Et oppgjør med strømmevanene våre

Ett år etter at Ola Djupvik startet sin offentlige kritikk av Spotify, er én ting klart: Problemet er ikke bare selskapet, det er måten vi lytter på.

Ballade feirer 25 år med ny nettside og inviterer markante stemmer til å utforske hva som rører seg i Musikk-Norge i 2026, fra maktstrukturer og bransjens bærekraft til kunstnerrollen i dag. Dette innlegget er skrevet av Ola Djupvik, trommeslager i Pom Poko og produsent, låtskriver og musiker. På siden driver han det lille plateselskapet Dagen er ødelagt.

For cirka ett år siden postet jeg min første kritikk av Spotify på sosiale medier og debuterte som offentlig «strømmetjeneste»-tryne. Nyfrelst av «Mood Machine»-boka til Liz Pelly, følte jeg meg omringet av oppfatninger fra musikkfolk om Spotify som enten ikke stemte, ga selskapet mytisk makt eller var som dratt ut av Spotifys egen markedsføring. Eller enda verre: Alle tre samtidig.

Det siste året har jeg vært en magnet for samtaler i sjangeren «Jeg er helt enig, men …», som regel en halvtimes forsvarstale fra en Spotify-bruker med dårlig samvittighet. At Spotify er et veldig kritikkverdig selskap er jo så og si allmennkunnskap nå, men alikevel vegrer folk seg for å bytte.

Jeg har derfor endret argumentasjon til å fokusere på musikken: Det er helt nødvendig at musikkinteresserte bytter til en menneskestyrt tjeneste som Qobuz eller lignende, for å sikre musikkens mangfold og evne til å nå ut. For å dra en parallell til matverden: Er du pizzaentusiast står du ikke utenfor Grandiosa-fabrikken og håper at neste slipp er relevant for deg. Du oppsøker en god pizzarestaurant.

Spotify følger i fotsporene til Netflix, YouTube og TikTok, som driver basert på oppmerksomhetsøkonomi og algoritmisk anbefaling. Aller helst skal du bare trykke på play og høre på det Spotify anbefaler deg. Kombinert med en datadreven modell som har streamingtall som universelt kvalitetsstempel, har de lagt det perfekte grunnlaget for inntoget av KI-musikk som nå kommer. Bare hør på dette sitatet fra en festivalbooker i NRK-saken om KI-band på festival: «Musikken deres har jo gode tall på strømmetjenester. Og det er vår oppgave å formidle musikk som publikum vil ha […]». Dette kunne ikke skjedd på Qobuz, Tidal eller Apple Music, av den enkle grunn at de ikke har offentlige strømmetall. 

Disse «gode tallene» på Spotify er helt kontekstløse, og denne saken viser nettopp at streamingtall har fått egenverdi. Et høyt tall er bedre enn et lavt, uansett om det kommer fra bakgrunnslytting, bots eller ekte fans. For meg er det motsatte sant: Streamingtallet blir helt meningsløst hvis jeg ikke når publikummet som liker min type musikk. Hvis man snur på denne logikken, finner man mitt argument for at spredning og segmentering av lyttere er viktig. Hvis jeg visste at alle Norges musikknerder var på en tjeneste som Qobuz, hadde suksess på Qobuz hatt enorm nytteverdi for meg.

Spotifys monopollignende makt i Norge gjør det vanskeligere å formidle alternativ musikk, og vanskelig å nå gjennom uten avtale med majorselskap. Du kan bidra ved å velge en kuratert plattform som styrker nisjéne.