Arrangementer som Avgardes inntog på Siljustøl kunne jeg ønske meg mange flere av i museumsverden, skriver Maja Skanding.

Hilde Annine Hasselberg, © Kristoffer Øen

Blant de tre komponisthjemmene bergenserne har tilgang til, er Harald Sæveruds hjem Siljustøl det minst synlige. Ikke fordi huset ligger litt utilgjengelig til i naturskjønne omgivelser – det gjør også Edvard Griegs Troldhaugen og Ole Bulls Lysøen – men fordi det er så få arrangementer der. Heldigvis har konsertserien Avgarde tatt initiativ overfor kunstmuseene Kode til å få lage sitt eget program på Siljustøl, og inntar huset med det de kaller en musikalsk oppdagelsesferd med nyskrevet musikk.

Siljustøl Foto: KODE

Inndelt i grupper vandrer publikum fra rom til rom gjennom tre etasjer i det skeive, krokete huset. Gangene er så trange og noen av rommene så små at vi med fordel kunne vært delt inn i enda mindre grupper. Når hele publikum samles på begynnelsen og slutten av kvelden, fyller vi nesten alle stolene i peisestuen.

Intelligent musikalsk tøysing
Allerede ved den første lille konsertinstallasjonen viser Avgarde at dette blir en kveld i Sæveruds ånd: Komponisten var en eksentrisk type med mye humor. Under kveldens første verk, Leke-tøy-S-kred, spiller utøverne på små, fargerike leketøysinstrumenter. Det er like mye en installasjon som en konsert – straks alle publikummere har kommet over dørterskelen og stilt seg opp langs veggene for å se, vinker omviseren oss videre opp trappen til neste stasjon. Vi oppfordres til å gå langsomt gjennom rommene og ta inn omgivelsene – oppleve det levende museet.

Tegneserieinnstallasjon Foto: Kristoffer Øen

I tillegg til de mange musikalske stasjonene, er det også blitt plass til en tegneserieinstallasjon langsmed en av gangene, der sider fra gamle Donald Duck-blader har fått nye tekster i snakkeboblene og lar karakterer fra norsk musikkliv opptre som Disney-figurer. Arne Nordheim får rollen som Petter Smart, mens den velstående Sæverud passende nok er Onkel Skrue, som står i pengebingen sin omgitt av sedler og mynter, titter ut vinduet og reflekterer over hvordan naturen utenfor er hans fremste inspirasjonskilde. Det er gøy at arrangørene kan ha et satirisk blikk på kveldens vert, som i sin tid annonserte at han hadde planer om å gå igjen på Siljustøl etter sin død. Jeg ser for meg at gjenferdet liker å bli gjort litt narr av.

Lokal inspirasjon
Konsertserien Avgarde er et åpent samarbeid mellom komponister, utøvere, musikkstudenter, og institusjonene nyMusikk Bergen, Bergen senter for elektronisk kunst, Borealisfestivalen og Griegakademiet. En konsert i Avgardes regi inkluderer altså gjerne noen utøvere, komponister eller samarbeidsprosjekter en kanskje ikke har hørt før. Denne gangen er det spesielt mange unge, kvinnelige komponister som har bidratt. Samtlige har besøkt Siljustøl i prosessen og latt seg inspirere av huset og naturen rundt. Noen har integrert opptak fra huset og omgivelsene i musikken. Det er mye knirking i dører og trapper å lytte til i den krokete, underlige villaen.

Også kvinnen som en gang planla Siljustøl får plass denne kvelden. I The Ballad of Marie har Therese Birkelund Ulvo tatt utgangspunkt i Kjempeviseslåtten og prøvd å ”fjerne Harald og hente frem Marie Hvoslef”. Marie Hvoslef blir ofte henvist til som konen hvis rike familie muliggjorde byggingen av Siljustøl, men også kvinnen som åpnet huset for hjelpetrengende under krigen – samtidig som tyske soldater ble forsøkt nektet adgang. I Ulvos verk – der hele kveldens ensemble med sang, piano, akkordeon, slagverk og elektronikk er med – kan en høre både Kjempeviseslåtten og Griegs første lyriske stykke.

Les også: Museet som musikkformidlingsarena

Andre steder er de lokale henvisningene i musikken mindre konkrete, som når vi går gjennom komponistens arbeidsrom, der sanger Hilde Annine Hasselberg sitter med ryggen til oss ved skrivebordet og kommer med små, prøvende utbrudd av toner som kan høres langt bortover i gangen, som om hun jobber med skisser av lyder som ikke helt har funnet sammen ennå. Verkene er svært forskjellige og spenner fra tonale, lyriske snutter for hele ensemblet til forhåndsinnspilte P-ei-S av Jostein Stalheim, der slagverk og elektronikk gjenskaper lyden av en knitrende peis.

Tonje Hernes har hatt Bente Bratlunds dikt Svinga ein tone som utgangspunkt for sitt verk med samme navn. Hun bruker organiske lyder som stein gnisset mot stein og sandpapir mot tre, og det blir som en henvisning til Sæveruds naturromantiske inspirasjonskilder. Sangeren Hasselberg synger delvis ned i flygelet, tidvis roper hun nærmest, hvilket knytter an til diktstrofene Djupt / I det stille rom / Av søkte rop / Svinga ein tone / Som varsamt / Omslutta min gråt med song. Spesielt på ordet djupt blir det virkningsfullt når stemmens gjenklang fra dypet av flygelkassen stiger tilbake opp i peisestuen. I Hernes’ andre stykke Bzzz La Ti DO består teksten av skalastavelsene do-re-mi-fa-so-la-ti. Mot slutten av stykket spiller Hasselberg på kazoo med beundringsverdig patos, og jeg kommer igjen til å tenke på at Sæverud sannsynligvis ville elsket denne skøyeraktige tilnærmingen til musikken.

Ursus Produksjoner Foto: Kristoffer Øen

Oppliving av museet
Innslaget til Ursus produksjoner i spisestuen og på kjøkkenet består av flere installasjoner. Produksjonstrioen benytter ifølge programheftet anledningen til å prøve ut smakebiter av noe som skal bli en operaforestilling for barn. Avgardes arrangementer er et godt arnested for ideer – og Siljustøl blir i denne anledningen et godt lekerom. Også dette føles som om det er i Sæveruds ånd: å la små, lekne snutter fylle et helt hus. Før vi går tilbake til peisestuen etter rundvandringen, blir noen av oss stående og vente i den lille hallen i andre etasje. Herfra høres fremdeles brokker av lyd fra de mange rommene vi nettopp har vært innom, og jeg får en følelse av hvordan det kanskje har hørtes ut på Siljustøl en gang i tiden, da det var tre barn i huset og mest sannsynlig mye liv og toner mellom veggene.

Lydinnstallasjon Foto: Kristoffer Øen

KODE kunstmuseer og komponisthjem kunne med fordel låne ut lokalene sine til prosjekter som dette i mye større grad. Bergenserne har ikke det eierskapet til bygningene og naturområdene omkring som de kunne hatt dersom disse var mer levende kulturbygg året rundt. Det er synd at de unike komponisthjemmene – med store inntekter fra sommerens sviskekonserter – ikke brukes mer til nyskapende musikalsk virksomhet utenfor turistsesongen, der dagens komponister kan gå i dialog med fortidens. Kanskje burde både institusjonen KODE og byens utøvere ta mer initiativ til dette?

Forhåpentligvis kan Avgardes vellykkete visitt bli en ny tradisjon.

Publisert:

Del: