Jeg tror at mange musikere prøver å finne det som Vassvik gjør. Grooven.

Utsnitt av platecoveret til Vassviks "Gákti", © Grappa

Jeg har herved utviklet evnen til å digge progressiv strupejoik. Jeg har gått fra å være skeptisk til å bli fan. Jeg hørte Vassvik live for to år siden, og skjønte ingenting. Nå skjønner jeg mer, og koser meg mer.

Kanskje tilfeldig at det ble en veldig god match. En formiddag preget av magesmerter og minus på søvn av altfor mye Jamaican hot habanero kvelden før gjorde at jeg ikke orket noen ting. Jeg var i smerter, men fikk en sjaman på øret i noen timer. Rituell magi mot chili-overdose.

En jamsession med naturkrefter
Først: Det er mye, mye mer enn strupejoik, men jeg tror at Torgeir Vassvik starter med strupejoik før han går videre. Så derfor gjør jeg også det.

Det er som om en «Vassvik-jamsession» starter med ham selv og joiken, og drar så verden inn i grooven, vinden, vannet, tiden, naturen. Jeg tror at mange musikere prøver å finne det som Vassvik gjør. Grooven. En vanlig sang, med lyrikk, rim, og gjentagende refreng finnes i alle fall ikke i Vassvik-prosjektet. Sjangermessig er uttrykket vanskelig å plassere. På discogs er Vassviks musikk kategorisert under «contemporary jazz».

Kanskje den er det. Men musikken er også urmusikk, det musikk var før musikkbransjen fantes. Er det en motsetning?

Sporet “Whipped/Spiddumat” fra albumet Gákti:

Flere spor er preget av rare instrumentlyder der selv strupelyder kun er innom for å holde en rød tråd. Siste sporet, ”Global Fever”, er en slags samtidselektronika med overveldende sci-fi-midi, mikrofonpusting og fuglekvitring. Spor åtte, ”Angel Dust”, er en dialog mellom spinett og fele som insisterer på å unngå en melodi. Spor tre, ”Beaver in the red wood”, er en sampling av ulvehyl, Vassvikhyl, bjeff og technoorgel.

Jeg innbiller meg at jeg for lenge siden hadde en plan om å lage noe slikt selv. Jeg tror mange har det. Mange tenker at det er god idé, en rytmisk dialog med bikkja, men tar Vassvik ideen hele veien? Eller: Hva slags lyd lager beveren, egentlig?

Den tydeligste effekten av prosessen er at jeg får lyst til gjenbruke noen av ideene selv. Det er motiverende. Det underbygger min kreativitet.

Murrende knurring
Ideer er respektløst dratt inn fra alt som lager lyd, gjerne naturen, og gjerne instrumenter, uten hensyn til konvensjonell komposisjon, og uten forsøk på å være ukonvensjonell. En joik som går egne veier.

Et grunnleggende lydelement hos Vassvik, i tillegg til rovdyrknurring og strupebass, er nok et drivende riff bygget med bluesgitar og felegroove. Fela prøver ikke da å være vakker, men heller et murrende beist. Gitaren til Vassvik er heller ikke en vanlig gitar, men et misfoster av en rar strengebesetning i ukonvensjonell stemming som bare Vassvik vet å bruke.

Gitaren til Torgeir Vassvik. Bildet er et stillbilde fra filmen “Wo Worte Nicht Hinreichen” av Josephine Links, © Josephine Links

Likevel hører man blues, selv om gitaren mangler strenger. Tja, mange av de store bluesgitaristene hadde seks strenger, men brukte bare tre av dem, til nød fire. Blues, men ikke vanlig sørstatsblues om tapt kjærlighet, men blues på et språk som man ikke kjenner, men forstår.

Ørkenblues
Etterhvert begynner jeg å ane sammenhengene og kjenne igjen formene. Jeg får flere aha-opplevelser og stopper sporene for å rense tankene.

Det ligner på Tinariwen, ørkenblues fra vest-Sahara, av og med tuareg-nomader, med eller uten kamel. Tinariwen har en stemningsfull lyd, for meg assosiert med to gutter i sanden som finner en Stratocaster i en glemt jeep, men uten forsterker, og de jammer rundt ørkenbålet med Fender og bendir. Bendir er en rammetromme, ikke så ulik en runebumme, eller en slik som Vassvik har med seg på scenen.

Det ligner på Khutsugtun, mongolsk polyfonisk khomii med fargerikt kledde ørkennomader som strupesynger kameler i søvn til lyden av mhorinkhuur. Mhorinkhoor, også kjent som hestehodefiolin, har to strenger og spilles med bue, ikke så ulikt strykerne til Vassvik.

Jeg leser en kommentar som sier: «Dette er heavy metal før strøm ble oppdaget», og husker da Asgaut Bakken ved Riksscenen fortalte at Huun-Huur-Tu i 2018 var årets mest overraskende booking med to utsolgte konserter, for det meste metalheads fra hele Norge. Det neste må være The HU, som kommer til Tons of Rock-festivalen i Oslo i juni.

Bandet The HU, med låta “Wolf Totem”:

Plutselig er det ikke så langt fra Vassvik til Satyricon. En vrengt gitar og en deathgrowl, akustisk, og finske Apocalyptica med strykere som går metall – eller var det omvendt? Min mellomkonklusjon er at svartmetall er urmusikk, og at Vassvik er ”devil’s horns”.

Sápmi
Vassvik-musikken gir meg så mange assosiasjoner, og jeg spinner på web, innom munnharpedisco med Røine, Wetterhus og Lien, tibetansk meditasjon, tyrolsk jodling og serbokroatiske gusle-tradisjoner, før jeg er tilbake i Sápmi.

Bandet Vassvik, med Torgeir Vassvik (front), Hans P. Kjorstad og Rasmus Kjorstad, © Alf Helge Jensen

Den andre plata Vassvik ga ut het Sapmi – Samenes hjemland. Den første het Saivu – Samisk mytologi, og den tredje heter Gákti – Samisk drakt. Det er en rød tråd der, mye natur og litt politikk. Sporet «Voodoo Against Arctic Oil Drilling» oppsummerer det fint, syns jeg: ”en mektig samisk forbannelse mot det som truer naturen og Sápmi.”

Torgeir Vassvik på konsert i Hamar 2016, © Babette Michel

Progressiv strupejoik
Jeg finner et youtubeklipp der Vassvik snakker. Han snakker helt normalt med en fin, melodisk og koselig menneskelig stemme. Ja, det er sikkert å forvente, men blir likevel rart etter to timer med growling. Men, han snakker fint og godt, og min siste konklusjon ble det som Vassvik selv sier:

When you sing a song, you sing about a woman, flower, a place in the nature, but, when you are doing a joik, you are a subject, you are not joiking about. You Are! That’s the main difference between other kinds of vocal expressions.

Publisert:

Del: