Inspirasjoner: Tuva Syvertsen velger Sudan Dudan

I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med frontfigur Tuva Syvertsen, som velger seg duoen Sudan Dudan. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.

• Tuva Syvertsen, hardingfelespiller, vokalist, låtskriver og frontfigur i Valkyrien Allstars. Etablerte bandet i 2003 sammen med Erik Sollid og Ola Hilmen. I dag består bandet av Syvertsen og Sollid, samt Magnus Larsen og Martin Langlie. Valkyrien Allstars har vunnet en rekke priser, nå senest sin første Spellemann i kategorien viser for sitt sjette album, Slutte og byne. Tuva Syvertsen er født 16. juli 1983, i Oslo.

• Sudan Dudan, norsk folkemusikkduo, bestående av Marit Karlberg og Anders Erik Røine. Duoen ble etablert i 2003 med navnet Mattisgard & Røine, men endret navn til Sudan Dudan, oppkalt etter debutalbumet (2006), da Marit ble skilt og tok tilbake pikenavnet Karlberg. De har til nå utgitt fire album. Heimen der ute (2018) er deres foreløpig siste.

– Hvorfor Sudan Dudan?
– Da jeg begynte å tenke på hvem som har inspirert meg mest, så blir jo det en lang rekke med forskjellige folk, men inspirasjonen fra Sudan Dudan er kanskje mest relevant for det jeg driver med sjøl, tror jeg, og det vi driver med i Valkyrien, sier Tuva Syvertsen. – Jeg kommer ikke på noe jeg har hørt særlig mer på av norsk musikk.

Både Valkyrien Allstars og Sudan Dudan ble unnfanget i 2003, men Sudan Dudan kom raskest ut av startgropa og platedebuterte i 2006, da under navnet Mattisgard & Røine, mens Valkyrien debuterte med en selvtitulert plate året etter. Kjente de hverandre på denne tiden?

– Ja, vi gjorde jo det, bekrefter Syvertsen. – Folkemusikkmiljøet er, tja, ikke så lite, men det er oversiktlig i den forstand at man veit hvem hverandre er. Vi kjente hverandre ikke personlig. Vi i Valkyrien var jo drittunger. Vi er ganske mye yngre enn dem, og vi så veldig opp til både Anders og Marit fra vi begynte egentlig. Begge to var veldig tydelige utøvere, særlig innenfor Valdres-tradisjonen, selv om Marit faktisk er fra Drammen og Anders fra Grorud. Kanskje det var noe der og, at en fra Oslo kunne gjøre det der. Jeg var litt usikker på det sjøl, hvordan jeg skulle gripe tradisjonsaspektet an. Når du driver med folkemusikk er det jo ganske lett hvis du er født inn i en tradisjon du bare skal videreføre, men det er jo ikke jeg og ikke Erik i Valkyrien heller, så vi var liksom litt på leit etter noe.

Sudan Dudan med Marit Karlberg og Anders Erik Røine, en duo med langeleik og gitar og to vokaler i sentrum. (Foto: Arne Svalastog)

– Var dere på leit etter en eller annen form for legitimering, eller mer et nedslagsfelt dere kunne trives i?
– Vi skjønte i hvert fall at vi måtte sette oss ordentlig inn i tingene. Vi var veldig tidlig ivrige etter å eksperimentere, og å arrangere slåtter og sånn som egentlig er solistiske stykker for flere instrumenter, men vi skjønte at vi ikke kunne gjøre det uten å ha en solid grunnmur der, en forståelse for tonespråket og formspråket.

– Det blir litt som en abstrakt maler? Vedkommende må kunne tegne figurativt for å være en ordentlig billedkunstner?
– Ja, i hvert fall hvis du skal være interessant for dem som kan noe om det. At vi kom litt sånn inn fra sida når det gjaldt folkemusikken gjorde jo også at vi hadde en i noen sammenhenger kanskje overdreven ydmykhet. Det har jeg egentlig fortsatt, men jeg tror det er bra. Det er noe med å trå litt varsomt når man surrer med tradisjon, synes Syvertsen.

Valkyrien Allstars (Foto: Øystein Etterlid)

Tilfeldigheter spiller en stor rolle i de flestes liv, så også hennes. Opprinnelig ville hun spille fiolin, men moren sendte henne til «en fyr på Bekkestua som spiller hardingfele», som hun uttrykker det. «Det er nesten det samme», mente moren og sendte 12 år gamle Tuva til Hallvard Kvåle, berømt folkemusiker og produsent, og mannen bak plateselskapet Heilo som har utgitt alle de seks platene til Valkyrien, vel å merke etter Kvåles død i 2006.

– En ting er at han var opptatt av slåttespill og folkemusikk, men han var også veldig opptatt av jazz, og Miles Davis i særdeleshet, forteller Syvertsen. – Da jeg begynte å gå hos ham og å spille i det som heter Bærum Spellemannslag som fortsatt lever i beste velgående, var det en kombinasjon av musikken og hans inspirerende vesen og historiefortelling som fenget meg, alt det rundt musikken. Det åpna seg en ny verden. Etter hvert fikk vi være med rundt på kappleiker og sånt, og fikk se at det er et levende miljø. Jeg trodde jo i flere år at vi var de eneste som holdt på med dette her, at folkemusikken var en museumsgjenstand på en måte, men så skjønte vi at her er det et miljø. Vi møtte masse unge folk som dreiv med det, lærte oss å danse, det var en åpenbaring. Jeg vokste opp i Asker, og Erik i Valkyrien er vokst opp i Bærum, og vi kom fra miljøer som var prega av det. Å ha en «hemmelighet», nesten som en parallell virkelighet, det var veldig gøy.

Vi visste ikke helt hva vi ville, vi ville bare være med.

– Dere og Sudan Dudan har kjørt et ganske parallelt løp, men de har holdt seg på den rene tradisjonssti i større grad mens dere har eksperiment i vilden sky og gjort veldig mye forskjellig. Har du noen refleksjoner rundt det?
– Jeg vil si at alt fra første plata så hadde de funnet sitt uttrykk. Det var ferdig. Det var ikke tilfellet med oss. Vi visste ikke helt hva vi ville, vi ville bare være med. Det er den største forskjellen, tror jeg, men i tillegg er det jo det med Sudan Dudan at de gjør en del ting som ikke er trad, men det er kanskje ikke så lett å vite hvis man ikke er inne i materialet. De har skrevet ganske mye tekster sjøl etter hvert. De står jo ikke stille de heller. Men de har hatt samme besetningen stort sett hele tiden, med langeleik og gitar og to vokaler i sentrum. Vi har gått fra å være rent feleband til noe mye mer enn det. Vi har nok hatt mer behov for å teste ut forskjellige ting, og så er det klart at Valkyriens medlemmer kommer fra forskjellige leire. Magnus som spiller bass kommer fra jazzen, og Martin er egentlig rocketrommis, men gjør også veldig mye elektronisk musikk og sånn. Det er vel noe med at vi er flere folk.

12 år gamle Tuva Syvertsen ble sendt på hardingfeletimer hos Hallvard Kvåle (1941-2006), kjent folkemusiker og produsent som stod bak plateselskapet Heilo. Her i et konsentrert øyeblikk på konsert. (Foto: Knut Utler)

– Hva forener dere og Sudan Dudan?
– Mmm, si det. Det er selvfølgelig at vi bruker mye tradert materiale begge to, selv om det hos oss kanskje er litt mer kamuflert. Anders og Marit har lange ballader med masse vers og spiller dem i sin opprinnelige form, mens vi tar små brokker og biter og putter dem inn i nye komposisjoner. Det høres kanskje ut som en litt rar popmusikk, men veldig mye av melodilinjene jeg synger er feleslåtter, forklarer Syvertsen.

Her berører vi et tema som er symptomatisk for Valkyrien Allstars. Bandet er simpelthen ganske vanskelig å kategorisere. Er det folkemusikk, er det pop, er det viser? Fjorårets sjettealbum Slutte og byne ga dem deres aller første spellemannpris for et par måneder siden, i kategorien viser. Fra før hadde de to nominasjoner, en for årets nykommer i 2007, og en i klassen folkemusikk/tradisjonsmusikk for 2014-albumet Farvel slekt og venner. For øvrig var Slutte og byne også nominert i kategorien tekst, men måtte der se seg forbigått av rapperen Cezinando.

– Før har vi pleid å melde oss på i folkemusikk. Nå tror jeg vi meldte oss på i indie fordi vi ikke visste hvor vi skulle plassere oss, så var det de som flytta oss til vise.

– Men det er ikke Lillebjørn, liksom. Kanskje visesjangeren også har utviklet seg en del?
– Vi snakket litt om det. Det er veldig uklart. Viser forbinder jeg veldig med 70-tallet, Lars Klevstrand liksom. Men jeg har jo henta masse inspirasjon fra den kanten også, ikke minst Lillebjørn, sier Syvertsen.

Det handler om en eller annen ridder som har slått seg vrang eller noen greier, men så høres det helt troverdig ut.

– Men hva er det spesielt med Sudan Dudan som inspirerer deg?
– Det er flere ting. Det er ganske hardcore gammel musikk fra Norden, som de får til å høres så frisk og relevant ut. Og jeg tror nok at det som gjorde at jeg ikke klarte å slutte å høre på dem er synginga til Marit. Det er et eller annet som skjer, jeg kan ikke forsvare meg mot det. Det er helt sjukt. Når hun synger, er det ofte om problemstillinger henta fra en helt annen tid. Det handler om en eller annen ridder som har slått seg vrang eller noen greier, men så høres det helt troverdig ut. Jeg har ingen problemer med å leve meg inn i det og relatere det til mitt liv, og det tror jeg har å gjøre med at hun gjør det samme, at hun synger om seg selv på en måte.

– Om det er bevisst eller ubevisst er vel det noe du også prøver å gjøre?
– Definitivt, og Sudan Dudan har på mange måter formet idealet mitt om hvordan du skal formidle en tekst, det med å holde de store emosjonene i sjakk. Det er en slags soberhet som appellerer veldig til meg.

Tuva Syvertsen er en ofte brukt gjest hos andre artister. Hun har blant annet bidratt til plater med Dumdum Boys, Bigbang, Anneli Drecker, Fay Wildhagen og ikke minst Susanna (Wallumrød) som hun har spilt mye med, men Sudan Dudan har vel aldri etterspurt fela hennes?
– Nei, fader… ha-ha-ha…

Tuva Syvertsen er opptatt av å holde fast i tradisjonene når man skal eksperimentere. Det må være en solid grunnmur der, en forståelse for tonespråket og formspråket, sier hun. (Foto: Erik Valebrokk)

– Men kunne dere samarbeidet? Har det vært et tema for dere?
– Vi har vel aldri snakka om det. Anders Røine har vært med på flere av Valkyrien-platene faktisk, og spilt munnharpe og litt gitar og sånn, så vi har jo vært bortpå, men det er ikke sikkert det hadde vært så dumt å samarbeide mer. Det skal jeg tenke på.

– I motsetning til dere er Sudan Dudan nesten intenst stille. Er det noe i det neddempede uttrykket deres du savner i deg selv eller i det Valkyrien driver med?
– Nei, ikke egentlig. Men den intimiteten de får til tror jeg ikke bare har med at de er lavmælte å gjøre. Det er den typen tilstedeværelse vi prøver å få til i Valkyrien også. Hver gang de kommer med ny skive får man jo bare lyst til å covre alle låtene dems, men vi kan jo ikke det. Vi spiser litt av det samme matfatet, så vi må prøve å finne opp vårt eget krutt, men det er fint å ha noe å strekke seg etter. Når de kommer med ny plate er det litt sånn Beatles-stemning her, ass. Da er det høytid, og da er det alltid dritbra, og så får man lyst til å lage noe fint sjøl. Det blir en slags sunn konkurranse.

– De har jo lagt lista, vil jeg si. Det er ingen som gjør det bedre enn dem. Det er det bare ikke.

– Er det sanger du har skrevet der du har latt deg inspirere direkte av Sudan Dudan?
– Ja, det er noen sanger hvor jeg på en måte har kommentert ting fra deres låter. Jeg tror ikke de veit det, og det er ikke så lett å få med seg hvis man ikke veit akkurat hvor det er, men jeg har gjort det noen ganger, svart på spørsmål de har stilt i sine tekster og sånn. Det er kanskje mest et verktøy for meg for å finne noe å skrive om av og til, et sånt hemmelig kodespråk.

Og så til det «umulige» spørsmålet. Hva synes Tuva Syvertsen er det fineste Sudan Dudan har gjort?
– Jeg er fortsatt veldig svak for den første plata. Den sitter så godt, sier hun. – Men jeg tror favoritten er den Odd (Nordstoga – journ. komm.) produserte, Inntil i dag. Der er de på en måte ute av sitt intime element, men jeg synes at låtmaterialet er så innmari sterkt. Alle platene er bra, men jeg tror kanskje det må bli den. Låta som heter «Susann» synes jeg i hvert fall er den beste låta dems. Den går det ikke an å bli lei av.

– Jeg har en folkemusikklubb som heter Blodklubb på Riksscenen. Der har vi folkemusikkaraoke, og «Susann» er veldig populær. Det blir alltid så jævlig stygt når man skal synge den sånn halvdrita. Den er basert på en gammel riddervise, og Marit og Anders har altså skrevet den litt om. Når man opererer med veldig gammelt språk er det ikke alltid det føles helt riktig å ta de ordene i munnen, så man må ta noen grep. Der kommer vi tilbake til det vi snakka om i stad, det med å ha et godt fundament i tradisjonen. Det har de to, og da kan du egentlig gjøre hva du vil. Det er liksom begrensa hvor blasfemisk det kan bli.

– Det er mange musikere som har fått med seg Sudan Dudan. At det store publikummet ikke har peiling på dem, har forundra meg mange ganger, sier Tuva Syvertsen. (Foto: Erik Valebrokk)

I motsetning til Valkyrien Allstars, er Sudan Dudan en godt bevart hemmelighet for de aller fleste. Hvilken betydning de har for norsk musikk er av den grunn muligens vanskelig å svare på, men hvilken betydning har duoen for det norske folkemusikkmiljøet?
– Der har de veldig stor betydning, sier Syvertsen uten å blunke. – De har jo lagt lista, vil jeg si. Det er ingen som gjør det bedre enn dem. Det er det bare ikke.

– Og hvis du overfører det til norsk musikkliv generelt?
– Jeg synes jo det er helt uforståelig at de ikke er mer kjent enn de er. Det har de sikkert litt skyld i selv også, tenker jeg, men det er mange musikere som har fått med seg Sudan Dudan. At det store publikummet ikke har peiling på dem, har forundra meg mange ganger. De har jo til og med spilt på Øyafestivalen. Hvis man skal sammenligne dem med noen, så er de et litt sånn Gillian Welch og David Rawlings-par du kan sette på en hvilken som helst scene, og det vil fungere.