Sånn cirka en gang i året faller jeg ned i kaninhullet Men Finnes Egentlig Opphavsrett.
Balladekommentaren: Siden Karpemann-utdelinga sist helg borra kaninhullet litt djupere. Med småfilosofiske spørsmål som Stammer all musikk fra tida før opphavsretten? Sånn egentlig?
For hva bygger Årets låt-temaet på? Jo, en gammel tunisisk folkevise/megahit som finnes i flere arabiskspråklige innspillinger; «Sidi Mansour».
Siri Narverud Moen er journalist i Ballade. I denne kommentaren skriver hun om opphavet til de mest spilte temaene i pop, rap, i det vi oppfatter som tradisjonsmusikk – og uansett i samtidas musikk. (Foto: Nina Holtan)
Vi har vel alle noen sånne oppvåkninger? Hiter vi vokste opp med (musikkvideoene til) som satte seg i nervesystemet umiddelbart, og du bare «herregud Deep Forest, så fengende og suggererende!» Før du som voksen oppdager at det finnes en vuggesang eldre enn steinene, kjent som «Rorogwela» på Solomonøyene. Og at Deep Forest, slik andre produsenter som holder på i populærmusikksystemet, har puttet moderne rammer rundt den. Skapt seg en kassasuksess. Derfor satt den så godt i nervesystemet; den kom allerede derfra!
En av mine norske favorittprodusenter og undergrunnsutgivere, Jørgen «Center of the Universe» Skjulstad, fant fram én av innspillingene av «Sidi Mansour» – denne hadde han på et gammelt loppemarkedfunn med et tunisisk orkester – og mashet den inn i en remix av «PAF.no». Slapp den raskt ut på plattformen Soundcloud i helga. Responsen blir nok å høre på norske dansegulv allerede denne uka.
Karpe nevnte «Sidi Mansour» på scenen lørdag kveld, og har sjøl sagt om opprinnelsen til «PAF.no» at: – Vi hørte begge på denne i oppveksten. Virket som denne og visse Cheb Khaled-sanger var noe pan-svarting som man hadde hørt selv om man ikke nødvendigvis hadde foreldre fra Nord-Afrika. Sier artistene og låtskriverne til P3.no.
Karpes opprinnelige sjanger, rap, kom til på lydspor fulle av sitater og samples, og opphavsgrøfter. Sitater i populærmusikk anno 2022 er noe annet. Og for ordens skyld: «PAF.no» har Karpe, produsentene deres, samt Omar Mohammed og Eirik Saga listet som opphavsmenn. De er nok innafor det vi omtaler som sitatrett – og uansett i et verk som bør ha falt i det fri.
Folkemusikk.no-redaktør Audun Stokke Hole har satt sammen ei spilleliste med «Sidi Mansour» i forskjellige innpakninger:
Hør Audun Stokke Hole og Siri Narverud Moen i NRK P2; Studio 2 om popfenomener på tvers av folkemusikk og alle grenser.
Minst et par «full circles»: Jeg aner ikke hvem som sang «Sidi Mansour» først, men en av innspillingene fant også veien til 70-tallets Boney M. Låtskriveren deres oversatte den til discohiten «Ma Baker». Import/eksport fra Afrika og dessuten Vest-India var liksom oppskrifta deres, jeg bare nevner «The Rivers of Babylon» og «Brown Girl in the Ring», før jeg nynner ma ma ma maa – som hørt i både «Ma Baker», og i Lady Gagas «Poker face».
Og kan sangene ha vandret inn i områdene vi regner som deres opprinnelse før dét igjen? Jeg har ikke stålkontroll på Boney Ms diskografi, men i tillegg til låter med afrikanske røtter, er det lett å assosiere sangene de spilte inn med gamle temaer som gjerne fulgte klezmer-band eller andre spellemenn på tvers av kontinenter. Alle med danseviser i bånn. Og det er her det borrer nedover for meg. Boney Ms «Rasputin» skal ha vært særlig populær i gamle Sovjetunionen, og (visstnok) bygget på en tyrkisk eeeller serbisk folketone. Og nevnes – igjen – som veldig likt noen av ideene i Lady Gagas beste låt «Bad Romance».
Når det gjelder de gamle sangene sunget av dem som dengang ble kalt sigøynere, hører vi koblinger i levende indisk, russisk, nordafrikansk og spansk musikk i dag. Hopp over Atlanteren, og noen av dem dukker opp i Broadwaymusikaler eller hitlister i nye 1900-tallsversjoner. Det var gjerne i forbindelse med de siste at opphavsretten kom inn, om ikke et forlag eller plateselskap i gamlelandet allerede hadde dem nedskrevet eller registret. Samtidig dukket «The Lion Sleeps Tonight (Wimoweh/Mbube)», opprinnelig fra nasjonen Sør-Afrika – kolonien Natal – eller Zulu. Løvesangen er et av de mest kjente eksemplene på at de første som spilte inn ikke fikk rettmessig betalt når en chant havner i en moderne poplåt.
De valørene og strofene som har overlevd noen generasjoner, i en slags historiens naturlige seleksjon, har åpenbart de sterkeste hit- og allsangkvalitetene.
Edvard Grieg baserte seg på 1800-tallets iver etter å samle det nasjonale, og tok temaer rett fra folkevisene, skreiv dem inn i egne komposisjoner og ble verdenskjent og hyllet. Visene Edvard Grieg hentet fra ulike folkesangere og satte sammen til Opus 66, er utgangspunktet for plata som vant en annen Spellemann: Unamna fikk pris i samtidskategorien, og det er plata der Unni Løvlid, Ingfrid Breie Nyhus og Anne Hytta spiller og har komponert rundt og om dem som ikke ble nevnt, men som fortjener en plass i historien.
Folkesangerne i hus og hytte levde visene gjennom arbeid, hverdag og fest, men de ble ikke navngitt, bortsett fra én, Gjendine Slålien. Vi veit egentlig lite om dem, annet enn det vi veit om typiske kvinneliv i primærnæring og på turisthytter den gang.
– Vi ynskjer å lyfte fram kvinnene som song desse songane – eller snarare ideane om kven dei kan ha vore, kva kraft dei har bore i seg.
Folkemusikk lever gjennom generasjonene, vandrer fra menneske til menneske. Det er et kollektivt samarbeid, samtidig som enkeltmennesket former hver sang og slått ut ifra evne og bruk – lyttende, spillende arv. Bevaring, personlig preg, aktiv sang og spill, sosial formidling og videreføring er avgjørende, mener Løvlid, Hytta og Breie Nyhus. I Klassisk.com sin anmeldelse skriver vår felles anmelder Ola Nordal: Trioen tilfører nye, noen ganger rå kontekster til melodiene kombinert i enkeltsatser, som i åpningssporet Siri Dale-visa (tittelen i Griegs 4. sang).
FYLLER UT HISTORIEN: Anne Hytta, Unni Løvlid, Ingfrid Breie Nyhus fikk Spellemann i samtidskategorien lørdag kveld. Kunne de like gjerne fått i klassisk, eller i tradisjonsmusikk? (Foto: Simen Dieserud Thornquist)
Årets Spellemenn (sic) i samtidsmusikk er altså tre kvinner som vil fortelle resten av historien, det som skjedde før Grieg satt og skreiv om temaene fra de eldgamle visene.
I en av de hundre (OK, sju, da) takketalene sine lørdag kveld pekte Karpe på at det var sjukt at de vant i kategorien pop: – Det kunne vært tradisjonsmusikk, men røttene våre er ikke ett sted.
Og da regnes det ikke som tradisjon.
Ingen av dem som skriver og gir ut genistreker skriver dem på et helt hvitt tabula rasa. Noen har fra før angitt en valør. Ei strofe som skulle oppildne eller mildne var allerede sunget. Og de valørene og strofene som har overlevd noen generasjoner, i en slags historiens naturlige seleksjon, har åpenbart de sterkeste hit- og allsangkvalitetene. De er danseviser, fest- og sørgesanger, eller sunget til et barn du vil se vokse opp. Ingen popmusikk oppstår uten de dype røttene som ligger i de temaene vi nynner aller lettest. Dér har du materiale til allsangen din.
«Rorogwela» hørte jeg sist på en fantastisk svensk rapskive. Inkludert sample fra intervju med noen som kjente den gamle sangeren Afunakwa, hun hvis stemme som endte opp hos Deep Forest: – Is it old? – Yes, yes, very old. Very old.
Og opphavsretten? Den lever jo, i litt forskjellige former verden over, men har noen helt andre grenser å forholde seg til enn musikk på tur. Den prøver å holde tritt.
Ukas banger er uansett en uutgitt mashup:
Red. anm.: I første versjon av denne teksten, skreiv journalisten vår at Michael Cretu sto bak Deep Forest. Det er nå rettet, for han satte jo sammen musikken i Enigma.
Lett å blande, si.
Salt i Oslo kan bli nødt til å stenge dørene
Myndighetene varsler full stopp av aktivitet innen 1. juli.
Derfor bør vi lære norsk folkemusikk og folkedans på voksenopplæringen
Det burde være flere arenaer for formidling av norsk folkemusikk og -dans i voksenopplæringen. Det er en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap, skriver Ely Navarro i Stiftinga Hilmar Alexandersen.
Ballade video: Pyramider på Månen
Vi har det greit med Beharie, BLKSTD, Mayflower Madame, Din Våte Drøm, Vidar Furholt, Paulin Voss, Roar Dons og Naeon Teardrops.
Hvordan løfte kunstnerisk forskning fra marginalisering til vitenskapsdiskurs?
Er kunstnerisk forskning moden og klar for å tre inn i en vitenskapelig diskurs? Hvis ikke, er jeg redd den er på vei inn i en (muligens noe selvforskyldt) marginaliseringsprosess, skriver Henrik Holm.
Storsatsing på kultur i hele Norge: – Har du en god idé, vil vi høre fra deg, sier daglig leder i Kulturrom
Regjeringen styrker Kulturrom med hele 21 millioner kroner – det største tilskuddet siden oppstarten.
Tid og kunstnerliv: Korpsbevegelser
Akkurat som i 1989 er det like før det vil kry av uniformer, marsjhefter og bandolærer. Korpsbevegelser er å gjenta seg selv, år etter år. Gjentakelsene er tradisjon. Tradisjon er kultur. Kultur er musikk. Og musikk er korpsbevegelse.
