Nøkkelen til Satyricon-soundet

Øreproppene ligger klare til alle delegatene som har stått i kø utenfor konferansesalen på Clarion Hotel Royal Christiania i Oslo. De trengs – inne venter nemlig Kjetil-Vidar ”Frost” Haraldstad i bar overkropp bak et digert trommesett.

– This is my first drum clinic, sier han til de godt og vel 50 oppmøtte, som etter samtalene i korridoren å dømme er fra alle land og verdensdeler.

Svart påske
Klokken er litt over 13.00. Det er påskeaften og siste dag av Inferno Metal Festivals 14. utgave. I tillegg til festivalprogrammet, som består av fire kvelder med konserter på Rockefeller, John Dee, Blå og flere andre scener i hovedstaden, sørger konferansedelen for at opp mot 60 påmeldte delegater får en svart påske også på dagtid.

Konferansen inneholder alt fra møter om sosiale medier og markedsføring til nettverksamlinger og båttur i Oslofjorden. For kun få dager siden har Frosts bandkollega i Satyricon, Sigurd ”Satyr” Wongraven, holdt låtskriverkurs, mens professor i ”black metal”, Dr. Vivek Venkatesh, åpnet konferansen med å prate om sine studier, funn og observasjoner knyttet til ekstremmetallmiljøer.

Siste konferansepost finner sted på Kulturhuset i form av en Cava-drikkende Jørn ”Necrobutcher” Stubberud, som forteller historier fra Mayhems 30 år i bransjen, og som mot slutten er så oppglødd at han nesten spanderer øl på alle de oppmøtte. Nesten.

Trommemaskin
Men før det: Trommeklinikk med Frost fra Satyricon og 1349, en av svartmetallens mest profilerte og intense trommeslagere. Ved siden av ham på podiet står Diogo «Yogy» Bastos, Satyricons live-gitarist, som er hentet inn for anledningen. Bortsett fra de svartkledde delegatene er atmosfæren og mørket man gjerne forbinder med metallsettinger erstattet med lyse møteromsvegger og blendende downlights.

Men idet Frost begynner å pumpe på pedalene blir det raskt tydelig at stor metall ikke avhenger av ytre staffasje for å hamre rytmen inn i tilhørerne på suggererende vis – både fysisk og mentalt.

Det er høyt, det er hardt, det går ufattelig fort. Mens Bastos vrenger på strenger og slenger på krøllene, peiser Frost over flere låter – de tunge stikkene virvler på tammer, sneier symbaler, skarpen går i et bankende. Flere går opp på scenen for å studere teknikken, ta bilder, og – ut ifra autografskrivingen og fan-bildene i etterkant å dømme –for å stå litt nærmere en musikalsk helt.

Les også: [link id=68652 title=»Nestenfraværet av den norske angsten«]

Smerte hører med
Å studere opptredenen tett på gjør at man hører detaljer som ofte drukner i vanlig live-setting. For en ikke-trommis er det nesten ufattelig å forstå hvordan det er fysisk mulig å opprettholde den stødige pumpingen i de to stortrommende gjennom et helt sett. Og jeg er ikke alene.

”Hvordan slapper du av i benmusklene mens du spiller dobbel stortromme?”, spør en av delegatene mens Frost drikker vann og tørker svette.

– Jeg slapper ikke av.

Salen ler.

– Du må bare gjøre det ofte, sier Frost.

– Ikke frykt smerten, varm opp på forhånd og strekk ut etterpå.

Selv smører han seg inn med krukkevis av tigerbalsam for å holde musklene myke og forhindre skader (”alle trommiser trenger litt tigerbalsam”). Han forteller at han bruker tunge trommestikker for å få den rette kontakten med instrumentet, dytter med skuldrene for å få riktig ”attack”, spiller med en blanding av ”French-” og ”German grip”, og at han har en sponsoravtale som innebærer at ihjelspilte symbaler erstattes med nye.

Les også: [link id=68728 title=»Om kjønn, sjanger og forandring«]

Må lures til lavt volum
For Frost spiller hardt. Noen ganger så hardt at trommene mister musikken; noen ganger så mye at det ikke er mer rom igjen i låten. Dette er Wongravens ord. På låtskriverkurset tidligere i uken forteller han hvordan de under innspillingen av ”Tro og Kraft” på Satyricons siste plate måtte lure Frost til å spille rolig nok på mellotronpartiet midtveis i låten.

– Vi skrudde stadig ned volumet og sa at han aldri skulle spille høyere enn at han kunne høre gitaren. Det var ikke før lenge etterpå at vi fortalte hva vi hadde gjort, flirer Wongraven.

Jakten på metallgrooven
Noen vil kanskje si at Satyricon beveget seg vel langt over på mykere, musikalske territorier da de hentet inn Sivert Høyem på fjorårets plate, men musikalitet er i alle fall et ord som dukker ofte opp hos både Wongraven og Frost under Inferno-konferansen. Dette er noe de jobber med. Frost forteller hvordan han i senere tid har begynt å studere de store rocketrommisene fra 70-tallet. De spiller med helene, noe som gir større rom for musikalitet, forklarer han.

– Jeg begynner å lære hvordan jeg groover. Når du spiller groovy må du hente inn mer luft i spillingen, forstå filosofien mellom slagene. Du må tvinge deg selv til å tenke annerledes rundt det du gjør. Det jeg tidligere syntes hørtes ”tight” og ryddig ut begynte å høres mekanisk ut, ikke musikalsk. Altfor lenge har metall dreid seg om det mekaniske, kanskje nå er den i ferd med å oppdage det organiske og musikalske igjen. For hvordan kan noe være mørkt og truende hvis det er dødt?

Nøkkelen til bra metall
– Jeg vil at hvert medlem i Satyricon skal ha et analytisk forhold til musikk, erklærer Wongraven fra samme podiet noen dager i forveien. Han har store ark dekket av tankekart som han refererer til når han legger frem sin oppskrift for bra låtskriving. Finn en ”song carrier”, et tema, sier han, og følger opp med en rekke punkter:

Ikke forkast det som ved første inntrykk virker banalt. Ikke gjem deg bak turbofaktoren, våg å gå inn i musikken. Hør på andre. I popmusikken bygger de låten rundt melodi og vokal – kanskje kan metallen lære noe her i stedet for å først pumpe ut riff og deretter lure på hvor vokalen skal passe inn. Skaff deg oversikt over låten.

Videre: Ikke legg inn temposkifter uten grunn. Skriv tekster som passer rytmen og låten (””Tro og Kraft” er inspirert av Grieg og Halvorsen og måtte bli på norsk, men jeg kunne aldri forestilt meg ”Filthgrinder” på norsk, hehe”). Jobb i omgivelser som inspirerer deg. Nytt utstyr kan gi ny lyd. Ikke la effekter og støy dekke over feilspilling på øving, det avsløres fort i studio.

Les også: [link id=65653 title=»Maste seg inn til helvete«]

En evig læringskurve
Det ligger et slags ærbødig klede over svartmetallen, en alvorlighet og respekt for håndverket som kanskje er mest nærliggende den klassiske musikktradisjonen. Ut ifra konferanseforedragene å dømme jobber begge bandkollegaene i Satyricon stadig med å utvikle seg selv for å nå høyere og nyere nivåer. Det er noe ydmykt ved Frost, som med over 20 profesjonelle år på trommekrakken, til stadighet gjentar hvor mye han har igjen å lære.

Noe som leder opp til Wongravens siste stalltips: Ikke undervurder viktigheten av god hjelp fra drevne folk.

– I don’t believe in whizz kids with Pro Tools. You need experience, you need mentoring, sier Wongraven på sløy engelsk og lirker diskret ut en posesnus fra overleppa.

Inferno Metal Festival og Inferno Metal Festival konferansen fant sted i Oslo 16. – 19. april 2014.