– NRK formaterer for de få

NRKs musikksjef Knut Henrik Ytre-Arne svarte artist Hasse Farmen da sistnevnte etterlyste musikkmangfold i statskanalene. «NRK bruker formatering som et verktøy for å styre musikken, for å sikre god nok variasjon. Slik sørger vi også for at det spilles nok norsk musikk, nok ny musikk, og at kanalen fremstår som tydelig og gjenkjennbar,» sto og lese i Ytre-Arnes tilsvar. Farmen føler en plikt til å ikke holde kjeft, skriver han tilbake – og svarer NRK:

«Musikere forventes jo bare å spille og holde kjeft. Men når det kommer til min og folkets egen radiokanal, har jeg en plikt til ikke å holde kjeft.

Av Hasse Farmen, (musiker)

Musiker Hasse Farmen (Foto: Agnete Brun)

I et innlegg i Ballade 20. februar gikk jeg i rette med NRK på at de ikke følger sin egen programplakat. I følge plakaten skal NRK etterstrebe «høy kvalitet, nyskaping og mangfold». Jeg hevder at med flere kanaler har NRK ikke blitt mer mangfoldig, snarere flerfoldig. Jeg gjorde den feilen at jeg skrev «har blitt». Men verken det eller dette er et «alt-var-bedre-før-»innlegg. Snarere tvert i mot.

Les Hasse Farmens innlegg fra februar: – NRK marginaliserer og overser norsk musikk

Les NRKs svar: – Vi ønsker å bidra til et mangfoldig norsk musikkliv 

Mangfoldmangel
Jeg brukte blant andre meg selv som eksempel på at mangfoldet i NRK fungerer stort sett for de store artistene. Eksemplifisert i en vilkårlig valgt avspillingstatistikk i NRK radio, der Bjørn Eidsvåg ble avspilt nesten 4000 ganger i 2015 mens jeg i samme år ble spilt tre ganger. I NRK er det mangfold for de få store artistene og de helt midtstrøms, utenforskap og smalhans for de fleste, små og marginale. Mangel på mangfold i NRK er ikke et spørsmål om alderisme, men om noe som stikker mye dypere. Når det er sagt, dagens spillelister i P1 er ikke akkurat preget av geriatrikere.

Ett av stedene der problemet stikker dypere, ligger i svaret fra NRK på mitt innlegg. Det var som det som regel er fra den kanten hver gang dette temaet bringes på bane av en misfornøyd lytter eller forsmådd artist: NRK høflig avviser og irettesetter innlegget og besynger så egen fortreffelighet. I møte med NRK har kunden aldri rett. Men en lisenskanal som har behov for å fortelle omverden at den er perfekt, har bare i det bevist det motsatte. Den fortellingen blir like troverdig som et valg i et diktatur der diktatoren skryter av 99% oppslutning.

Musikksjef i NRKs avdeling Strategi og medier, Knut Henrik Ytre-Arne svarer mitt innlegg ved å trekke fram eksempler på mangfold i NRK. I mitt innlegg gjorde jeg også det, men som bevis på det motsatte og med omvendt fortegn. (NRKs programforpliktelse til «høy kvalitet og nyskaping» som jeg i mitt innlegg etterlyste, hopper han imidlertid elegant bukk over.) Å bli spilt én gang i livet mellom Ariana Grande og The Cranberries i P1 mener strategisjefen «gjenspeiler mangfold i populærmusikken». Unntak som bekrefter regelen er ikke eksemplarisk argumentasjon.

Spillelister
Strategisjefen skryter videre av at «NRK P3 spillelistet over 500 ulike norske låter i 2019, mens på NRK P13 var tallet 58. På NRK P1 fikk 91 nye norske låter plass på listene nasjonalt og 508 norske sanger lokalt.» Sånn argumentasjon og statisktikk lyver: 1. Den sier lite eller ingenting når på døgnet denne musikken spilles, eller i hvilke mer eller mindre populære programposter de spilles. 2. Er 58 eller 91 spillelistede låter i løpet av ett år i en NRK-kanal så mye å skryte av, når det gis ut tusenvis av norske låter hvert år? 3. En slik statistikk sier heller ingenting om mangfold; ingenting om genrebredde eller noe om andre mangfoldskriterier som måtte ligge i disse 58 ulike låtene. Og 4. Når det kommer til stykket, det kriteriet som trumfer andre kriterier i NRK er om låta er radiovennlig. Det refrenget har jeg hørt fra radioledelsen i over to tiår – men har til gode å høre en definisjon av «radiovennlig». Men jeg tipper svaret er: høres dette ut som en hit?, eller vil dette slå an hos kanalens målgruppe? Ikke først og fremst om låta bidrar til “mangfoldet” i kanalen, har «høy kvalitet» eller er «nyskapende». Definisjonspøkelset går dessuten igjen i alle disse kriteriene. Og så lenge det umulig kan være noen definisjonskonsensus på hva som er en “hit” eller på noe så ullent som en “målgruppelåt”, så sitter selvsagt NRK med en definisjonsmakt som er uangripelig. Og denne definisjonsmakten sitter til overmål et bitte lite utvalg mennesker på – år inn og tiår ut.

Det hadde vært mye ærligere av NRK å si det de har sagt til meg i over to tiår: musikken «passer ikke inn» i formatet. Si at de har et bedriftsstyre som forventer lytterøkning og flere klikk. Men da mister de lisensen. Og det vil jeg ikke at de skal. For tross alt er NRK den siste skanse for muligheten til at man i framtida kan høre mer «mangfold, nyskapene musikk av høy kvalitet» når man skur på et  radioapparat. Men da må NRK slutte å prøve og konkurrere med strømmetjenestene. De er dømt til å tape. NRK skal være et korrektiv og alternativ til de tjenestene, ikke bare et supplement.

Kjent og kjært
Bare for å bedrive samme meningsløse statistikkøvelse Strategisjefen bedrev med min once in a lifetime-opptreden mellom Ariana Grande og The Cranberries, tok jeg en formiddag (27. februar .2020) et innhopp på NRK Jazz og NRK P13, P1+ og P1 i samme og raske rekkefølge. Det jeg  ble servert på de fire kanalene var henholdsvis Jan Garbarek/»The Creek» og Sophie Ellis-Baxter/»Murder on the dancefloor», Gitarkameratene/»Gammal Amazon» og Kristian Kristensen/»Du som snakke» . Sånne innhopp resulterer med få unntak gjerne i «kjent og kjært», som Ytre-Arne beskriver Grande og Cranberries. Det resulterer ikke i at du oppdager ukjent eller «nyskapende» eller marginalisert musikk. Og, nei, jeg har ikke statistikk på dette enfoldet, men om NRK tar sitt publikum seriøst, så bør de lytte til publikum og artister der nettopp denne klagesangen figurerer høyt på deres «spillelister». Ta innlegget mitt, det ser ut til å ha truffet noe viktig blant dem, da det ble delt av over 25 personer på facebook, samt fikk mye støtte både i kommentarfeltene og ute i den «ekte verden».

Strategisjefen er tydeligvis også svært tilfreds med at Kulturstripa har tatt over Spilleroms live-innslag, og at lisenskanalen med det har én hel programpost i uka som har levende musikk. (Med ikke-formaterte eller ikke-spillelistede artister. «Christine»s liveinnslag på P3 er med kjente og spillelistede artister.) Denne live-tørken i NRK-eteren rimer dårlig med det Strategisjefen hevder i sitt innlegg, at «det er nettopp mangfold som er vårt mål hver dag». Mangfold må da også gjelde formen på det som kommer ut av radioapparatet?

Monokultur og gigantomani
Og her er vi ved et annet kjernepunkt i NRKs flerfold og monokultur. Folkets radiokanal legger ned kuraterte program, som Lydverket (som i rettferdighetens navn ikke var så veldig nyskapende). Erstatninger kommer ikke. I stedet får vi program som Maestro. Der kjendiser gjør ting de ikke kan. NRK er gradvis blitt en lisenskanal som opererer og prioriterer mer og mer som en kommersiell kanal. NRK bryter med dette med sin egen programplakat: et bredt utvalg av uttrykk uten et overordnet kommersielt mål, og som skal etterstrebe «høy kvalitet, mangfold og nyskapning». Maestro er verken nyskapende eller bidrar til mangfold, snarere tvert i mot. Dessuten er det i likhet med MGP et pengesluk. Denne satsingen på store løft går på bekostning av det som kulturredaktør i NRK Marius Hoel beskriver som program med «for dyr innholdsproduksjon». Jeg antar at det gjaldt Lydverket og andre potensielle program med levende – og delvis marginalisert – musikk i studio. Denne prioriteringen reflekterer verken mangfold eller nyskaping.

Store medier – store artister
Det er grunnleggende mediekunnskap at store medier konsentrerer seg om store nyheter. I en stor aktør som NRK tvinger det seg fram en kultur der fokus er på at man må dekke det andre store medier dekker. Denne ensrettingen ser vi f.eks. i de store mediene når en stor sak preger nyhetsbildet – f.eks. NAV-skandalen, eller når Bjørn Eidsvåg og Ariana Grande kommer med ny musikk. VG-lista har jo i årevis vært ett eksempel på en sånn kultur. MGP en annen, og Maestro en tredje. Det de har til felles er at de skal appellere til et stort publikum – og helst større enn TV2-, som ikke er hovedproblemet, NRK skal jo dekke store begivenheter. Hovedproblemet med prioriteringen av store show som disse er at de sorterer – og antakelig budsjetteres – under NRKs musikkdekning, når de først og fremst er underholdningsprogram. Da blir det naturlig nok bare smuler igjen til program med «for dyr innholdsproduksjon». Noe som reflekteres i at vi blir servert en smal midtstrøm med to fra skravleklassen i et studio før man tar en pause med litt musikk. Billig, ikke nyskapende, ikke høy kvalitet, sjelden mangfoldig. En gjenganger av reaksjonene jeg får fra innlegget mitt er hvordan NRK bare oppfattes som stadig smalere, snarere en mangfoldig.

Det er fint lite nyskapende musikk å høre i NRK radio, få overraskelser, i hvert fall mens folk flest fortsatt er i våken tilstand. Du hører kun unntaksvis Maja Ratkje i Alltid Klassisk, eller Moskus i NRK Jazz, eller Hasse Farmen i P1. Og da bare som kuriosa.

Hva er egentlig formatering, NRK?
«… i NRK bruker (vi) formatering som et verktøy for å styre musikken, for å sikre god nok variasjon.» Det strategisjefen her sier i sitt motinnlegg til mitt, rimer dårlig med de tilbakemeldingene jeg har fått på min musikk i over to tiår fra NRK, nemlig dem om at den «passer ikke inn» i formatet. Og hva er egentlig formatet, NRK? Marginalisert musikk som min ble heller ikke spilt i de få nisjepostene som har eksistert de senere årene, som Atlantis. Men poenget for de av oss som driver en annen idrett enn formatert hitskriving, er at musikken vår blir stadig mer marginalisert nettopp fordi vi ikke har valgt idrettsgrenen hits. Og at den musikken følgelig bare dukker opp som en kuriositet en tilfeldig valgt ettermiddag på P1 mellom Ariana Grande og Cranberries – som et udyr blant skjønnheter.

Musikksjef i NRKs avdeling Strategi og medier, Knut Henrik Ytre-Arne (Foto: Privat)

Paradigmeskifte
Det er på tide at NRK begynte å følge med i tiden. Popen og rocken er blitt voksne. En ny generasjon ønsker å definere seg vekk fra det som kom før – og kalle det noe annet som er deres eget. Kall det R’n’b (selv om det kuriøst nok er tatt fra en gammel genre) eller hip hop, eller EDM, eller techno, whatever. Det NRK ikke evner eller ønsker å ta innover seg er at musikken som jeg spiller, eller den musikken som Bjørn Eidsvåg spiller, har like lite til felles med Dua Lipa eller The Weeknd som Maja Ratkje har med Mozart. Å stille oss i samme klasse eller spilleliste, er som å tvinge Honningbarna å være med i MGP, eller en kunstmaler til å delta i en grafittikonkurranse, eller omvendt.

Derfor poengterte jeg til slutt i mitt innlegg at NRK må ha flere programposter eller kanaler der dette paradigmeskifte gjenspeiles. Eller så må de tørre å blande hummer og kanari mer enn de gjør nå – og ikke bare som en kuriosa, et unntak. Lisenskanalen, folkets radiokanal, må slutte å skule til lyttertall eller likes. De må følge sine egne rettningslinjer og plakat: etterstrebe «nyskaping, mangfold og høy kvalitet». Det er «Aldri kommet ut så mye kvalitetsmusikk» i Norge, mener Ytre-Arne. Kanskje på tide å begynne å spille den i NRK også?