Sonisk arkeologi: Spunk på Månefisken

I går hadde Spunk releaseparty for «Den øverste toppen på en blåmalt flaggstang» på Månefisken i Oslo. Ballade gir deg her en aldri så liten live-rapport, og konkluderer som følger: «Spunk gir oss rett og slett en tonekunst som er åpen, leken og frydefullt variert, og byr på svært, svært mye av hva man håper, føler og tror at musikk anno 2002 kan være.»

Månefisken er et av de vakrest beliggende konsertlokalene i Oslo, med Akerselva i fritt fall rett utenfor døren, og med røffe mursteinsvegger som rammer for begivenhetene. Det er her Spunk skal ha releasekonsert for sitt nye album på Rune Grammofon, etter nettopp å ha vendt tilbake fra etter sigende svært så vellykkede konserter i Basel, Zürich og Stockholm. Det er satt frem stoler fremst i lokalet, og et helt lite varehus av instrumenter og anti-instrumenter får dominere scenen alene, inntil de fire musikerne tar dem i besittelse – og dermed også det vesle, men lydhøre publikumet. Det skal bli en nær magisk våraften.

Fra første øyeblikk er det åpenbart at musikken til Spunk er i stadig skiftning denne kvelden, slik også instrumentene vil bytte hender. Spunk lager musikk som har i seg uro, men også en slags skjelvende, assosiasjonsrik skjønnhet, frembragt av bl.a. trompet (Kristin Andersen), waldhorn (Hild Tafjord), stemme & fiolin (Maja Ratkje) og cello (Lene Grenager). Konserten på Månefisken er ofte lavmælt, skimrende henimot jazzens mest blågrå toner, der de fire musikerne ofte opererer med en tilbaketrukket, men presset puls. De går gjerne i dybden, og frykter ikke brå kast, men lar samtidig musikken få utvikle seg sakte, trinnvist og søkende. De legger ut matter av lyd, vever frem lydflater, angriper og former materialet fra stadig overraskende kanter. Samtidig blir synet av musikernes samspill og fremtoning en ikke ubetydelig del av konsertopplevelsen: I all sin avslappede konsentrasjon ser Spunk likevel ut som popstjerner, der kontrastene mellom det feminine og det maskuline; det intenst utførende og det muntert medlevende, er med på å underbygge, ikke overskygge deres kaleidoskop-verden. Deres musikk er på samme tid science fiction og tidløs, der elementer som theremin og små fløyter kan skape lyst flagrende partier, men alltid uten å slippe den grunnleggende, dypt menneskelige pulsen.

Spunk handler mye om lydens bruddflater og sårflater, forskyvninger og lag. Det slår meg at kvartetten på mange måter bedriver en slags sonisk arkeologi, der stadig nye nivåer avdekkes og danner nye byggestener i deres univers. De utnytter et radikalt wunderkammer av instrumenter og lydkilder, som gir dem en spennvidde og en muskelkraft som man sjelden opplever, der urskogslyder og samtidsmusikk smetter inn i hverandre, og indre bilder av så vel tundraer som terminalhaller dukker opp. Som for å understreke nettopp dét poenget starter andre sang med mongolsk-tibetanske støt i lange rør. Det blir likevel aldri noe undergangsaktig over Spunks musikk, selv når de nærmer seg lyden av et organisk Jazzkammer. Deres seriøsitet matches hele tiden av en intelligent humor, og de spiller altså på instrumenter som ser artige ut, slik de selv har det artig på scenen, og slik også publikum får rikelig med anledninger til å more seg underveis. Som når Lene Grenager og Maja Ratkje snart duellerer på skrammel, hele tiden med disse munkemalmaktige tonene under seg, hvorpå musikken stivner, tar form; blir til form, og borer seg ned med mektige vinger, lik en Fugl Fønix som graver seg dypere ned i lagene av aske, fordi det er ting av interesse også der. Spunk maner frem besynderlige bilder, en følelse av labyrinter, av sletter, av rare barndomsminner. Så skaper de en overgang til rullende, tiltagende rytmer, fargelagt av satirisk-sofistikerte innstikk, båret frem av musikere som kjenner sine referanser, sine preferanser.

Første sett på Månefisken avsluttes med et kort, katteaktig nummer, med Maja Ratkje som visuelt midtpunkt med sine nesten manga-aktige bevegelser rundt instrumentparken sin. Det er en musikalsk spøk, men igjen med disse spøkelsesaktige overtonene, som om Spunk virkelig besitter slike Alice-aktige kvaliteter som fører gjennom speilet og over på Den Andre Siden. Og best av alt: De tar oss med på reisen, og passer på at vi henger med. Andre sett blir tidvis enda mer lekende enn det første, fra bandets nedstigning i trappen som en slags Søstrene Bjørklund fra Helvete, til partier der Ratkje selv leker theremin med stemmen, der Grenager sitter dypt konsentrert over sitt instrument, og Tafjord og Andersen hele tiden støtter opp, lytter, deltar og begir seg ut på små, rare spaserturer i musikken. Man kunne si at Spunk får selvutnevnte avant gardister til å ligne navlebeskuere i en blindgate, men sannheten er antagelig enda enklere enn en slik sitat-omskriving: Spunk gir oss rett og slett en tonekunst som er åpen, leken og frydefullt variert, og kort sagt byr på svært, svært mye av hva man håper, føler og tror at musikk anno 2002 kan være. På ett punkt ler de høyt fordi de ikke er sikre på om en låt er slutt – og det er et bilde så godt som noe på hvordan denne smått magiske kvelden var.

Siste ekstranummer høres ut som en ondsinnet hønsegård. Abandon all heads, ye who here enter.