Minneord om Solo Cissokho

Av Roger Johansen, musiker og seniorrådgiver i Kulturrådet

Etter en intens og god øving med Bodø Big Band i kveld falt jeg i tanker om musikk og hvor viktig det er med livemusikk. At den spilles og fremføres av folk til folk. Musikk bringer mennesker sammen. Og at det er så fint og viktig. Spesielt i vår tid.

Så kom jeg i tanker om min gode venn, koraspiller, sanger, Griot og verdensmusiker Solo Cissokho fra Senegal som døde i helgen. Han ble bare 56 år, og gikk bort etter lengre tids sykdom.

Som mangeårig produsent i Rikskonsertene sendte jeg ham på mer enn 350 skolekonserter i Hedmark, Telemark, Nordland, Troms og Finnmark. Han begeistret overalt. Produksjonen «Solo Solo» som Hallgeir Frydenlund i Rikskonsertene (nå Kulturtanken) skapte sammen med Solo var rett og slett fabelaktig. Alle ville ha ham på turne. En gang var han og Dag Erik Pedersen, som kjørte ham og kjørte lyd, sammen på turne nesten i fire måneder (!).

Ingen var uberørt av et møte med Solo. Hans personlighet, smil og varme energi fylte alle rom han kom inn i. Han tok plass, men på en fin måte. Han så deg. Og gjennom deg. Man ble sett. Solos intuisjon var treffsikker. Og når han spilte kora og sang, sto tiden stille. Jeg får frysninger på ryggen bare ved tanken på hvordan det låt.

Solo vant BBC Awards, og var også nominert til Nordisk råds musikkpris for sin musikk. Hans samarbeid med Kirsten Bråten Berg er viden kjent. Men han fikk altså selv den villeste kid til å finne frem hvilepulsen. Han spilte dem ned, og det var magisk å være vitne til.

Solo var ekte Griot. Fra Ziguinchor i Casamance, Senegal. En historieforteller, skald, som gjennom sang og musikk hadde et oppdrag for sin familie, sin landsby og sitt folk, som utgjør ca 3 % av Senegals befolkning. Oppdraget var å fortelle historien om sine forfedre og bringe generasjonene sammen.

Solo og sønnen Ibou Cissokho (Foto: Lars Opstad)

Dette oppdraget går i arv fra far til sønn. I Solos familie i rett linje 700 år bakover. Nå er det Solos eldste sønn som skal bringe tradisjonen videre. Solo måtte bygge sin første kora selv, et stemt strengeinstrument med 21 strenger, da han var 7 år. Derfor hadde han også dyp respekt for de eldre.

Noe min egen far skulle få oppleve på nært hold.

Da Solo Cissokho skulle spille på min gamle skole, Tverlandet skole, der min far jobbet, hadde lydmann og sjåfør Dag Erik Pedersen på forhånd fortalt Solo at «der møter vi Rogers far, han jobber der.» Jeg bodde og jobbet i Oslo, og var ikke på Tverlandet da dette skjedde, og fattern visste ingenting.

Men Solo gikk rett bort til fattern og ga ham en varm omfavnelse slik bare Solo kunne, for å ære ham som var min far, og han takket for at han hadde gjort meg til en fin musiker og et godt menneske, som han sa. Solo ringte meg samme kveld og gjorde meg oppmerksom på at «nå har jeg fått møte din far», og at det syns han var veldig flott og viktig.

Fattern synes selvsagt dette var utrolig stas og flott, og elevene rundt var jo halvveis i sjokk. Solo behandlet fattern som en konge, og det tror jeg aldri elevene glemmer. Det gjorde inntrykk. Respekten for de eldste i familien satt veldig dypt hos Solo, og det var ikke påtatt. Det var sånn det var.

Solo var kul. Stresset ikke. Spiste kilovis med hvitløk og holdt seg på hotellrommet. «Ut i skogen, opp i trærne» var ikke hans greie. Han var ingen turist. Tvert imot. Helst inne. Og han hadde aldri uro for praktiske saker. Det var det vi som hadde. For team nord i Rikskonsertene, Therese Clemetsen og meg, kunne hans ro drive oss til vanvidd innimellom.

Han kunne være tre måneder i Senegal og ikke kontaktbar, lande på Gardermoen en søndag ettermiddag i november etter å ha vært på reise i 24 timer, ringe meg eller Therese og spørre: «Hvor skal jeg, har jeg billetter»? Og vi fikk ad omveier, med 200 i puls, utstyrt ham med billetter, lagt ut med private kort og cash hvis det var nødvendig, sendt ham opp til Kirkenes eller Tromsø søndag kveld, inn på hotell, og mandag morgen var han i en gymsal og klar for å møte barn.

Han elsket det. Da hadde vi glemt at vi nesten fikk hjerneblødning av å ikke få tak i ham alle ukene før turneen. Han hadde sin egen groove, den var upåvirket av ytre omstendigheter, den var dypere enn som så.

Elevene som fikk oppleve Solo live merket nok det. At dette de nå hørte, det var på ordentlig. Ekte. Ujålete, rett fra hjertet. Barn senser sånt med en gang. Solo traff dem der, tok dem på alvor.

Det var en stor ære å få være nær, og å jobbe med en tonekunstner av verdensformat som det Solo Cissokho var. Han var en gigant, og han vil aldri bli glemt, for musikken hans og historiene har vi.

Hvil i fred kjære Griot. Takk for musikken. 🙏

Hør Solo her som gjest med Fläskkvartetten, hvilket sound! 🙏

Roger Johansens minneord over Solo Cissokho ble først publisert på Johansens Facebook-side. Ballade har fått tillatelse til å gjengi dem her.