– Alle slags stunder i livet har jeg opplevd der. Blå var vårt Club 7

«Det som en gang i tida var et gammelt oppbevaringslager for gull og diamanter i Brenneriveien 9c har gjennom årene blitt brukt til så mangt før det endte opp slik vi kjenner det i dag – en av Norges premissleverandører for norsk og internasjonal musikk på et høyt kunstnerisk nivå.
» Det skriver konsertstedet Blå om sitt eget 25-års jubileum, der jazz som ikke alltid var jazz fikk styre: – Mantraet var da som nå å synliggjøre det usynlige og ingenting er utelukket, skriver de i festinvitasjonen.

Festuka starter med at Jaga Jazzist spiller:

Jaga Jazzist i 2002. (Foto: Robin Ottosen)

– Det blir som å komme hjem. 28. februar er en spesiell dag for meg. Dette blir tredje gang vi spiller der den 28. februar, og jeg digger så sinnsykt at det er den datoen.
Det sier Martin Horntveth i Jaga Jazzist, som altså sto på akkurat samme scenen 28. februar 1998. Fra åpninga og sju-åtte år fram var de en kjerne av musikere, ansatte, stamgjester, som så hverandre sju dager i uka.
– Det høres overdrevet ut, men det var hver dag. Om du ikke var på konsert, var du innom og ordna noe på kontoret, vi spiste middag der, vi feira nyttår, jeg så han sjåføren i Oslos første karaoketaxi synge karaoke der. Og så var det selvsagt øldrikking, men alle slags stunder i livet har jeg opplevd der. Det var vårt Club 7.

«Jaga» var en gjeng unge musikere fra Tønsberg, de var flere bandmedlemmer som jobba på Blå, som bartendere, på kjøkkenet, og venner og kjærester var involvert.

Bandet fikk etterhvert mye internasjonal oppmerksomhet for sin hybridmusikk, tidsriktig nok blandet de inn hiphop, dronerock, loungejazz – egentlig i samme vibb som hos Tortoise, Pizzicato Five og toneangivende «IDM-navn» som Squarepusher og Aphex Twin.

– For Oslo og for norsk musikk hadde det så mye å si at Blå åpna, og videre så ble norsk musikkeksport noe helt annet.

– Glade?
Av slike minner, særlig før smartphones, finnes nesten ingen bilder. Påfallende nok er de enkelstående minnene som ikke flyter inn i den store strømmen dem han opplevde utafor konsertklubben, forteller han.
– Siden Blå og Jaga Jazzist på mange måter var samme ting, var det en festival på Sørlandet som ringte Blå for et forslag til band. «Er det gladjazz,» spurte festivalen, og noen på kontoret bare «ja ja, den gjengen er helt topp, det blir gullstemning!» Så kommer vi ned og det første som skjer er at vi blir bedt om å spille foran en sånn hvitvin- og reker-restaurant. Vi nekta. Så skulle de ha oss til å gå i en parade opp til torget. Vi nekta det også, selvfølgelig. Og da vi skulle holde konsert der på torget var det helt absurd, da vi ikke akkurat sto til forventningene om gladjazz. Hehe.

Uteserveringa langs Akerselva, Blå. (Foto: Blå)

Trommeslageren, som også er musikkprodusent for andre artister, går i gjennom Oslo mens Ballade snakker med ham, og mens vi snakker om datoen får han ekstra energi i stemmen av å støte på en av jubileumsplakatene med eget bandnavn på.

Horntveth trekker fram alt som kom ut av denne norske «nujazz»-bevegelsen med band som dem, Atomic, Jazzkammer, Cloroform og Wibutee, selskapene Jazzland og Smalltown Supersound: Internasjonalt profilerte samarbeid, du kunne høre norsk, sjangeråpen musikk på flyplasser, det ble gitt ut bøker med spillelister fra Blå.
– Blå og alt som skjedde rundt hadde enorme ringvirkninger. Bare det at Nils Petter Molvær – med ei plate som solgte en million, var det? sammen med andre i Blå-miljøet turnerte da var så stort. En ny æra.

Kontrastene i Oslo da og Oslo nå er dessuten slående: – Jeg jobba med folk på Nationalthatret som aldri hadde vært så langt bort langs Akerselva. De visste ikke hvor det var, forteller musikeren. I dag starter utelivskonseptene allerede ved Eventyrbrua og slynger seg tett med elv, uteserveringa på Blå, en ny kunsthøgskole og et nytt hotell- og mathallområde som fullstendig har transformert byen.

Neste generasjon jazzister
– Jeg har en Topp Tre Konserter, og på førsteplass er en Supersilent-konsert på Blå, på andreplass er en med Bruce Springsteen, og nummer tre er en annen blåkonsert med Supersilent. Ler litt.
– Og i dag møter du neste generasjon der, det er ikke lenge siden jeg så barna til Ståle Storløkken [Supersilent] på scenen der. De spiller gitar og vibrafon i flere band, som I Like to Sleep, som jeg så i høst.

28.02.23: Martin Horntveth er klar. (Foto: privat)

Turbulent historie
For seks år siden fant en skyteepisode sted like utafor. Klubben har opp igjennom både vært på statsbudsjettet og på skjenkekontrollens «One To Watch»-liste. Klubben har også opplevd konkurstrussel – samt en opprivende arbeids- og kostnadskonflikt, som involverte flere utelivs- og kulturfolk man kan kjenne igjen fra Norge anno 2023.
– Jeg var ikke på noen side den gang, men vi hadde nære venner på alle sider. Det var tungt å være Jaga akkurat da. Det var et kapittelskifte, minnes Martin Horntveth.

Konserten deres tirsdag kveld er utsolgt. Jubileet fortsetter med flere norske navn (se under).

– Er det noe du gleder deg til å se, og tenker du at noen på jubileumsprogrammet står for det dere starta med i de tidlige åra?

– Ja, ta for eksempel Giddygang og Pom Poko, de kommer franoe av det samme som vi kom fra. Og det er jo litt tilbake nå, blant flere norske band som blander musikken helt uten regler. Nujazz, acid jazz og 90-tallet er tilbake, jazzmennesker som blander inn rock. Ikke alt sprang opprinnelig ut fra Blå, men det var stedet det ble dyrka. Skulle du dit og danse måtte du ofte få med deg deler av et støy-sett først, så mye ble servert med en sånn; «hva er dette», du veit ikke at du liker det før det skjer. Det er lekeplassen der alle får utfolde seg.