Publisert:

Del:

De sier at rocken er død. Bylarm kommer et stykke i å motbevise påstanden.

Honningbarna i Kulturkirken Jakob under by:Larm Foto: Michael Schult Ulriksen / by:Larm

Jeg traff en erfaren bransjeaktør over en kaffe på Bylarm. Han var der for uformelle møter med andre bransjefolk og sa han ikke gikk på konserter fordi ”alle er signet”. Det stemmer at det er færre artister uten kontrakt på dagens store, internasjonale Bylarm enn før, men dersom han likevel hadde tatt sjansen, om så bare for å pirre det han måtte ha igjen av musikalsk nysgjerrighet, kunne han ha funnet gull blant masse Bylarm-gråstein.

Å jakte god musikk på Bylarm er tombola. Det ligger i sakens natur at kvaliteten varierer sterkt med så mange unge band i spill. Dessuten må man være i form. For 13 konserter på tre dager tar på.

Jeg havnet i det harde hjørnet rent musikalsk, og angrer ikke. Tvert i mot fikk jeg etter fem konserter følelsen av at påstanden om at gitardrevet rock er på vei mot undergangen endelig kan motbevises.

Blood Command var et Bylarm-gjenhør for meg og et comeback for bandet. Bandet kan låte stadion-stort, til tider nesten grandiost i de mest kraft-poppete delene av repertoaret, som i singelen Cult Drugs fra det nyutgitte albumet.

I andre perioder dobler bandet tempoet og overfaller publikum med noe som kanskje best kan karakteriseres som et oppfinnsomt og bevissthetsutvidende pønk-trøkk, som masserer både ører, hjerne og innvoller i omtrent like store doser. Det er så både milten og munnen smiler samtidig av den sterke beskjeden bandet sender ut.

Fra sin plass i midten bak på scenen sørger trommis Sigurd Haakaas for at maskineriet drives framover med uforlignelig presisjon og frydefullt overskudd. Haakaas er tro mot totalen uten å forfalle til flat time-keeping. For en musiker!

Da jeg sist jeg så Blood Command ble jeg slått i gulvet av hvordan vokalist Silje Tombre på den mest overbevisende måte løste den til tider umulige oppgaven det er å synge med et så høyrøstet band. Når det riffes for harde livet i resten av bandet, uten at det gis nevneverdig rom for sangen, kan det være tungt å trenge gjennom. På Bylarm torsdag mistenker jeg at det var så høyt på scenen at Karina Ljone, som har overtatt frontjobben fra Tombre, fikk lytteproblemer underveis og dermed slet litt med å nå gjennom.

Karina Ljone – vokal
Yngve Andersen – gitar
Simon Oliver Økland – bass
Sigurd Haakaas – trommer
Bjarte Andreas Haugland – gitar
Snorre Mukisa Kilvær – synth/gitar

Carnival Kids, © Boris Danielsen / by:Larm

Hos Carnival Kids blir det til gjengjeld gjort mye mer plass til selve sangen. Men så er dette også et mildere band, med begge bein plantet i oppdatert og sangbar hardpop, framført med en sjarm det er vanskelig å stå imot. Både vokalist Eric Molubys skamløse og ulenkelige publikumsfrieri foran musikere antrukket i rutete, kortermede normcore-skjorter bidrar til folkeligheten. Men det er de utmerkede låtene, skrevet av bandet i fellesskap, som bærer konserten. Noen av dem kan nytes i strømmeuniverset. Gå etter den nyutgitte ep-en Carnival Kids.

Hvordan et par gamle journalistører tåler så mye turborock på en kveld er sant og si et mysterium.

Eric Molumby – vokal
Jethro Fox – gitar
John Stark – bass
Andreas Westhagen – trommer

Da det korte karnevalet var over, bar det ned en etasje til Pokalen. Om det var fullt oppe så ble det tettpakket nede da metall-punkerne i den vestnorske trioen NAG åpnet sitt halvtimes-sett. Hvordan et par gamle journalistører tåler så mye turborock på en kveld er sant og si et mysterium. Årsaken må ligge i all den gode energien som stråler fra de beste i sjangeren. Rocketrioen er dessuten et supert format, som inviterer til litt løsere arrangementer som gir et mer gjennomsiktig lydbilde og mer rom for musikerne. Og så er det umulig å mislike den uhøytidelige tonen som dukker opp når NAGs medlemmer skal listes på nettet: Arnfinn Nag, Hans Nag og Espen Nag. Så det så.

