– Vi kan ta oss alle frihetene som manneband kan

I forrige uke deltok Søndervik Sæther på musikkonferansen «Most Wanted Music» i Berlin for å snakke om kunsten å omsette musikk til penger.

– Bandet er i fokus, og jeg håper det kan åpne noen dører for Deathman i Europa ved å være her. Men jeg representerer først og fremst meg selv som musiker, kunstner og igangsetter i kulturlivet, forteller Sofie, som for tiden har et halvt års permisjon fra JM Norway, der hun er leder for program (Program Director).

«How do I monetise myself?» var tittelen på panelet hun deltok i, sammen med andre panelister med erfaring innen journalistikk, plateselskaper, produksjon og markedsføring.

Sofie Søndervik Sæther (med mikrofonen) i panelet under Most Wanted Music-konferansen i Berlin. Panelet bestod av representanter fra europeisk musikkliv; Daniel Benyamin (Ghost Palace Records), Dangermami (Femme Bass Mafia), Nicolaj Gruzdov (Dunstan Music), Melanie Golllin (musikkjournalist) og Nusha Rubin (moderator). (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

– Deathman er absolutt ikke laget for å tjene penger. Det er skeivt, performativt og kan nok provosere enkelte publikummere. På mange måter er vi helt feil når det kommer til å tjene penger, ler Sofie.

I begynnelsen av november spilte Drag King-bandet en konsert sammen med den amerikanske dragartisten Christeene på Munch. Begge har et frika og skamløst uttrykk, noe som kan virke uventet på en institusjon som Munch.

Deathman på Munch i Oslo, her med vokalist Lindorff i front. Dragkinggruppa Deathman inviterte med seg dragstjernen Christeene Vale til «eklektisk, skeiv helaften», som magasinet Blikk skrev i et intervju med bandet før helaftenen. (Foto: Jonas Tvedt)

– Det var veldig god stemning, men litt stivere enn vi er vant til. Selv om vi hadde satt blitzere på gjestelista vår, er det er vanskelig å komme bort fra at man spiller i et museum, sier hun og ler.

– Nådde dere ut til et nytt publikum ved å spille på et sted som Munch, eller var det omvendt, at dere trakk nye folk til Munch?

– For å være ærlig, tror jeg det siste – at vi trekker flere nye folk til Munch enn de gir oss et nytt publikum.

– Dere spiller i Munchmuseet og Nils Bech trekker fulle hus i Operaen. Kunne man sett for seg dette for ti år siden?

– Jeg tror ikke det. Det kan skyldes at arenaene har blitt mer bevisste på å nå nye publikumsgrupper. Forestillinger som dette kan være en måte å få inn nye folk, få dem til å føle seg hjemme og kanskje komme tilbake til andre arrangement senere. Det er en god utvikling, særlig med tanke på at mye av kulturbudsjettene går til store institusjoner. På den måten kan det også dryppe litt på musikkstiler som vanligvis ikke finnes i for eksempel Operaen.

Vokalist Lindorff i Deathman på Munch. (Foto: Jonas Tvedt)

Gjennom JM Norway jobber Sofie med å styrke likestilling i musikklivet. Men hva gjør at kvinner fortsatt tjener mindre enn menn på musikk?

– Det er et vanskelig spørsmål, for livebransjen er ikke spesielt transparent. Men det har vært noen avsløringer, som skandalen for noen år siden med Haim. De fant ut at de ble betalt en tiendedel av det en mannlig artist fikk på samme festival.

– Selv om det er større fokus på balanse i line-upen, ser vi fortsatt at de mest ettertraktede spot’ene – sent på kvelden, på de største scenene – går til menn, og at de får bedre betalt. Det finnes ingen god statistikk. Honorarene er hemmelige, og det er vanskelig å sammenligne artister direkte.

Økonomi er også et tema i JM Norway.

– Rådet mitt til unge er å bli mest mulig selvstendig. Lær å produsere egne demoer og spill flere instrumenter, så du slipper å ringe inn andre hele tiden. Jo mer du er avhengig av andre, desto mer må kaka deles.

Hun mener også at kvinnelige artister ofte settes opp mot hverandre, og at titler og omtale ofte går i deres disfavør.

– Når noen omtales som «elektronikadronning» gir det et inntrykk av at det bare er plass til én artist på toppen av gangen. Kanskje man føler at jobbene kan glippe, og at det er vanskelig å stille krav når de kommer. Sånn sett er det en fordel å spille i et band med bare hvite menn. Da slipper vi å tenke på sånt, og kan stille drøye krav, sier hun ironisk.

