– Hvert tilfelle av skapere som velger amerikansk organisasjon framfor Tono er trist

På Ballade i dag kan du lese intervju med Erik Steigen, som skal representere Tono i USA. Tono er den store innsamleren av royaltypenger på vegne av musikkskapere i Norge, og de har nå utvidet aktiviteten sin – i USA. Dette skjer samtidig som flere innkreverorganisasjoner også jobber sammen for å «finne» rettighetspenger internasjonalt – og etter at Tono spisset en av sine stillinger for verden.

Erik Steigen får jobben med å nettverke i Los Angeles – les om hvordan han vil gå fram her – og Tonos kommunikasjonsdirektør Willy Martinsen utdyper her hvorfor de vil jobbe så konkret med å øke norsk musikkeksport med å være tilstede i en viktig amerikansk musikkby:
– På hvilke måter utfordrer – eller utfyller – dette det Music Norway-assosierte satsinger i det amerikanske markedet?
– Dette utfordrer på ingen måte Music Norway-satsinger, vi er veldig glade for det arbeidet de gjør, og vi samarbeider også på en rekke områder. Men nå vil jo Music Norway-satsinger i USA kunne involvere møter med Tono også, så det blir bra, tenker vi. Vi gjør dette for å komme tettere på medlemmene våre som bor der. I Norge har vi medlemsseminarer og vi setter opp møteplasser, vi er i daglig kontakt med medlemmer, og vi yter service og gir råd til dem. Vi skal gjøre det samme for Tono-medlemmer som bor i USA. Så er vi så heldige at vi har en bergenser som allerede bor og arbeider i Los Angeles, og som attpåtil er en ringrev i den amerikanske musikkbransjen. At Erik Steigen i tillegg veldig gjerne vil gjøre en innsats for Tono og våre medlemmer der borte gjør at dette bød seg som en fin mulighet.

Tono vil vurdere behovet etter et prøveår med Steigen som stedlig representant. Martinsen legger til at andre som driver med det samme som Tono; ASCAP, BMI og australske Apra Amcos, som også har sine medlemsrepresentanter i Los Angeles, synes dette er  bra.

– I hvilken grad skal dette få norske musikkskapere til å velge Tono framfor de amerikanske rettighetsorganisasjonene? Noen velger jo dem som er tettere på et marked der de vil sikre innkreving, eller velger å være medlemmer i begge lands respektive.
– Selv om det er veldig få som melder full overgang til andre rettighetsorganisasjoner, så synes vi hvert tilfelle er like trist. Vi ønsker å ha så mange norske musikkskapere som medlemmer som mulig. Noen har riktignok splittmedlemskap, og opplever at det fungerer for dem. Her får vi høre at det kan handle om så enkle ting som at de på den måten kan fysisk møte de amerikanske selskapenes ansatte. Med Tonos representant i USA kan de nå også møte Tono der, slik at akkurat det behovet i alle fall blir møtt. Men i prinsippet skal man som norsk låtskriver, komponist eller sangtekstforfatter kun trenge å være medlem av Tono. Vi kjenner personlig de som jobber på ASCAP- og BMI-kontorene i Los Angeles, og vi vet at de tar ansvaret med å avregne presist til Tonos medlemmer med stort alvor. Vi tror uansett at det å være til stede, og å ha et nærvær, vil bidra til at flere norske låtskrivere beholder Tono-medlemskapet, og dermed fortsatt står med en fot i norsk musikkbransje, selv om de bor og arbeider i USA, skriver Willy Martinsen til ballade.no.