Ungt, friskt og nytt har vært mottoet til by:Larm i 20 år. Men hvordan låter det i 2017?

Pasha fra by:Larm-konserten han holdt torsdag kveld, © Ole Klamas / by:Larm

En uke før årets by:Larm tok til møtte jeg bookingsjefen. Det resulterte i et langt intervju her på Ballade der Joakim Haugland blant annet fortalte om hva som skal til for å bli booket:

– Det skal låte ungt, friskt og nytt, sa han, om artistene som velges ut av juryen; de såkalte demobandene.

I papirprogrammet var disse markert med et lite hjerte. Allerede der var det åpent for tolkningen om at dette er musikk å skulle bli glad i, eller i hvert fall vende et vennlig øre til. Om ikke annet gjorde markeringen det lettere å sette et eget konsertprogram lørdag, kun med juryvalgte-artister.

Ungt = uferdig?
Åtte hele konserter ble det før jeg tok kvelden. Med to hederlige unntak forklarte disse at ung nok egentlig betyr urban, nytt mest handler om tidsånd og ungt like gjerne kan leses som uferdig.

I det store bildet er kanskje ingenting nytt, men det finnes nye måter å sette ting sammen på, nye lyttererfaringer å formidle ut fra, eller rett og slett bare en egen måte å tilnærme seg det etablerte på. Allerede i den første konserten presentert av Yngling, Parkteaterets konsept for de under 18, ante jeg noe som skulle bli tydeligere utover kvelden.

Det nye er kanskje mer enn noe annet en annen måte å lytte på. Både hos publikum og artist. Musikken er nemlig i stor grad ferdiginnspilt, på Mac-en. Eple-tegnet var tydelig rekvisitt hos nesten alle.

Jimi Somewhere på Parkteateret på by:Larm Foto: Aslaug Olette Klause

Frihet til å plukke musikalsk identitet
Jimi Somewhere hadde med seg Marcus, som trykket på play (og spilte gitar på den ene låten som skulle være intim, betegnende nok). Foran det enkle miksebordet kunne hovedpersonen skinne, synge, danse og veive rundt. Tilsynelatende en feiring av friheten til å plukke musikalske identiteter fra hele det digitale musikkarkivet.

Den sceniske estetikken, i betydningen klær og holdning, låner fra britisk rock. T-skjorta sier King Krule, en bokstavelig hyllest til den britiske sangeren, låtskriveren og produsenten som aldri har nøyd seg med en sjanger, men har vært innom så vel pønk-jazz som trip-hip. Konsertens første del nikker også til Manchester-rapperen The Streets. Siste del har mer amerikanske røtter i autotune-effekten.

Overgangen var ikke veldig stor til dresskledde Wonder the Boy. Igjen var konstellasjonen én fyr foran, og én fyr bak miksebordet. Denne gangen med litt flere maskiner enn datamaskinen.

Igjen opplevedes det hele å handle om vokalistens frihet til å ta i bruk scenen, med egen sjarme. Og sjarmerende er det, som forgjengeren var det. Begge svært unge, begge med noe uferdig i uttrykk. Og til tross for ulike innganger til de urbane uttrykkene, fant jeg det samme upolerte snittet av ungdommelighet. Sistnevnte bare i en litt mer breial utgave.

Wonder the Boy på Parkteateret under by:Larm Foto: Aslaug Olette Klausen

Hip-hop-selvsikker
Breial er bare forbokstaven for tredje artist ut på Parkteateret. Pasha erklærte seg like godt som gud før andre låt ut. Her handlet det om å hylle Pasha, og Pasha hyllet publikum. Men det er ingenting skjemmende i hip-hop-selvsikkerheten.

Bakket av en dame ved miksebordet som også gjorde vokal, samt en ekte trommis, ble all følelse av singback-show fra tidligere på kvelden feid vekk. Faktiske trommer gir ganske enkelt et annet liv, både i musikken og i spillet ut til publikum. Ikke bare gir den menneskelige trakteringen av instrumenter liveuttrykket bredde, det gjør det hele til en levende konsert, der Pasha, som så visst eier lokalet, også får noe mer å spille på enn feiringen av egne ferdigheter.