Carnival Kids Foto: Boris Danielsen / By:Larm

Man skal ikke dømme band på deres navn. Her er det mye rart, dumt og tidvis fjollete å ta av. Carnival Kids hører ærlig talt hjemme i sistnevnte kategori. Det kan være et pek her jeg ikke får tak i, men hvorfor skal et så godt band, som framfører så inderlig gode og alvorlige sanger heter karnevalguttene? Det er i det minste et uhøytidelig navn. Det er mer enn man kan si om ”Cocaine Piss”, som jeg oppsøkte på Blå lørdag.

Ingen blir sjokkert over punk lenger, uansett hvor fort det går eller hvor korte låtene er.

Om tankene skulle vandre til hva slags kjemi som renner forbi i den grå Akerselva rett utenfor, der man står og venter på at kokainpissernes lydprøve skal bli ferdig, så glemmer man fort navnet når konserten er i gang. En ting jeg syns alle punkere bør få med seg er dette: Ingen blir sjokkert over punk lenger, uansett hvor fort det går eller hvor korte låtene er. Jeg skriver dette fordi bandet fra Liege på sin bandcampside skriver om seg selv at de er “like motbydelige som fasinerende. Jo mer du ser bort, desto mer blir du tvunget til å stirre”. Min kunstsosiologiske kommentar er at det ikke finnes mange i 2017 som er så besteborgerlige at de ikke tvert imot ser disse unge belgiernes umiddelbare sjarme.

Julien Diels – bass
Yannick Tönnes – trommer
Mathias Estelles Y Carrion – guitar
Aurélie Poppins – vokal

Det ble en fest og ikke noe musikalsk oppkast-show. Det var fritt og deilig, velarrangert, dansbart og rett og slett trivelig. En meget smakfull booking av Bylarm, og ikke minst en utsøkt opptakt til Honningbarna, som overtok en laaang lydprøve seinere (siden bandene på Bylarm tar over for hverandre i noe føles som en endeløs strøm av halvtimes-konserter, foregår alle lydprøver med salen full av folk. Er du bare litt musikknerd, så er dette små opplevelser i seg selv, som også gjør at man nesten føler man kjenner bandet litt når konserten starter.)

Honningbarna Foto: Michael Schult Ulriksen / By:Larm

Honningbarna er velkjente for mange etter utstrakt turnering, priser og en rekke albumutgivelser. Det har blitt mange større scener enn dette, men kanskje er middelsstore Blå perfekt format for bandet. Du skal lete godt etter et mer show enn dette, til tross for de ikke alltid like lystige tekstene (som sikkert er dypt følt og ment). Blå-konserten handlet likevel mest om fest, og for en fest det ble. Dette er stramt arrangert hardrock i punkformat, framført med et guddommelig overskudd. Det går i overdrive fra låt nummer en, med en mer eller mindre arrangert “scenografi” bestående av mye stagediving, blodfans på scenen, nestenkonflikt med en gjøk som labbet inn på scenen med mobilkameraet i opptaksmodus, mer stagediving, musikere utover i lokalet, alt hva en feststemt og etter hvert litt sliten bylarmer kan begjære. Takk.

Edvard Valberg (vokal og cello)
Lars Emmelthun (bass)
Christoffer Trædal (gitar)
Fredrik Justnes (gitar)
Nils Jørgen Nilsen (trommer)

Det er ingen tegn som tyder på at den gitardrevne rocken kommer til å forsvinne med det første. Mange har nok ment at den er truet, og forsøk på å måle relativ popularitet mellom musikkstiler tyder på at det snart er like mange pc-er på verdens musikkscener som det er gitarer. Hardrock-tilbudet under årets Bylarm, vitaliteten som utspilte seg på scenen og mottagelsen hos publikum bar bud om bedre tider.

Han jeg møtte på et av de mange bransjeseminarene er kanskje ikke helt uhildet, rockemanager som han er, så hans svar på mitt spørsmål om hvordan han vurderer rockebandenes framtid i vår digitale tid får stå som en besvergelse: “Banda er tilbake”. Måtte han få rett.