Sofie Søndervik Sæther utenfor Kulturbrauerei i Prenzlauer Berg, Berlin. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

– Men vi skiller oss ut, og det er en fordel. Jeg snakket med en fyr som jobber med å promotere band i Tyskland. Han får stadig tilsendt unge, hvite artister som spiller en blanding av jazz og elektronika. Selv om kvaliteten er høy, er det vanskelig å få oppmerksomhet når mange gjør det samme.

– Vi hevder selv at vi er verdens eneste Drag King-band. Ingen har protestert ennå. Vi har hørt om noen band med drag-elementer, men vi spiller veldig på at vi er et manneband. Vi tar oss alle frihetene manneband kan.

Hun ser ikke for seg å komme hjem med kofferten full av penger, men målet er å fylle på kunnskapsbanken.

– Jeg vil gjerne lære mer om hvordan man kan bruke data effektivt og nå ut til publikum. Vi bruker enormt mye tid på promotering, sosiale medier og streaming. Hvordan kan vi effektivisere dette?

Noe av det hun tar med seg videre fra panelet er viktigheten av å ha kontroll over fansens data.

– Det er viktig å ha en direkte kontaktvei til fansen. Man vet aldri når man blir kastet ut av sosiale medier. Det virker retro, men mailinglister kan faktisk være verdifulle. Jeg fikk en melding fra en fan som spurte om vi skulle spille i Oslo snart – rett etter at vi hadde hatt to konserter der. Jeg er overbevist om at vi ble shadow banned på Instagram siden han ikke hadde sett det vi postet der, sukker hun.

Under paneldebatten dukket «superfans» og «subscriptions» ofte opp. Mange mener at man må bygge et fellesskap og tilby abonnementsordninger med eksklusivt innhold, men Sofie er skeptisk.

Deathman i konsert på Munch, her ved bassist Dominic – aka Sofie Søndervik Sæther. (Foto: Jonas Tvedt)

– For meg er musikken og konsertene produktet. Jeg tror det er vanskelig å lage ekstra innhold av kvalitet til abonnentene. Samtidig er tjenester som Patreon laget for å ta en del av artistenes inntekter. Det finnes plattformer som utvikles for å være mer musikkvennlige, men de er foreløpig små og lite bærekraftige.

Sofie har innsett at det er stor konkurranse om musikkmidlene, sammenlignet med andre kunstformer, hjemme i Norge. Derfor har de, bokstavelig talt, tatt noen dramatiske grep.

– Jeg tror mange i den alternative enden av spekteret jobber mer kryssdisiplinært. Vi beveger oss mellom kunstformer og jobber på tvers av scenekunst, musikk og dans, eller finner alternative arenaer. Dette kan hjelpe særlig spesielle kunstprosjekter med å overleve. I stedet for å falle mellom stoler, finner man måter å sitte på flere stoler, forteller hun.

Den amerikanske kunstneren og musikeren Christeene på Munch, invitert spesielt av Deathman til denne helaftenen i november. (Foto: Jonas Tvedt)

– Teaterfolk vil kanskje si det er lite penger til dem, men ser man på antall søknader per krone hos Kulturrådet, tror jeg musikk har enda høyere pågang. Det er rett og slett flere om beinet.

I Norge finnes det for eksempel midler man kan søke til idéutvikling og innøving til scenekunst. Deathman søkte, og fikk, tilskudd til et forprosjekt i scenekunst fra Kulturrådet.

– Vi trengte ikke vise til en forestilling. Det handlet om kunstnerisk utforskning. Og det var ikke noe krav om at det skulle resultere i et konkret produkt. Slik fikk vi frihet til å prøve ut flere ting, som er vanligere innen scenekunsten. Vokalisten vår har bakgrunn som skuespiller, og det var slik vi kom på ideen om å søke, forteller hun.

Et av Deathmans offisielle pressebilder. Deathman er Armani (trommer/synther), Harley (gitar), Lindorff (vokal) og Dominic (bass). (Foto: Heidi Dalene)

Så hvordan klarer Sofie Søndervik Sæther seg økonomisk?

– Det går fint med meg, for jeg har to bein å stå på. Jeg er både musiker og jeg jobber organisatorisk. Sånn er det jo for veldig mange i Oslos musikkliv; de samme menneskene jobber ofte i flere roller, i barer, som journalister eller musikklærere. Jeg trodde dette var typisk for Norge, fordi markedet her er lite. Selv etablerte artister har ofte en «day job» ved siden av det vi oppfatter som musikerkarrieren deres. Men det kan også være en fordel; det betyr at man har en sannferdighet i kunsten sin og slipper å tenke hver gang man lager en låt: «Shit, kommer denne til å skaffe smør på skiva?». Det er et tveegget sverd.