Fredagens møte mellom musikkbransjen og ministeren handlet heldigvis mest om hva aktørene selv kan gjøre for å sjarmere investorer. Hvordan omsette optimismen i klingende mynt?

Kulturministeren i Tanken Foto: Christian Zervos

Diskusjonene om hva som skal til for at norsk musikkbransje skal utvikle seg til noe mer enn underleverandør til større utenlandske selskaper er alltid en delt opplevelse.

For det første blir jeg alltid slått av entusiasmen. Det er ekte kjærlighet til musikk som får så mange enmannsselskaper innen plateproduksjon, artistutvikling, konsertarrangering, management og forleggeri til å stå opp om morgenen og gi jernet for en liten artiststall. Bransjediskusjonene har alltid et par innslag av lite fruktbar skråsikkerhet, men la oss føre også det opp på entusiasmekontoen.

For det andre: mangelen på realisme.

Kulturministeren i Tanken Foto: Christian Zervos
Kulturministeren i Tanken Foto: Christian Zervos

Gammel, men interessant shillingsvise
Sist fredag inviterte Music Norway til stevnemøte mellom kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) og aktører fra musikkbransjen i Tanken, et kommunalt drevet studiofellesskap i Sandvika.

Spørsmålet som ble stilt var “hvordan bidra til videre vekst i musikknæringen”.

Her var blant andre diverse tilretteleggere for artister som Astrid S, Karpe Diem, Marit Larsen og Cashmere Cat til stede. (Og likhetstegnet som i praksis ofte etableres mellom “bransjen” og “popen” ble dermed satt nok en gang.)

Ja, jeg vet, de som har lest så langt, og som har vært med en stund, tenker at dette er en gammel shillings(!)vise som de har hørt, og kanskje også sunget, mange ganger.

Kulturminister Linda Hofstad Helleland i Tanken Foto: Tellef Øgrim
Kulturminister Linda Hofstad Helleland i Tanken Foto: Tellef Øgrim

Det som likevel gjorde det vel verdt å låne ører til de nye og eldre, aktørene som gjerne ville snakke med Hofstad Helleland en fredag ettermiddag i juni 2016, er en kombinasjon av flere faktorer.

Norge heller enn Sverige
Mange norske artister gjør det sterkt ute i verden om dagen. Det meldes at sentrale aktører i Los Angeles, underholdningsmetropolen alle søker til, er mer opptatt av norsk enn svensk musikk for tiden, til tross for Sveriges lange historiske overtak.

Dessuten, og dette har vi felles med søta bror, gjør det faktum at Skandinavia ligger på topp i strømmebruk det mye lettere å få fram artister herfra, blant annet fordi relativt sett høye strømmetall gir mer eksponering ute, og ikke minst muligheten til å etablere en fremtidsrettet historie, eller eksempel (“et case”) om en artists og en hel bransjes muligheter.

Men, og det er her et viktig element av tidsnød kommer inn, forspranget kommer ikke til å vare. Flere av aktørene pekte på at resten av verden kommer etter, og at verdien av det nordiske strømmeforspranget snart fordufter.

Det er armlengdes avstand som gjelder, og skal det etableres nye støtteordninger så handler det oftest om å lokke ut minst like mye private som offentlig penger.

Ønsker og selvpisking
Ønskene ministeren fikk høre handlet både om behovet for yngleplasser for ungt talent, lik det Tanken selv representerer (les mer på https://tankenaktivitetshus.wordpress.com/omtanken/), og et par andre ønsker om støtte. Heldigvis ble denne seansen ikke noen gråte-session der bønner om nye støtteordninger sto i sentrum.

Og bra er det. Kanskje har aktørene forstått at det ikke er næringspolitisk stemning i 2016 for politiske erklæringer om bygging av spesifikke bransjer med statsbudsjettet i hånd. Det gjelder nær sagt uavhengig av hvilke partier som måtte sitte i statsrådsstolene.

Det er armlengdes avstand som gjelder, og skal det etableres nye støtteordninger så handler det oftest om å lokke ut minst like mye private som offentlig penger.

Derfor ble det fra erfarent bransjehold hevdet med stor styrke at norske bransjefolk må bli mye tøffere i forhandlinger. Kommer bøllekurset for platebransjen?

Undring og svar
Jeg registrerte dessuten bransjeaktørers undring over at ikke de private investorene flokker til musikkbransjen når norske artister får så mye oppmerksomhet ute som de gjør om dagen. Det er i så fall en undring som baserer seg på en betydelig realitetsbrist. Den videre debatten ga langt på vei svaret på hvorfor finansfolket ikke flokker seg om norsk musikkbransje.

Finnes det noen eksempler på at en investering i norsk musikk har tatt den såkalte 10-gangeren? Hvor er “caset” som overbeviser om snarlig fremtidig uttelling?

For: Finnes det noen eksempler på at en investering i norsk musikk har tatt den såkalte 10-gangeren? Hvor er “caset” som overbeviser om snarlig fremtidig uttelling? Hvem vil investere i knøtteselskaper med ett eller et halvt årsverk?

Hva er det virkelig overbevisende argumentet for at den neste Kygo-en signerer en avtale med et norsk selskap? Og kan noen værsåsnill komme opp med en forklaring av inntektsstrømmene i musikkbransjen, som en utenforstående raskt kan forstå?

Finne sammen?

Det er lett å konkludere med at vi trenger en bølge av sammenslåinger til større, profesjonelle enheter før det kan bli realisme i drømmene om en privat pengestrøm.

Kulturministeren i Tanken Foto: Kulturministeren i Tanken Foto: Christian Zervos
Kulturministeren i Tanken Foto: Kulturministeren i Tanken Foto: Christian Zervos

Fusjoner kan komme, men vil hindres naturlig av at så mange småselskapers styrke ligger i at de bygger opp “kredkapital” for å kunne levere kvalitetsmusikk til nisjer.

Man kan samarbeide tett om distribusjon, men i det såkalte indie-markedet er det lang tradisjon for at f.eks et plateselskaps kapital ligger i en godt frisert profil.

Misforstått medvind

Det betyr ikke at det ikke er muligheter, og at det som ble poengtert oftest under møtet nok er sant: Det er nesten ingen der ute, ikke minst i bankene, som forstår hva bransjen får til, hvor sterk medvinden er, og mulighetene som ligger i rettighetsøkonomien.

Det er nesten ingen der ute, ikke minst i bankene, som forstår hva bransjen får til, hvor sterk medvinden er, og mulighetene som ligger i rettighetsøkonomien

Når banken ikke forstår, er det naturlige alternativet i stedet å skaffe pengene og mulighetene blant rike bransjeaktører ute, ved å selge eller lisensiere ut rettigheter.

Da får man litt albuerom, men gir avkall på langsiktige rettighetsinntekter. Og derfor blir den norske musikkbransjen i så stor grad en nødvendig, men liten jordmortjeneste, som må finne seg i at babyene vokser opp og drar utenlands. Kanskje sitter man igjen med managementet.

Hvis det er en viktig rolle myndighetene kan ha i kampen om investorkronene, så må det være å etablere ordninger som avlaster risiko, for eksempel ved at private investeringer matches med offentlige penger i en eller annen form.

Kulturministeren i Tanken Foto: Christian Zervos
Kulturministeren i Tanken Foto: Christian Zervos

Med på gøy?
Det finnes aktører i bransjen med verdifull erfaring fra business utenfor kulturbransjen. En av dem er Propeller-sjef Fritjof Hungnes. Han deler den sterke optimismen på vegne av norsk musikk anno 2016, og han er selv midt i en prosess som etablerer Propeller Recordings i viktige byer rundt om i verden.

Men på direkte spørsmål om hva som vil få investorene til å komme, svarer han at de som lar seg lokke trolig må være drevet både av lysten til å være med på å bygge noe som både er nytt og morsomt, som av rene finansielle vurderinger.

I morgen presenterer det et år gamle Næringspolitisk råd sitt første innspill for de kreative næringene. Rådene går til departementene for næring og for kultur. Ballade kommer tilbake med en presentasjon av rådets innspill på musikkfeltet.

Publisert:

Del: