I 35 år har Øystein Blix drevet 40-årige Tromsø Jazzklubb gjennom skiftende politiske prioriteringer, økte kostnader og et stadig mer presset arrangørfelt. Han mener helårsarrangørene har blitt glemt til fordel for festivaler og administrasjon.(Foto: Marius Fiskum)
I en tid der stadig flere helårsarrangører forsvinner, representerer Tromsø Jazzklubb noe stadig sjeldnere: en scene som har klart å holde det lokale musikklivet gående gjennom flere tiår.
– Jeg har ikke alltid vært enig i de nasjonale prioriteringene, sier Øystein Blix.
I 35 år har han vært en sentral drivkraft i jazzlivet i hjembyen Tromsø, som musiker, komponist, verkstedarrangør og klubbdriver.
Han har vært med på å bygge Tromsø Jazzklubb til det som i dag regnes som en av Norges fremste jazzklubber. Gjennom skiftende politiske vinder, økonomiske nedgangstider og utallige små og store utfordringer har klubben fortsatt å trekke til seg både sterke musikere og publikum.
Det er nemlig ikke gjort i en håndvending.
Klubbdøden er ikke et særnorsk fenomen. Den rammer både USA og Europa, og også i Norge blir stadig flere scener borte. Samtidig er det bygget opp store administrative mellomledd over hele landet.
Men i hvilken grad har de kontakt med de lokale miljøene og behovene? Mistenkelig lite, mener Blix. I løpet av de siste 15 årene er antallet helårsarrangører halvert, på tvers av sjangre. – Er dette en ønsket utvikling? spør han.
Når Ballade møter Blix for å snakke om de 40 årene som har gått, og om hva som skal til for å holde en jazzklubb levende gjennom flere tiår, er det tydelig hvor mye kjærlighet og omtanke han har for feltet. Han har vært musiker siden han var ung, og det er tonene og samspillet med andre mennesker som har betydd mest.
Men nettopp fordi kjærligheten til feltet er så sterk, har han også stilt mange spørsmål. Særlig ett: Hvordan organiseres pengene og ressursene i kulturlivet?
For utfordringen er konkret. Tromsø Jazzklubb har fått omtrent den samme støtten fra Nordnorsk Jazzsenter i tjue år. I mellomtiden har kostnadene økt, og nye har kommet til.
– Et musikerhonorar som kanskje lå på 2000 kroner den gangen, ligger nå på rundt 6200. Bare der har det skjedd en enorm endring. Kostnadene har gått opp, alt har blitt dyrere, mens støtten står stille.
Ledige stillinger
Jim Hall og Charlie Haden i Tromsø. (Foto: Daniel Nilsen)
– Og det har jeg vært ganske tydelig på. Jeg har skjelt og smelt på telefonen, rett og slett. Men det gjør jeg ikke lenger. Det har jeg sluttet med.
– Har du ikke troen på å si ifra lenger?
– Man blir jo eldre, og skjønner at det ikke nødvendigvis hjelper å ringe rundt og være sint. Alle gjør positive ting, og jeg har respekt for at det sitter folk der som forsøker å få til ting. Men akkurat den prioriteringen klarer jeg ikke å forstå. Jeg klarer ikke å se logikken i at man opprettholder et administrativt apparat, samtidig som de som faktisk skal få kunsten ut til publikum, opplever at handlingsrommet blir stadig mindre.
Men selv om Blix har mye på hjertet politisk, tilhører han først og fremst den sjeldne kategorien mennesker som faktisk får ting til å skje. Han lever og ånder for jazzen. Bare se på en Facebook-post han skrev i januar dette året:
«Øystein Blix fra Tromsø jazzklubb her. Vi fyller førti år i år, og i den anledning prøver vi å få til en konsert med Dirty Loops i Tromsø fredag 30.10.2026. Vil bare undersøke om det er noen interesse hos dere i Bodø for å komme da? Hvis det blir nok tilreisende, får vi til en hotellavtale med frokost, overnatting og middag. Alle tilreisende får kjøpe billetter til medlemspris!»
Blix har ikke bare drevet en konsertarena. Han har bygget et miljø – og gjennom det klart å trekke noen av jazzens aller største navn nordover.
Sheila Jordan, Charlie Haden, Jim Hall, Chick Corea. Med Corea klarte de til og med å få til noe ekstraordinært: å lure ham med på en jam som skulle vare i seks timer.
– Parallelt med Chick Corea & Trondheim Jazzorkesters konsert i Tromsø hadde vi vanvittig lyst til å få Chick med på en jam. Jeg hyrte et topp jamkomp, men hvordan skulle vi få trikset Chick med? Erlend Skomsvoll, som var dirigent og arrangør for prosjektet, kom med løsningen: Chick Corea hadde jo levd av å spille trommer i to år før han begynte å få betalte spillejobber på piano i New York. Erlend sjøl er jo pianist, Mathias Eick spilte kontrabass – dermed ble det svaret: Chick på trommer, Mathias på bass og Erlend på piano.
De tre kom ned, gikk på scenen, og Chick Corea spilte trommer på to låter. Etterpå satte han seg ved pianoet, og der ble han sittende.
Noen år seinere kom gitaristen Pat Metheny til Tromsø, også han med Trondheim Jazzorkester. Det var på den tiden George W. Bush hadde invadert Irak, og Metheny var så frustrert at han vurderte å flytte fra USA. Så dro han på turné i Nord-Norge – holdt en clinic for 250 lydhøre publikummere og komponerte og ga ut låten «Tromsø» i etterkant, på Tokyo Day Trip Live EP .
Metheny var en av mange musikere som har vært innom det som etter hvert har blitt et av Blix’ varemerker: «clinic». I kanskje tretti år har han arrangert denne typen prosjekter, men bevisst valgt å kalle dem noe annet enn workshop.
– Jeg tror ikke det er noen stor forskjell, men noen synes kanskje at en clinic er et litt mer åpent begrep, sier Blix.
– Det kan være både med og uten samspill, forelesninger og et mer åpent uttrykk. En workshop innebærer helt tydelig at noe skal skje, kanskje?
Tromsø har blitt en jazzoase på grunn av disse klinikkene, mener Blix. I dag arrangerer han rundt seks slike happenings i året, med både lokale musikere og tilreisende navn. Metheny skulle ikke ha penger for å stille. Dave Weckl, derimot, skulle ha så mye at Blix måtte finne en annen måte å finansiere prosjektet på.
– Vi måtte ta 900 kroner per billett. Det var en vanvittig høy sum. Men på en eller annen måte måtte jeg gjøre det.
Og så kom publikum. Eller, rettere sagt: trommeslagerne. Pluss én tiåring som foreldrene hadde sendt. Tiåringen skulle vise seg å bli værende i musikken. I år spilte han på Øya med det elekroniske bandet Nonne.
– Han var altså på en av våre clinics som ung, og senere sa han: «Det var den gangen verden kom til Tromsø.»
Blix ler.
– Det er litt artig. Så av og til treffer vi midt i blinken. Det er det som gjør det verdt det.
Tromsø jazzklubb ble etablert i 1986. Siden har klubben vært en fast del av byens musikkliv – gjennom skiftende støtteordninger, økende kostnader og stadig nye utfordringer. (Foto: Daniel Nilsen)
Man skal ikke ødelegge noe som virker
På spørsmålet om hvorfor han selv har blitt værende så lenge i samme stilling, trekker Blix frem styret og kollegene rundt seg.
– Vi har hatt veldig gode mennesker rundt oss, som har gjort det spennende å kuratere. Og det har ikke vært noe som har gått i veien for min egen spilling.
Blix har selv spilt trombone i en årrekke, i en rekke anerkjente prosjekter. Etter en ulykke måtte han imidlertid ta flere års pause fra spillingen. Likevel har han fortsatt å bygge jazzmiljøet rundt seg.
– Dette er en fin klubb. Det har jeg aldri tvilt på. Det kommer vel daglig noen utfordringer, men grunnleggende sett er dette noe jeg tror på, i jazzens vesen.
Blix har selv turnert og spilt i en rekke prosjekter gjennom et langt musikkliv. Kanskje er det også derfor han har vært så opptatt av hva som faktisk skal til for at musikere skal kunne leve av å spille. (Foto: Marius Fiskum)
– Hva er det egentlig som gjør at det fungerer? Hva kjennetegner en god visjon, i dine øyne – eller kanskje rettere sagt: ører?
– Jeg tror det kommer av å skape identitet. Vi har for eksempel ikke utskiftninger blant de frivillige. De føler tilhørighet. Dette er damer og herrer som har vært med i sykt mange år. Noen flytter, noen kommer til, men klubben ble startet i 1986.
De arrangerer stadig distriktskonserter en halvtime utenfor Tromsø. Selv der vil de frivillige være med.
– Det er en halvtime ut av byen, men flere av de frivillige vil veldig gjerne være med dit også. Og det er veldig artig.
– Hvorfor fortsetter de å være der?
– Jeg har aldri spurt dem.
– Hvorfor ikke? Er du ikke nysgjerrig?
– Det er åpenbart at ting fungerer. Man skal ikke nødvendigvis forstyrre noe som virker, sier han og smiler lurt.
«Been there, done that»
Ja, det finnes en grenseløs tro på klubbformatet i Blix – ganske enkelt fordi han selv har sett at det fungerer. Kanskje er det lett å glemme i en tid der festivalene får stadig større plass og oppmerksomhet. Folk elsker å stimle sammen, bevege seg fra scene til scene og få med seg mest mulig.
For Blix er det nærmest det motsatte av en god konsertopplevelse.
– Det har aldri vært min ting. Jeg synes hele konseptet er slitsomt. Det er så krevende å få med seg alle ting. Det var gøy å ligge i telt på Molde for førti år siden, men been there, done that, sier han og smiler.
– Festivaler har jo massevis av konserter, og det blir rett og slett for mye lyd og for mange inntrykk. Personlig synes jeg det er bedre å gå og høre én konsert med én artist, ta en øl etterpå og prate om det man nettopp har hørt. Men kanskje er jeg litt gammeldags der.
Det betyr likevel ikke at Blix er motstander av festivaler. Problemet oppstår når festivalene blir stående alene, mens helårsarrangørene forsvinner.
– Vi har nok av eksempler på fylker som satser tungt på festivaler, uten å prioritere helårsarrangørene. Mange banker og næringsdrivende som deler ut kulturmidler tenker på samme måte: De ser etter konkrete prosjekter, gjerne med tydelige mål og tidsrammer. Helårsdriften faller lett mellom stolene.
For Blix er nettopp helårsvirksomheten avgjørende, både for publikum og musikere.
– De små, dugnadsdrevne konsertarrangørene er helt essensielle for et levende musikkliv, men blir færre og færre. Samtidig har mange kulturhus fått beskjed av kommunene om primært å drive med utleie. Da risikerer artisten å spille med tap.
I Tromsø forsøker man derfor å få festivalene og helårsarrangørene til å spille på lag. Tromsø Jazzklubb samarbeider med byens jazzfestival, blant annet gjennom medlemsrabatt på konsertene. Nordlysfestivalen presenterer jazz og samarbeider med lokale band, og klubben har også samarbeid med Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF), Insomnia og andre festivaler.
– Som musiker er det alltid flott å spille på festivaler. Men for å overleve som musiker er det fint å ha muligheten til å turnere resten av året også.
