av-90-tallet-aktige coveret til side, står man altså igjen med to veldig friske og energiske tolkninger av to av Tsjajkovksijs finere komposisjoner.

Som bonus får vi et ganske godt stykke fra Kraggerud. Selv om dette stykket kanskje blir et lite intermezzo mellom de to verkene fra den russiske mesteren, er det et spennende tillegg å få denne typen utvidelser av strykerorkester-reportoaret. Det gir også utgivelsen en personlighet, som bare «enda en tolkning» av kjente verk ville manglet.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev