Publikum under Orgivm Satanicvm på Parkteatret i Oslo første helgen i januar.(Foto: Haakon Hoseth)
De slår hardt, de treffer – og de vekker lidenskapen for musikken. Her er et slag for trommeslagerne i metal, etter årets nyttårskonserter på festivalen Orgivm Satanicvm.
Det finnes mange slags nyttårskonserter. De som kalles det er som regel konserter med store filharmoniske orkestre i verdens store og staselige konserthus, med massiv utstrekning og tv-overføringer, og med stjernenavn fra den klassiske vinterhimmelen.
Så har vi de som skjer i en hel del mindre skala, med et helt annet spekter av stjerner, for ikke å si stjernebilder, dog gjerne med store kostymer og sterke uttrykk, men uten de store oppslagene eller tv-overføringene.
En annen type nyttårskonserter på Orgivm Satanicvm. (Foto: Haakon Hoseth)
Orgivm Satanicvm, her i Ballade omtalt som januars grimmeste eventyr,var en annen slags nyttårskonsert. Eller rettere: En hel liten festival, laget for et internasjonalt metal-publikum. De satanisk kalde dagene i starten av året med dynger av snø selv i indre strøk av hovedstaden fylte Parkteatret på Grünerløkka med folk, lun og glad metalstemning, og musikk fra størstedelen av Norden og litt utenfor.
«Equality for all». Regnbuefargede flyers fra danske Afsky. (Foto: Haakon Hoseth)
Festivalens forhåndsomtale (og -skryt) av det sedvanlige mørke, dystre og onde ved black- og death-metal i entusiastiske vendinger slo jo ikke helt til – slik det gjerne er på metalfestival.
Arrangørene, musikerne og publikummet på metalfeltet skaper pokker ta meg noe av den fineste konsert- og festivalopplevelsen jeg opplever i musikklivet. Denne helgen, på denne festivalen, preges arenaen av inviterende og god konsertstemning, og, for å være skikkelig slem: det er nesten så en kan si at det er koselig å være på metalfestival, innendørs og i glad og optimistisk årsoppstartsglød.
Blant publikum på denne festivalen var det sågar opptil flere av årets deltakere i Melodi Grand Prix («jeg tror du er den eneste her i publikum som vet jeg er med på det»), som også bød på interessante møter og samtaler om norsk musikks vilkår i medieoffentligheten. (Men mer om det i en annen sak!)
Jeg fikk kjapt smake på en av festivalens signaturdrikker med en heftig spesialdesignet hotsauce i, som varmet magen og sjelens lange strekk resten av helga. Men ellers gjorde jeg en lang rekke gode bekjentskaper med band og musikanter som jeg har bitt meg merke i. For det var litt av noen instrumentalister vi møtte på scenen.
Finske Havukruunu visste å kle seg i norsk metalvinter. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)
Jeg skal ikke våge meg inn på kategorisering av sjangerne og undersjangerne som finnes i metal, og som denne festivalen presenterte – det er et sant mylder av uttrykk og benevnelser. Ikke at det har så mye å si i det du står der og lytter og opplever, men det har kanskje det i presentasjonen av det man arrangerer, og for hvilke publikumsgrupper man er ute etter å treffe.
For min del står det igjen at jeg i løpet av to relativt korte kvelder – festivalen talte ti band, jeg fikk med meg sju av dem – fikk en overveldende serie møter med heftig slagverksarbeid.
Trommeslager Frost i 1349. Han er også fast trommeslager i Satyricon. (Foto: Haakon Hoseth)
Trommeslagerne i bandene er fellesnevneren under brøken, de bærer rytmen, farten og staminaen, de tegnet lydbilder som stod som slitesterke relieffer og kunne la publikum undre seg over menneskekroppens evne til å koordinere fart, teknikk og musikalsk rytme i melodilinjene.
Ledige stillinger
Som når det jeg noe fordomsfullt tenkte på som en litt sedat trommeslager i et band plutselig tar en nøye avtalt og planlagt kommando, driver bandet, rytmen og lydbildet i en retning jeg ikke kunne la være å bli dratt med på av ren og skjær glede og lidenskap; når 1349s Frost virvler postpandemiske sinn inn i heftig rytmisk pyro og pesthistorie; når det kontroversielle bandet Marduks trommeslager setter stemningen med historiens frontschwein*, eller når slagverkeren til han med bøylemikk à la Beyoncé i Esoteric tar tak i det hele og viser hva den mektige funeral doom-kolossen er i stand til.
En konsentrert og engasjert Joe Fletcher i britiske Esoteric. (Foto: Haakon Hoseth)
Greg Chandler i Esoteric under Orgivm Satanicvm på Parkteatret i Oslo første helgen i januar. (Foto: Haakon Hoseth)
Man blir forundret, overrasket, engasjert, og man blir sugd inn i det som kanskje er kjernen i musikklytterens virke: nytelsen i lydlig formidling.
Så er det vel også lidenskap det handler om. Lidenskapen i å skape musikk, i å øve og bli god, lidenskapen i å framføre og formidle, lidenskapen hos de som lytter, ser, sanser og opplever.
Jeg skal ikke fortape meg i musikkens og kunstens romantiske side her; å drive med musikk er jobb, det er et yrke, det er også næring, slik det er kunst og kultur.
Slå et slag for metaltrommeslagerne. (Foto: Haakon Hoseth)
Men jeg slår et slag for metaltrommeslagerne under dette årets Orgivm Satanicvm: De ga meg en sterk påminnelse om lidenskapen i musikken gjennom denne iskalde men hjertevarmende årsførstehelgens musikkopplevelse.
Takk til fotograf Haakon Hoseth for at vi kan bruke de fine bildene han tok under Orgivm Satanicvm-festivalen. Sjekk også Hoseths sosiale medier-profil. Her er et utvalg bilder av publikum og festivalstemningen:
Publikum, Orgivm Satanicvm 2024. (Foto: Haakon Hoseth)
Publikum, Orgivm Satanicvm. (Foto: Haakon Hoseth)
Publikum, Orgivm Satanicvm 2024. (Foto: Haakon Hoseth)
Publikum, Orgivm Satanicvm. (Foto: Haakon Hoseth)
Anlov P. Mathiesen, initiativtaker og en av arrangørene av årets Orgivm Satanicvm, med den spesialdesignede festivalpizzaen Svart slegge. (Foto: Haakon Hoseth)
På jobb. Lydtekniker Hugo Alvarstein under Orgivm Satanicvm 5.-6. jan 2024. (Foto: Haakon Hoseth)
*Det svenske bandet Marduk har flere ganger blitt anklaget for å ha koblinger til og å hylle nazi-ideologi, og å ha nynazistiske sympatier. Bandet har benektet anklagene. I mai 2023 sparket Marduk bassisten i bandet for å ha gjort nazihilsen etter en konsert i London.
