Ting man tenker på er som regel lett å få ut, bare man får det til å rime. Slik ser en innsatt på Ullersmo på rap.
– Vi har fått til å skape et rom inni Norges største fengsel, et høysikkerhetsfengsel, hvor gutta har kunnet komme og føle seg rimelig normale. Det er deres egne ord, det har de fortalt til meg. Her har de kunnet være i noe som minner minst mulig om straff.
Kristine Utnes Stiberg har vært «rappeterapeut» i et halvt år for og med mannlige innsatte i Ullersmo fengsel.
Hun beskriver det de har holdt på med som hva det egentlig vil si å være menneske og å være et skapende vesen:
– … Som er lagd for å samarbeide med andre og uttrykke seg og være i vekst, beskriver hun videre de innsatte om. Samarbeidet ble til låt/video «Vi slutter ikke å rappe når vi sitter inne».
Jeg har lært at ting man tenker på er som regel lett å få ut, bare man får det til å rime. Innsatt som rapper
– Hvorfor er det viktig at de gjør noe som ikke føles som en straff, men som nærmer seg det normale?
– I det å ha blitt stemplet av et system som en slags feil, eller at det var noe man ikke har fått til, du har ikke klart å oppføre deg i samfunnet når du blir låst inne, hvis vi skal klare å endre det utgangspunktet, så er et sånt prosjekt hvor du mestrer selv om du egentlig soner, nødvendig.
Målet var å bevege på det selvbildet eller den tilliten som trengs for å kunne koble seg på samfunnet igjen etter soning, beskriver hun.
– DE HAR SKAPT NOE, IKKE GÅTT GLIPP AV. Kristine Blir Rapper, her er hun på egen konsert. (Foto: Erik Brandsborg/Kulturtanken)
– Nettopp det at du har skapt noe, du har liksom ikke bare sittet og gått glipp av livet på utsiden.
For de fleste var det første gang de i det hele tatt skrev noe eget og spilte det inn, beskriver Kristine. Hun er kjent i norsk musikk og scenekunst som Kristine Blir Rapper.
– Sitter for å ha skadet noen
Ballade sendte over epost med spørsmål til en av de innsatte som har blitt kjent med seg sjøl som utøver gjennom prosjektet. Han svarer, i tekst:
Rap er et sted man kan uttrykke seg, og fortelle om ting man ellers ikke får gjort. Jeg har et bedre forhold til rappen nå, da jeg har fått prøve studio og rappe selv. Før hørte jeg bare på andre sin rap.
Gått fra lytter til utøver? Ja. Har fått mer fokus på å lage egne tekster, tenker å fortsette med det fremover. Skal gå i studio etter soning også, og slippe ut flere BANGERS!
– Fortell meg kort hvem du er; litt hva du er opptatt av, hvorfor du sitter inne i høysikkerhetsfengsel, hva slags familie du har på utsida, hva musikk har betydd for deg gjennom livet ..?
Jeg sitter for å ha skadet noen.
Jeg kommer fra en topp utdannet familie.
Musikk har betydd veldig mye!, jeg har sett på mange artister opp igjennom som jeg vil bli som og som har inspirert meg.
Livet på utsiden er basert på familie og kamerater. Jeg lever et fint liv.
Det har vært helt greit, jeg var litt ukomfortabel i starten, men når musikkveileder Tormod [Berg, musikkterapeut] er i nærheten, da føler jeg meg ivaretatt.
Jeg har lært at ting man tenker på er som regel lett å få ut, bare man får det til å rime.
Tidligere har rapterapeuten hans, Kristine, ,jobbet med prosjektet «Vi slutter ikke å rappe når vi blir gamle, vi blir gamle når vi slutter å rappe» med folk over 60 år. De hadde aldri rappet eller produsert musikk før. Det er første gang hun jobber med det i et fengsel. Én blant dem hadde gitt ut musikk sjøl.
I versene, som i videoen, finner du ikke spor av hva rapperne sitter inne for. Videoen – med tekst – ser du under.
Ledige stillinger
Stillbilde fra musikkvideoen fra Ullersmo. (Foto: Karoline Sødal Sælleg)
De røde draktene man ser i videoen er klærne de får tildelt av fengselet. Dressene du ser kommenterer sosiale forskjeller mellom dem som straffes og dem som går fri.
– I tekstene har vi vært veldig opptatt av å ikke glorifisere vold, eller ha noen drittholdninger overfor damer, eller nettopp peke på hva de ulike gutta sitter for.
Bygges opp igjen
– Gjennom å lage musikk, kan folk i fengsel få et nytt syn på seg selv. Det kan reparere noe av skaden som en fengselsstraff påfører, skreiv Universitetet i Oslo i 2024. Forskere på Institutt for musikkvitenskap (UiO) så på Musikk i fengsel og frihets tilbud, og dette var opptakta til ei ny bok som nettopp kom.
– Flere beskrev at musikken bygger dem opp igjen som mennesker. Bare det å spille og opptre sammen gir en sterk opplevelse av sosial støtte. De oppnår noe som et fellesskap, og båndene og tilliten til de andre styrkes, sa Lucy Cathcart Frödén, postdoktor ved Institutt for musikkvitenskap, da. Hun er en av de aktuelle forfatterne av boka Sound and Detention, om hvordan innsatte påvirkes av lyd og musikk.
Forskerne siterer en innsatt i et spansk fengsel: – Kreativt arbeid kan hjelpe deg ut av depresjonen, disse sirklene som hjernen kommer inn i. Det er grunnen til at terapiformer som musikk, eller fotografi, eller maleri, burde bli brukt her [i fengsler], sier rapperen Emil Cabral Hortman til forskerne i boka.*
Også i Eidsberg fengsel har innsatte vært med på rapsamarbeid: Rap! Don’t trap! er i regi av den renommerte rapperen André Hadland (artistnavn Lyset, tidligere N-Light-N) og Noah Krogsholm. Krogsholm er blant forskerne som skriver i boka.
Det sårbare rommet
– Det jeg synes vi har fått til skikkelig, skikkelig bra, er at det er veldig mye sårbarhet, det er litt systemkritikk, også av soningshverdagen. Og så er det ganske personlige refleksjoner, og det har vi brukt mye tid på: å få til et selvreflekterende og tillitsfullt og sårbart rom sammen, beskriver rapterapeut Kristine.
Ballade spør om det er et springende punkt, dette med å være sårbare, siden hun bruker det ordet flere ganger, om mennene som sitter for noe de fleste mener de fortjener å straffes for.
– For å få til noe ekte?
– Ja, det var avgjørende, mener hun.
– Jeg tror de fleste som har vært inne i et fengsel og hatt en relasjon til noen som har sittet raskt skjønner hvor krevende og hvor drøy den situasjonen er å være i. Noen andre mennesker kontrollerer hvert eneste skritt du tar. Du sitter med bare menn og gutter, allerede den delen av befolkningen som som er i minus på å forholde seg til sine egne og andre følelser.
Videoproduksjonen, som Kristine Utnes Stiberg har laget med fotograf Karoline Sødal Sælleg, er et samarbeid med Kunst i offentlige rom (KORO) – som for første gang har en musikkvideo i sin kunstsamling.
*Sitatet fra Hortman er oversatt fra engelsk av UiOs redaksjon.
