Kouame Sereba: En evig optimist

Kouame Sereba har rukket å bli 62 år, og 38 av disse har han tilbrakt i Norge. Historia om hvordan og hvorfor Sereba kom hit er både spennende og fascinerende, og den starta hjemme i Abidjan i Elfenbenskysten.

På grunn av koronasituasjonen møtes vi på Facetime, men Serebas personlighet er av det slaget som kommer gjennom sjøl om det er via en skjerm.

– Vi var elleve søsken og mor og far, pluss noen barn til som mor tok seg av. Vi bodde i hovedstaden, men foreldrene mine kom opprinnelig fra en landsby som heter Tiegba. Da jeg var 10-11 år ble jeg valgt ut til å flytte til landsbyen for å lære vår kulturarv. Da jeg kom dit, så begynte de å synge for å ønske meg velkommen! Der startet min kjærlighet til musikken. Min onkel Bleiri tok meg med til trommespillerne, og der lærte jeg å fange essensen av å musisere.

Lille Kouame. (Foto: Privat)

Kouame er tydelig på at det ikke var det tekniske som var det viktige, men mer måten å synge på – hvordan bruke stemma og trommen rytmisk som formidler. Først kom sangen, så kom de fysiske instrumentene.

Veien mot nord
Til tross for at Kouame trivdes i landsbyen, så var han full av eventyrlyst – han bare måtte videre. 20 år gammel la han ut på reisa som skulle føre han både langt og lengre enn langt.

– Jeg reiste gjennom store deler av Afrika. Mora mi hadde alltid sunget for meg, og det gjorde meg trygg underveis. Jeg var innom Mali, Niger, Nigeria – der jeg jobbet i byggebransjen, Kamerun, Den sentralafrikanske republikk, Sudan, Egypt – der jeg studerte arabiske språk før jeg endte opp i Israel.

Musikk spilte ikke ei veldig viktig rolle på denne rundreisa før Kouame kom til Israel.

– Jeg trodde faktisk jeg kom til å bli værende i Israel. Jeg hadde det fint i Tel Aviv, men tilfeldighetene ville det annerledes. En dag traff jeg på en franskmann på en bar. Jeg sa til han at jeg hadde lyst å reise til et land der jeg ikke kjente språket, og heller ikke menneskene. Du skal til La Norvège, sa han – og slik ble det, ler Kouame igjen.

For første gang i livet gikk Kouame ombord i et fly – Tel Aviv-Oslo. Med pass fra Elfenbenskysten gikk det helt greit å komme inn i Norge i 1983. Først fikk han automatisk tre måneders turistvisum og etter at han søkte om og kom inn på Vestoppland Folkehøyskole på Brandbu, så ble det utvida med et år.

– Jeg lærte meg norsk i løpet av det året. De norske elevene måtte snakke norsk med utlendingene, og dessuten så jeg på Barne-TV klokka 18 hver dag – Postmann Pat og Pippi Langstrømpe, blant annet. Det var god norsk-trening det også. Kouame ler igjen. Han har et lyst syn på livet, og ler mye – veldig mye!

Det var ikke bare Brandbu det dreide seg om det første året i Norge for Kouame. Også Namibia-foreninga på Elverum, med sitt sterke anti-apartheid-engasjement, ble et viktig sted for han, og hjalp godt på den intense norskopplæringa.

Senere ble han student på Oslo ingeniørhøgskole i et år, men det ble stadig mer og mer tydelig at det var musikk, og kun musikk, han var interessert i.

Kouame Sereba på musikk- og rytmeworkshop med Rikskonsertene i Amman, Jordan, i 2013. (Foto: Lars Opstad / Rikskonsertene)

Musikken valgte han
– Jeg er sikker på at det er slik at det var musikken som valgte meg, og ikke jeg som valgte musikken, sier Kouame med overbevisning i stemma.
– Siden 1986 har jeg levd av musikken, og jeg har levd et godt liv. Jeg har fått tre sønner, og en av dem driver med musikk, elektronisk musikk. Jeg har gjort mange, mange ting med musikk disse årene. Jeg har spilt tusenvis av skolekonserter, og jeg har jobbet med norsk folkemusikk og norske folkemusikere, blant andre Kirsten Bråten Berg i prosjektet «Fra Senegal til Setesdal», der vi fusjonerte afrikansk og norsk tradisjonsmusikk.

Platecoveret til Frå Senegal til Setesdal med Kouame Sereba, kveder Kirsten Bråten Berg, griot og koraspiller Solo Cissokho og Bjørgulv Straume. Plata kom ut i 1997, og er et kritikerrost album som anses å ha befestet posisjonen til Cissokho og Sereba som to av de mest betydelige musikerne med annen landbakgrunn bosatt i Norge. Solo Cissokho gikk bort i 2019. (Foto: Grappa)

Kouame Sereba, som både synger og spiller en rekke tradisjonelle afrikanske instrumenter, har også jobba en hel del med norske jazz- og samtidsmusikere og på tvers av sjangre. Samarbeidet med saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm og duoen Dozo har eksistert i cirka 25 år. han har også gjennom mange år samarbeidet med store navn som Erik Wøllo, Steinar Ofsdal, Wolfgang Plagge, Sigrid Moldestad og Oddrun Lilja Jonsdottir.

Kouame Sereba og Rolf-Erik Nystrøm i Dozo. Her under Bjørnsonfestivalen i Molde i 2008. (Foto: Privat)

– I fjor høst fikk jeg også endelig oppfylt min drøm om å spille live med Bugge Wesseltoft. Det var helt fantastisk, sier multimusikeren.

Mest norsk
Kouame har vært tilbake i Elfenbenskysten flere ganger, men likevel opplever han seg som mest norsk nå.
– Jeg tenker på norsk, og når jeg er i Elfenbenskysten så tenker jeg alltid at jeg skal hjem til Norge.

Kouame Sereba turnerer ofte og mye. Her fra en soloturne på Grønland/Kalaallit Nunaat. (Foto: Privat)

Og det er et Norge han ikke har opplevd mye rasisme i, forteller han.
– Jeg tenker som så at ikke alle trenger å like meg. Og jeg liker at tvilen skal komme tiltalte til gode når jeg opplever noe som likner på rasisme. Og så er det jo slik at det er rasisten som har et problem. De har det jo ikke godt, sier Kouame retorisk.

Dessuten er musikk et godt hjelpemiddel mot rasisme. Det har Kouame opplevd mang en gang i løpet av årene med skolekonserter der han har gått inn i de vanskeligste klassene og brukt musikken som en slags konfliktdemper.

På spørsmål om hvordan han vil karakterisere nordmannen, kommer det kjapt:
– Når du først har vunnet en nordmanns tillit, så er den der for godt. Hvis du ikke tuller med den da – tilliten, altså! Ola Nordmann kan gjerne sammenliknes med en termos: den kan virke litt kald på utsiden, men når du får åpna den så er det masse varme der.

Kouame møter barna – her i Molde. Kouame Sereba har møtt titusenvis og flere generasjoner av barn landet rundt gjennom sine mange år som musiker, og spesielt gjennom skolekonsertturneene i Den kulturelle skolesekken. (Foto: Lars Opstad / Rikskonsertene)

Nye muligheter
Kouame, som i tillegg til å synge også er storyteller og manusforfatter, spiller kalimba, munnharpe, munnbue eller dodo, djembe og diverse perkusjonsinstrumenter, har som alle andre opplevd koronaperioden som noe helt spesielt.

Denne sommeren ble det noen festivaljobber for Kouame Sereba igjen. Nå er kalenderen hans nesten fullbooket fram til februar. Her fra Hankøfestivalen i juli i år. (Foto: Terjes Foto)

– Verden ble jo forandret for alle. Da begynte jeg å arrangere hjemmekonserter, og bare i mars i fjor hadde jeg 37 konserter. Det var både for barn og voksne, og det var suksess fra første dag.

Portrett tatt i forbindelse med portrettutstilling av folkemusikere på Riksscenen. (Foto: Morten Krogvold)

– Jeg passet ikke inn i NAV-systemet, og jeg har mottatt kun 55 000 kroner i kompensasjon i løpet av hele koronaperioden. Heldigvis har jeg også fått innvilget noen søknader om ekstraordinær støtte fra Kulturrådet.

Men nå ser alt mye lysere ut, og Kouames kalender er nesten fullbooket til februar neste år allerede. Slik blir det ofte for mennesker som er født optimister. Kouame Sereba er så avgjort en av dem.