Bilde fra "Herr Arnes penningar" på Folkoperan i Stockholm, med norske Bernt Ola Volungholen i hovedrollen som Sir Archie. Oppsetningen ble omtalt i Klassekampen i november, der kritiker Magnus Andersson fremhevet at dirigent Cathrine Winnes hadde svært god kontakt med musikerne, og at hun "holdt ensemblet i sin hule hånd gjennom et klanglig komplekst partitur med stadig skiftende taktarter."(Foto: Lars Pehrson)
Tid og kunstnerliv: Mens vi venter på mannen
Finnes det en opera der mannen venter tålmodig på en kvinne som ikke får orden på seg selv? Dirigent Cathrine Winnes reflekterer rundt venting i operalitteraturen.
Følg dirigent og skribent Cathrine Winnes i Ballade-spalten «Tid og kunstnerliv».
Cathrine Winnes er universitetslektor i direksjon ved Norges musikkhøgskole, og var inntil nylig sjefdirigent for Blåsarsymfonikerna i Stockholm. I 2019 ble hun tildelt Norsk Komponistforenings likestillingspris. Samme år ble TV-serien hun var programleder for på SVT, «She Composes Like a Man», nominert til gullrosen i den internasjonale fjernsynsunderholdningsprisen Rose d’Or. Serien ble også sendt på NRK. Hun har nå en fast månedlig spalte i Ballade kalt «Tid og kunstnerliv». (Foto: John Andresen)
Jeg har noe uoppgjort med Solveig. Jeg har alltid ment at det er dårlig feminisme, når de der griegske a-moll-akkordene starter sitt selsomme ompa-ompa, og vi vet hva som kommer: Solveig gjør seg klar til å vente på Peer. Kanskje vil der gå både vinter og vår, og neste sommer med og det hele år. Grøss og gru, livet går.
Høsten nevnes ikke i Solveigs sang, men Ibsens Solveig-gestalt later til å være over alt i skandinavisk scenekunst denne regntunge årstid. Jeg fant henne i Anne Truloves skikkelse på Den Norske Opera og Ballett, og som Elsalill i mitt eget partitur. Elsalill er hovedrollen i Herr Arnes penningar, som jeg for tiden dirigerer på Folkoperan i Stockholm. Hun venter på sir Archie og lengter seg syk.
Peer finner solveien hjem til lys og kjærlighet. Her ser vi Aksel Hennie som Peer og Mimmi Tamba som Solveig i Peer Gynt på Gålå i august 2023. (Foto: Bård Gundersen)
Peer sjøl har spøkt for meg hele denne sommeren. Jeg ferierte oppe på Gålå, og forsøkte samtidig å lære meg både Herr Arne og forberede Peer Gynt-musikken til høstens orkesterkonserter. Nede i dalen dundret ekkoet av prøvene til det årlige Peer Gynt-spelet, mens jeg vandret i lyngen på Dovrefjell og lurte på om Solveig kanskje egentlig er hellig som jomfru Maria, eller om hun bare er dust. For noe må det være, ingen kvinne med æren i behold setter vel seg selv på vent på den måten, og dermed risiker å sitte igjen med svarte-Peer?
Solveig har nå ventet på Peer i hele august, oppe på Gålå-spelet, deretter i hele september på Den Norske Opera og Ballett, og nå i oktober og november på Nationaltheatret i Oslo.
– Åse Kleveland ville aldri gjort det der, sier min venninne fru M tørt. Vi sjekker alltid det, hva Åse Kleveland ville gjort, hvis vi står på nippet til å opptre uverdig. Og da svarer den mørke stemmen med det svarte håret og den oppslåtte hvite jakkekragen at
– Tusen takk, og hun løfter hånden høflig elegant, – men jeg har dessverre ikke anledning til å vente denne gangen.
Åse Kleveland har et stramt skjema, må vite, sanger skal synges, snorer skal klippes.
– Vi vil ikke ha dem som ikke vil ha oss, hamrer fru M, men jeg tenker på at Anne Truelove i Stravinskijs opera The Rake’s Progress ville nettopp det.
Tom Rakewell er jo ute i verden og roter det til, surret hans «peaker» når han presterer å gifte seg med en dame med skjegg, men Anne Trulove tenker at ok, jeg venter til det der surret er over. Han vil egentlig ha meg, innerst inne.
Ledige stillinger
Men det er svært krevende å gå sånn og vente, husk at Godot aldri kom i det hele tatt, dette er risikabelt. Et helt teaterstykke av et liv kan utspille seg, uten at hovedpersonen en gang er med. Det er voldsomt sånt fokus han får! Alt dreier seg om ham i febrilsk intensitet, den etterlatte går med et nervesystem likt en hårføner i badekar, det er farlig strømførende og elektrisk.
Bilde fra The Rake’s Progress ved Den Norske Opera og Ballett høsten 2024. Med Mari Eriksmoen som Anne Trulove og Thomas Atkins som Tom Rakewell, i scenen der Anne Trulove tar imot Tom Rakewells siste skriftemål. I bakgrunnen Aleksander Nohr som Nick Shadow. (Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballet)
«Hur kan längtan göra så ont,» synger Elsalill mens jeg sitter og studerer partituret, og jeg må medgi, jeg forstår henne. Jeg har forskanset meg i en venninnes bobil for å få studiero, og resten av familien min lever det glade liv i fjelluft utenfor, og spiller kubb med utsikt til Rondane.
«Flera dagar har gått, och han har inte kommit till mig”.
Hadde hun hatt Instagram, ville sikkert algoritmene fanget opp hjertesorgen hennes, sitater ville ha dukket opp i feeden hennes, de ville rådet henne til å gå videre, være sterkere i seg selv, ikke tenke på ham et sekund lenger, for som Instagram-sitatene formaner i løkkeskrift over kornåker: Sir Archie sitter og drikker øl med gutta! Han tenker ikke på deg. Peer er sugen på Anitra. Han tenker ikke på deg! Tom Rakewell gifter seg med noen andre. Get over it! Som fru M sier: Vi vil ikke ha dem som ikke vil ha oss!
Finnes det en opera der mannen venter tålmodig (uten å begynne å knivstikke eller slåss) på en kvinne som ikke får orden på seg selv?
Hvorfor er det kvinnen som skal frelse mannen, og i verste fall dø for hans synder? «Her skal jeg vente til du kommer igjen; og venter du hist oppe, vi træffes der, min Ven!»
Solveig er glad for det hun får, om det så er i det hinsidige, og jeg lurer på om hun er hellig, om hun er den sanne kjærlighetens siste og største håp?
Eller burde hun heller gått et kurs med Carmen, og kanskje fått en bedre oppdragelse av en litt mer selvstendig mor?
Jeg vet ikke, men Peer sin egen mor møter jeg faktisk en dag ute på gaten. Utrolig nok bor vi i samme nabolag, hun kommer syklende på vei fra nasjonalteateret som et helt vanlig menneske. Da passer jeg på å spørre henne om hun synes det er greit at Solveig skal ofre seg sånn?
Mor Åse rister på hodet.
– Det blir for enkelt!
Jeg vet ikke om det er mor Åse privat eller mor Åse i rolle som svarer, men uansett lytter man når mødre snakker:
– Ingen kan vel bære et annet menneske!? Han må jo gjøre jobben sin sjøl!
– Men han prøver, da? forsøker jeg meg.
Peer prøver forgjeves, etter å ha vært sir Peer i Marokko og innlagt på galehus i Kairo, Peer prøver å skrelle løken som er ham selv, men han finner ingen kjerne der inne.
På et annet galehus bekjenner Rakewell sine synder til det han tror er Venus, og sir Archie lengter hjem til Skottland og synger «Låt mig göra gott emot dig, det jag har gjort ont emot en annan”. Han ber Elsalill om å ofre seg for alle hans synder. De er langt fra hjemme, langt fra kjernen, og de er langt fra klarhet, vår syndige treenighet.
Det er, om ikke løgn, så i hvert fall forbannet dikt og selvbedrag. Og nå har de ingen steder å falle til ro, for de finner det ikke i seg selv. Men, som det står på den grønne sprøytebussen på Oslo S: «Det er ennå håp». Selv når alt er som mørkest: Håpet er lysegrønt som en etterlengtet whats-app-melding. Som prikken når han er påkoblet på Messenger.
Jeg rakk ikke å se noen Peer Gynt-forestilling denne høsten, jeg måtte dirigere. Både Morgenstemning, Herr Arnes penningar og Dovregubbens hall. Jeg måtte gjøre jobben sjøl. Men jeg husker godt hvordan det sluttet da jeg så den i fjor, gjennom tårer i striregn, på spelet ved Gålåvannet.
Ordløst ble Peer og Solveig gjenforent i et kyss, og han løftet henne opp i luften slik han hadde løftet henne i deres aller første kjærlighetsmøte. Alltid hadde han holdt henne høyt. Nå var han ikke så sterk lenger, det kostet ham, armene ristet da han løftet henne, likevel snurret han henne rundt.
Ingen kan bære et annet menneske, vi må gjøre jobben sjøl. Men vi kan løfte hverandre, og det gjorde også Peer, da han omsider fant solveien hjem til lys og kjærlighet.
