"Om 50 år vil ingen kunne gå tilbake og studere hvordan et norsk orkester tolket vår tid gjennom en fragmentert TikTok-strøm preget av trender og emojier," skriver regissør Robin Sletthagen.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner.
Robin Sletthagen. (Foto: Privat)
Av Robin Sletthagen, regissør
Da pandemien stengte ned alt, ble konsertfilmen orkestrenes eneste livslinje. Det ble investert i flerkameraproduksjoner og strømmeplattformer i det som var en digital gullalder. Men nå har covid-feberen lagt seg. De dyre kamerariggene er pakket bort, budsjettene kuttes, og antall fullengdes konsertfilmer minker. I tomrommet etter de store produksjonene står vi igjen med en ny, billigere strategi: TikTok-shorten.
Det er lett å forstå fristelsen. En 15 sekunders video av en karismatisk fiolinist som «treffer en høy note» kan generere flere visninger på én ettermiddag enn en fullverdig Mahler-symfoni gjør på et helt år i en digital konsertsal. I en tid der kulturkronene sitter løst hos politikere som stirrer seg blinde på «rekkevidde», fremstår kortformvideo som den perfekte løsningen på publikumssvikten.
Se på Oslo-filharmoniens Youtube-satsing på starten av 2020-tallet: Den var ikke bare markedsføring, den var en karrierekatapult som ga både orkesteret og Klaus Mäkelä internasjonal stjernestatus. Det samme ser vi hos Frankfurt Radio Symphony (hr-Sinfonieorchester Frankfurt), hvor en årelang satsing på konsertfilm til Youtube har forvandlet dirigent og orkester til globale ikoner. Men viktigst av alt: Disse kanalene har blitt hele verdens go-to-kilde for å lytte til og oppdage både kjente mesterverk og ukjente skatter.
Nå hevdes det at publikum er mette på tradisjonelle konsertfilmer. Men dette er ikke en grunn til å trekke seg tilbake til 15-sekunders klipp. Det er en mulighet for innovasjon. At det gamle formatet støver ned er en invitasjon til å utvikle ny visuell estetikk og produksjoner som utfordrer normene.
Høydepunkt uten kontekst
Klassisk musikk er, i sin natur, en øvelse i tålmodighet. En symfoni handler om de lange linjene; om hvordan en stille hvisking i første sats når høydepunktet førti minutter senere.
Når orkestrene utelukkende klipper musikken opp i biter for å tilfredsstille en algoritme, driver de med en form for kunstnerisk devaluering. Vi lærer publikum at det bare er klimakset som teller.
Hukommelsestapet
Konsertfilmen er vår tids partitur-arkiv. Den fanger orkestrets sjel, dirigentens visjon og institusjonens utvikling over tiår.
Ledige stillinger
Ved å slutte å produsere innhold med lengde og substans bare fordi «krisen er over», fjerner vi vår egen fremtidige historie. Om 50 år vil ingen kunne gå tilbake og studere hvordan et norsk orkester tolket vår tid gjennom en fragmentert TikTok-strøm preget av trender og emojier.
Algoritmen
Når orkestret blir en «innholdsprodusent», er det ikke lenger den kunstneriske kvaliteten som styrer, men hva som får folk til å stoppe å scrolle.
Repertoaret vil uunngåelig snevres inn. Vi vil se mer gimmicks. Og mindre av det lavmælte, det utfordrende og det komplekse. Det som krever konsentrasjon.
Demokratisering eller fordumming?
Tilhengerne vil si at dette er nødvendig for å møte de unge der de er. Men sosiale medier bør være inngangsporten, ikke destinasjonen.
Hvis vi slutter å dokumentere hele verk i høy kvalitet, sender vi et signal om at den lange lytteopplevelsen er utdatert.
Musikken trenger rom til å puste. Det gjør den sjelden i 15 sekunders intervaller mellom videoer av dansende katter og airfryer-oppskrifter.
