Monica Johansen har vært musiker og artist så å si hele livet, og ble i 2020 spesielt kjent for det store musikknarrativet og verket "The Salvation": Her blir én historie fortalt gjennom 10 låter, 10 musikkvideoer og 10 romankapitler. Nå skal hun bidra til å løfte visesjangeren som kommunikasjonsrådgiver i Norsk Viseforum. (Foto: Privat)
– Å få lov til å drive med kommunikasjon i den bransjen jeg elsker kunne ikke blitt bedre, sier Monica Johansen, aka Minnie-Oh. Som helt ung fant hun nye verdener inne i historiene til visene. Nå vil hun utfordre hva folk legger i begrepet «vise».
Musikken gjorde at hjertet banket ekstra hardt i brystet på Monica Johansen allerede fra barneskolen av. Musikk og skole ble to hovedårer i livet hennes, og nå skal musikeren og sangdikteren – aka Minnie-Oh – bak blant annet det store musikknarrativet The Salvation løfte fram visesjangeren som kommunikasjonsrådgiver i Norsk Viseforum.
– Gratulerer med ny jobb! Du går fra mangeårig jobb som lærer og tilbake til musikkbransjen. Hva bringer deg tilbake?
– Takk! Jeg har jo alltid vært en del av musikkbransjen, hovedsakelig som artist, men jeg har også jobbet i musikkjournalistikken, både med tekst og radio. Jeg har alltid vært opptatt av hva som rører seg i norsk musikkliv, og har for eksempel vært å finne på samtlige Bylarm med en stor interesse for nye strømninger. Etter 16 år som lærer føltes det som en naturlig overgang å gå til kommunikasjon, og å få lov til å drive med det i den bransjen jeg elsker kunne ikke blitt bedre.
– Du er selv artist, og fortalte til Norsk Viseforum at du som barn «fant kjærligheten til musikken gjennom visene», og at det var kassegitaren og stemmen som var dine instrumenter og formidlingsverktøy da du startet opp i ungdommen. Kan du fortelle litt mer om forholdet ditt til visesjangeren og -feltet? Hvorfor er visa viktig?
– På barneskolen skjønte jeg raskt at hjertet dunket ekstra i forbindelse med alt som hadde med musikk å gjøre. Jeg hadde en svært musikkinteressert lærer, tidligere sølvgutt og viseelsker, og vi startet og avsluttet alle skoledager med sang. Jeg kommer ikke fra en musikalsk familie, så møtet med visene til artister som Lillebjørn Nilsen og Halvdan Sivertsen gjorde sterkt inntrykk på meg, og var med på å forme kjærligheten til musikken.
– Jeg fant nye verdener der inne i historiene. Jeg lærte meg å spille gitar i sommerferien til åttende klasse, og da var det faktisk Finn Kalvik og deLillos som var inngangsporten! De første årene av musikkarrieren opptrådte vi som duoen Perkaville; to jenter med kassegitar og tostemte melodier. Jeg husker Unni Wilhelmsen kom og hørte oss på Bylarm i 2001 (!), og satt seg ned etter konserten og delte tips – det var stort!
– I dag er Kari Bremnes en stor inspirasjon. Og selv om jeg som artist ikke er plassert i visesjangeren, så har den på en måte vært et utgangspunkt for alt jeg har gjort. Jeg tror de aller fleste har et forhold til visa, i alle fall fra barndommen, og det synes jeg er et veldig spennende utgangspunkt for å løfte og snakke om visa. De siste årene har det vært et tydelig skifte blant norske artister, med overgangen fra engelskspråklige til norskspråklige låter. Det synes jeg er interessant! Jeg er jo særlig opptatt av historiefortelling i musikken, og ved å bruke det norske språket kommer man kanskje nærere lytteren i det man vil si. Og da er man jo inne på noe av det som kjennetegner nettopp viser og sanglyrikk.
– Så hva er viser i 2022? Er det en sjanger? Er det en låt før arrangering og produksjon? Mange tenker kanskje på navnet «vise» som noe litt traust, men kan det egentlig sidestilles med «låt», eller sjangeren singer/songwriter? Dette synes jeg er veldig interessant, og jeg tenker at det ville være spennende å snakke med artister i alle type sjangre om låtskriving, tekstarbeid og deres forhold til visene. Jeg vil gjerne utfordre hva folk legger i begrepet «vise».
– Kommer du til å fortsette som artist ved siden av jobben i Norsk Viseforum?
– Jeg fortsetter som artist, og det er jo en perfekt kombinasjon med denne jobben. Jeg skriver på et nytt album i disse dager, og for aller første gang skriver jeg faktisk på nettopp norsk! I kjølvannet av at jeg slapp det store musikkprosjektet The Salvation i 2020, som er én historie fortalt gjennom 10 låter, 10 musikkvideoer og 10 romankapitler, ble det veldig tydelig at publikum knyttet seg sterkt til historiefortellingen i prosjektet, og derfor har det vært naturlig for meg å skrive de nye låtene på norsk. Veldig utfordrende, men ekstremt befriende på samme tid.
– Hvilke utfordringer ser du for musikklivet og -bransjen generelt nå i februar 2022, og på visefeltet spesielt?
– Etter pandemi og et påfølgende stengt kulturliv, ser jo hverdagen helt annerledes ut enn før. Bransjen har mistet verdifulle fagpersoner, mange artister har mistet levebrødet sitt; noe som igjen vil kunne påvirke muligheten til å gå i studio og slippe ny musikk.
– Mange arrangører og klubber sliter også med økonomien, og det kombinert med at publikum virker å holde igjen og kjøper færre billetter enn før (30-40-åringene har muligens fått et nytt «fritidsmønster» ved å bli vant til å være mye hjemme), så er det uten tvil et krevende utgangspunkt for å få hjula i gang igjen.
– For viseklubbene, som arrangerer konserter med både kjente og lokale artister, i tillegg til åpen scene-arrangementer, vil det naturlig nok være stor usikkerhet framover. For de mindre etablerte artistene vil det bli en utfordring at mange konserter med større artister allerede er flyttet, så det vil nok bli færre spotter ledige i lang tid fremover. Jeg håper virkelig folk støtter opp om konserter og artister, og besøker scener over det ganske land!
Ledige stillinger
– Hva gleder du deg mest til i den nye jobben?
– Jeg gleder meg til å bli enda bedre kjent med visemiljøet! Og selvsagt til å få skrive mer, gjøre intervjuer, og ikke minst få lov å være med å oppdage hva som skjuler seg av talent akkurat nå, blant annet ved å dele ut Artiststipendet vårt! I fjor var det Daniela Reyes som vant prisen, så det blir spennende å høre hvem som sender inn bidrag i år!