Samtidig gir den utradisjonelle triobesetningen mening. Pasha trenger – og vil ha – mye plass, men han har også teften for hvordan plassen gjennom samspillet skal bli fortjent. Og da både med de på scenen, og de foran den.

Selv om denne tilgangen på alt, alltid, ikke er helt ny, er det kanskje nå den befester seg i hvordan ny musikk utøves.

Samplingene setter tonen. Referansene er åpne, transparente, opphøyet, der han skrik-rapper over dem i det som like mye er en samtale med det innspilte materialet, lydbildet av sent-80-tidlig-90-talls popsoul, forsterket av sang, som det er med menneskene på scenen. Mens kidsa får nikk i kjente singler, får vi andre nikk til de tidligere sjangerhelter, eller resirkuleringen av disse der det for eksempel ropes ”jump around”, med akkurat samme trykk på ordene som i House of Pains’ slager fra 1992.

Handler det om musikk lenger?
Igjen tar jeg meg i å tenke at alle disse samplingene, og hvordan de settes sammen, kommer av tilgang. Og selv om denne tilgangen på alt, alltid, ikke er helt ny, er det kanskje nå den befester seg i hvordan ny musikk utøves. Hvem noe likner på, eller hvem som skal krediteres det opprinnelige, er tilsynelatende ikke så viktig lenger. Det hele handler heller om hvordan elementene settes sammen. Når det i tillegg tilføres egne, levende elementer, som sang og trommer, i tillegg til rappingen, kan det ikke kunne kalles annet enn friskt, og litt freidig.

Og på samme vis som tilføringen av nye elementer gir noe mer, oppleves fraværet av det man kan kalle direktespilt materiale som mindre av en konsert, og mer av et show, der artisteriet har forrang for musikeren.

Conz under hans by:Larm-konsert torsdag Foto: Nathalie Lystad / by:Larm

Tydeligst gjorde dette seg til kjenne i Conz tilmålte 30 minutter på John Dee senere på kvelden. Her var det like mye to gutter foran miksebordet som noen bak det. Musikken som kom ut av høyttalerne var i hvert fall delvis deres egne låter, i samme innspilte utgave som den en finner på Spotify, vokal inkludert. Og når Conz og hans makker sang, skrek eller rappet over, uten egentlig å treffe hverken egne takter eller toner, ble det vanskelig trekke noen grense mellom singback og karaoke.

Jeg spurte meg selv: Handler det om musikk lenger? Egentlig?

Jeg spurte meg selv: Handler det om musikk lenger? Egentlig?

Noen har sagt at det har blitt for enkelt å låte proff. Det er bare i studio. I hvert fall sett opp mot det jeg hørte her. For dette var rotete. Samtidig holder jeg muligheten åpen for at det hele var en slags performance, en protest mot den innspilte pene, neo-soulen som lå under deres rap-teknikk som i hvert fall ”lekte” med hip-hopens opprinnelige opprør, og byens versjon av fest på lokalet. Og tydeligst da Conz fikk publikum til å gjøre en slags ”kampøvelse” der mengden ble delt, for så å sendes med yppende brystkasser mot hverandre. Med det ble musikken redusert til en rekvisitt, for nesten alle parter.

Musikken som soundtrack til artistutøvelse
I mine notater oppsummerte jeg det slik: ”Er dette bra. Nei. Morsomt. Kanskje. Nytt. Ja. Ungt. Ja. Friskt. Ja.” I retrospekt vil jeg omskrive min egen konklusjon om at det låt nytt til heller si uferdig, og urutinert. Selv med de mest vennligstilte ører. Den innspilte lyden derimot, den har elementer av noe som kan regnes som ”det nye” nå. Det var bare ikke så lett å få med seg fra scenen. Der var musikkens funksjon mest å vise dem frem. Som soundtracket til en forestilling der handlingen, artist-utøvelsen, tilsynelatende var det viktigste.

Linda Vidala under by:Larm-konserten torsdag

Like før så jeg Linda Vidala på Rockefeller. Konstellasjonen med en foran og en bak miksebordet var som i de øvrige konsertene, i tillegg hadde Vidala med seg to korister, som også fungerte som dansere. Igjen ble det tydelig hvordan flere utøvere på scenen skapte en sterkere konsertopplevelse, gjennom å gi musikken mer liv.

Linda Vidalas tekstlige budskap var i stor grad hentet fra hennes eget, unge liv, og mye handlet om dans. ”Rist på det du fikk av gud” rappet hun, og det ristet rundt på Rockefeller-gulvet.

Gjennom nær sagt hele settet var det rytmiske referanser til den gang sjangeren holdt i hardere budskap. Flyten fløt fort. Beatsene var akkurat passe harde, like eller vel så godt tilpasset hennes vokalrekkevidde live som innspilt. Det låt ganske enkelt som tradisjonelt, godt håndverk.

Voksen hip-hop
Det samme kan sies om King Skurk One som gikk på Rockefeller scene like etter at Conz var ferdig på John Dee. I likhet med alle de andre urbane utøverne har King Skurk One røtter i Oslo-området. Men rappen liknet mer den distinkte, ordflytende varianten fra byen mellom de syv fjell. Der alle andre tilsynelatende etterstrebet en gatesmarthet forbundet med Oslo Øst, låt dette av slepen, trygg tilbakelenthet.

King Skurk One under hans by:Larm-konsert fredag Foto: Peter Landstad / by:Larm

King Skurk One er da også tilknyttet Bergens-labelen NMG/G-Huset. Inntrykket av mer musikalsk modenhet kan trolig tilskrives at han la seg tett opp til allerede kjente hip-uttrykk, nettopp fra nevnte by. Dette hørtes som arven etter Lars Vaular og Store P. Vaular skulle da også ha vært på scenen med ham, men meldte forfall da han ble far dagen før.

I likhet med Linda Vidala hadde King Skurk One en tilstedeværelse på scenen som viste sjangerforståelse. Musikken hadde minst like stor betydning, som det å bli sett for å fremføre den. Det handlet om en å skape en musikalsk fest, i et nesten radiovennlig format. For det var lite her som var støtende, for noen aldersgrupper. I så måte var kanskje dette den minst ungdommelige av alle artistene jeg så, inkludert de gitarbaserte. Hip-hop begynner rett og slett å bli voksen.

Fortellinger om egen ungdomstid
Alle artistene i juryutvalget var selvsagt ikke urbane. På Ingensteds serverte Jakob Ogawa utstrakte surferrockede gitarvendinger. Det låt deilig, tilbakelent, med pop-nostalgi i alle ytterkanter av lydbildet. Knapt noe kunne kalles nytt. Selv skjorten hadde sjangerriktig blomstrete mønster.

Kajander fra deres by:Larm-konsert torsdag Foto: Martine Lund / by:Larm

Nytt låt heller ikke Kajanders glad-synth-rock på Verkstedet. Samtidig hadde begge disse et snev av den ungdommelige uskyld i tilnærmingen til det musikalske materialet jeg så hos særlig Jimi Somewhere og Wonder The Boy. Det handlet om å forvalte en musikalsk arv, gjøre tradisjonen til sin egen.

Alle disse spiller ut en fortelling om ungdomstid slik den har vært kjent, lenge. Det er stjålet, eller penere sagt adaptert fra flere tiår, der det for bandenes del har vært gitarer som har feiret og festet til åh på åh på åh. Formen for rapperne er kanskje en annen, men innholdet er det samme. Strengt tatt er heller ikke urbanitet en ny oppfinnelse.

Etter åtte konserter lørdag kveld stiller jeg meg dermed spørsmålet om det unge, friske og nye egentlig er en hørbar størrelse, utover det å reflektere denne litt flytende tidsånden, der alt eksisterer samtidig, digitalt. Ingenting blir dermed nytt, eller gammelt, i seg selv, men defineres snarere ut fra lytterens ståsted. Eller fra artistens, som gjennom egen lytting, mest formidler seg selv, som artist, mer enn musiker.

Publisert:

Del: