Uoversiktlige eierstrukturer og lite transparens konsentrerer inntektene på noen få hender. Vi må følge pengene. Jeg tipper de er på omtrent samme sted som sist, skriver Marius Øvrebø-Engemoen i GramArt.(Foto: Eva Rose)
INNLEGG: KI-debatten begynner å minne om debatten rundt piratkopiering. Også da satt store, sjelløse tek-selskaper igjen med alle pengene, mens vi satt her på berget og kranglet.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner. Teksten er et innlegg i den pågående debatten om kunstig intelligens i musikken, som du kan følge her.
Av Marius Øvrebø-Engemoen, daglig leder i GramArt
Det såkalte KI-bandet Vestavind har pisket opp en debatt rundt hvorvidt festivaler og konsertscener bør booke KI-band. Debatten startet på feil fot; jeg håper alle medlemmene i selve bandet har menneskelig intelligens. Vi bør være mer etterrettelige med språkbruken, for vi husker alle hvor vellykket forrige munnhell var: You wouldn’t steal a car?
Ekte musikere
For å si det mer presist, så har Vestavinds frontfigur skrevet tekstene selv, men brukt generativ KI til å komponere musikken. Deretter har han leid inn ekte musikere som skal spille dette kompet. Helt vanlige sessionmusikere der, altså, som får jobb med å fremføre musikk laget av «noen andre».
I den grad vi skal anerkjenne Sunos nylig inngåtte lisensieringsavtale med Warner Music som dekkende, og at musikken dermed er frembragt via en lovlig tjeneste, burde spørsmålet strengt tatt bare være om disse sessionmusikerne får anstendig betalt av oppdragsgiver. I stedet har nå to av medlemmene i bandet trukket seg. De er dermed kanskje de første som har mistet inntekt, ikke som følge av KI, men som følge av at de visstnok er KI selv.
Vi må løfte blikket
For Vestavind la ikke skjul på musikkens opphav, og dermed sporet debatten av. Nok en gang sitter vi her og snakker om musikken og skapelsens egenverdi, mens Suno, Open Ai, Google og ikke minst Spotify ler hele veien til banken.
Misforstå meg rett, vi skal holde kunstens egenverdi skyhøyt. GramArts posisjon er åpenbart at den menneskelige skapelsen må ligge til grunn for ethvert kunstnerisk uttrykk. Men å ta utgangspunkt i dette noe åpenbare standpunktet i enhver debatt, blir for enkelt. Det kommer ikke til å føre til annet enn god stemning i ekkokammeret. Det er nemlig ingen andre som hører oss.
Vi må rette blikket i riktig retning. Samle laget. Norsk musikkliv kjemper med fjærpenn mot en vestlandsk musikkfestival, mens KI-selskapene sender autonome droner mot en hel kunstverden.
La oss applaudere ærligheten
Jeg vet ikke hvordan det først kom frem at flere av Vestavinds komposisjoner er KI-genererte, men så vidt jeg kan se i debatten, har frontfigur Ole Morten Simonsen vært ærlig om dette hele tiden. Dette bør vi gi Vestavind honnør for.
De opererer i et økosystem av sårbare pengestrømmer der det gjenstår et enormt arbeid med å avklare rettigheter og fordeling av penger fra KI-generert musikk. Hvordan skal pengene fra KI-generert musikk fordeles? Vestavinds «Ligga» har per nå 1,5 millioner avspillinger fra Spotify. Skal de selv få vederlaget for KI-komposisjonen? Skal det betales ut til alle opphavere hvis verk var utgangspunkt for verket? Eller er pengene å anse som ufordelbare og hører hjemme i et fond eller en stipendpott?
Ledige stillinger
Alt dette må avklares juridisk og gjennom avtaler. Per nå så havner pengene på bankkontoer som verken utøverne eller skaperne disponerer.
Vi må følge pengene
CRM-direktivet og andre EU-prosesser fører til endringer i den norske musikkøkonomien. Flere av de særnorske fonds- og vederlagsordningene står for fall. Nå kan også EØS-borgere søke penger fra Fond for lyd og bilde. Det er høylytte diskusjoner rundt både kulturelle midler og Norsk Komponistfond. Og selv om kassetten har gjort et lite comeback, spørs det om det norske kassettavgiftsfondet returnerer, selv om det i Europa er vanligere å legge gebyret for privatkopiering på lagringsmediet fremfor statsbudsjettet.
Så i tillegg til å kjempe med nebb og klør for å bevare disse unike og uvurderlige ordningene, må vi se oss om etter nye inntektskilder. Ikke minst må vi se oss om etter måter å flytte en langt større andel av de eksisterende inntektene over på utøvernes og skapernes hender.
KI-økonomien er allerede enorm. Mens vi diskuterer hvorvidt KI-musikk er greit, renner pengene inn hos strømmetjenestene – der de produserer sin egen muzak med svært fordelaktige royaltybetingelser og pusher dette på bekostning av menneskeskapt musikk.
Uoversiktlige eierstrukturer og lite transparens konsentrerer inntektene på noen få hender. Plateselskaper og investorer sitter i lobbyen når pengene fordeles, mens utøvere flest står i suppekø. Og for hver eneste prompt, dør en gitar eller en synth. KI dreper hele økosystemet … nei, jeg får gi meg der. Temaet fordrer en hel bok.
KI er en enorm trussel for en ekstremt sårbar økonomi. Vi sliter fortsatt med følgene av hvordan vi håndterte piratkopiering. Det hjalp ikke å gå etter piraten i kjellerleiligheten. Og det kommer ikke til å hjelpe å gå etter russemusikkprodusenten på gutterommet, ei heller sessionmusikere og festivalbookere på Vestlandet. Vi må følge pengene. Jeg tipper de er på omtrent samme sted som sist.
