De fleste av oss har såkalte guilty pleasures, det vi skammer oss over å like. Bjørn Hatterud har skrevet om fenomenet og utfordret åtte musikkfolk til å røpe sine skamfulle gleder.

Kari Bremnes, © Hans Petter Skolsegg

Jeg er en typisk musikknerd. Omgangskretsen min består i stor del av andre musikknerder og sammen lytter vi på musikk fra ulike tiår, forskjellige land og sjangrer, på kryss og tvers av kanon og konvensjoner. Å leite fram musikk som andre ikke har hørt om, gir kred. Samtidig er det grenser for hvor man bør leite.

Det finnes nemlig noe som kalles guilty pleasures. Dette er musikken man liker i smug, låter som gir glede, men som man ikke sier høyt at man liker. Guilty pleasures er musikk man ikke føler seg komfortabel med at noen assosierer til deg. Ballade har skrevet om temaet før, men la oss prøve å gjøre noe med fenomenet. La oss lufte vår skam.

Vi har alle musikk vi liker, som vi synes det er vanskelig å snakke pent om offentlig. Så også jeg.

Bjørn Hatterud Foto: Fin Serck-Hansen
Bjørn Hatterud Foto: Fin Serck-Hansen

Ta for eksempel Kari Bremnes. I følge fordommene mot henne er hun artisten for sosionomer og kunst- og håndverkslærere. Hyppige konnotasjoner til Kari Bremnes er ensomme, middelaldrende kvinner på grensen av sammenbrudd, med endeløst store tekopper og fargerike, pleddkledde sofaer.

Skal jeg tro alle fordommene mot Kari Bremnes hadde det knapt eksistert en sikrere strategi for et ligg enn å åpne minibaren og sette på skivene hennes – vel og merke hvis jeg var innesnødd på en sosionomkongress.

Låtene fengende. Estetikken perfeksjonert. Men Kari Bremnes på stereoanlegget passer ikke inn i min selvrepresentasjon.

Jeg er fan av Kari Bremnes, men sier det sjelden høyt. Musikken hennes er jo ikke dårlig. Snare tvert i mot. Tekstene er smarte. Låtene fengende. Estetikken perfeksjonert. Men Kari Bremnes på stereoanlegget passer ikke inn i min selvrepresentasjon.

Sosialt press
Det er altså det sosiale miljøet som er med på å bestemme hva som er din guilty pleasure. Du trenger bare å stikke innom et litt annet miljø enn ditt vanlige, så endrer de skamfulle gledene seg.

På en BI-fest jeg snublet innom en gang la jeg inn Yoko Ono med ”Open Your Box” på spillelista. Tilbakemeldingen låten fikk var så unisont negativ at jeg selv endte opp i hylekoret om at den måtte skrus av. Jeg har vært fan av Yoko siden tidlig i tenåra, i men denne settingen satte skammen inn.

På omtrent samme tida hang jeg mye sammen med en trivelig musikkviter. Han var en tidligere klassisk musikkutøver som rakk å pensjonere seg fra orkesterjobbing før han fylte tjue. Han hadde akademiske grader fra Cambridge og Harvard, en svært briljant hjerne i usedvanlig konservative klær. Denne kompisen gjorde seg stor moro av at jeg var fan av cembalostykket ”Fandango” av den sene barokk-komponisten Antonio Soler. Det viste seg nemlig at ”Fandango” er en publikumsvinner av de verre, et vulgært stykke for folket. Da han kom på besøk neste gang hadde jeg ryddet bort Soler fra fremste rekke i samlinga.

Rett musikk til rett tid
Hva som til enhver tid er guilty pleasures er altså både en sosialt konstruert og relasjonell størrelse. Ditt sosiale miljø, i dialog med deg selv, er med på å bestemme hva som er riktig å høre på og ikke. Musikken som er en persons stolthet kan godt være en annen persons skam.

Guilty pleasures er også avhengig av tidskonteksten. En generasjons flauhet er neste generasjons favoritter. Tenk bare på all kreden Johnny Cash fikk på 1990-tallet, etter at han skrelte av seg paljettene. Eller reflekter litt over hvordan det seine 1970-tallets adult oriented rock plutselig har fått en høy stjerne det siste tiåret. Dette er skiver som knapt noen musikkinteresserte ønsket kastet etter seg, så ble de plutselig ettertraktede på bruktmarkeder. Selv Phil Collins er blitt hipp. Hadde noen fortalt meg om det for femten år siden hadde jeg bare ledd, eller blitt voldelig.

En generasjons flauhet er neste generasjons favoritter.

Jeg for min del venter fremdeles på at jeg kan sette på skivene mine med Terje Tysland på fest uten at jeg samtidig må trekke munnen opp i en ironisk geip. Jeg drømmer om at mesteren av syting, falsk vokal, trommemaskiner, trekkspill og nødrim snart skal bli hipp. Han er en av mine store favoritter. Jeg er ikke ironisk.

Men en trenger ikke leite langt bak i historien for å finne skamfulle gleder. Det er nok å skru på radioen. Kan noen fortelle meg om det er lov å høre på Kygo denne våren? Nabodama, a Ester på 85, er fan av ham. Det er jeg også. Men kan jeg tørre å si det høyt?

Bekjemp skammen
Burde man ikke bare gi faen i hva andre mener om hva man liker og ikke? I en ideell verden hadde vi vel gjort det. Men de fleste av oss er dessverre så godt sosialisert og opptatt av andres mening at vi ikke kan gi slipp på et snev av skam hvis vi liker noe uventet.

Men her er vi ved en viktig kjerne. Skam er en øvelse i holde seg selv og andre nede. Skam er sosialt konstruert. Fenomener som er sosialt konstruerte lar seg også dekonstruere. Det å definere hva som er riktig å like, er makt. Makt bør bekjempes.

Det å definere hva som er riktig å like, er makt. Makt bør bekjempes.

La oss slå et slag for å utrydde skam ved å tillate oss å like hva som helst. Jo mindre skam en har, jo lettere er det å akseptere både oss selv og andre. Å kverke skam øker livsgleden!

Jeg har spurt et utvalg musikere om hjelp til å dekonstruere skammen, gjennom å røpe noen av deres guilty pleasures for oss. Kos dere! Skamløst!

Ingrid Frivold — Å banne i kirka

Jeg er en sucker for gode melodier, og salmeboka er full av dem. En av de virkelige perlene er dessverre blitt befengt med en tekst som gir frysninger til mange, nemlig «Jeg råde vil alle»

Innen klassisk musikk har begrepet «konsertfyll» til tider vært som å banne i kirka. En norsk komponist som lenge ble uglesett blant kolleger for å skrive for lett var Harald Sæverud, mest kjent for ”Kjempeviseslåtten”. Et stykke som i Norge etterhvert har fått samme status som Beethovens ”Für Elise”, et stykke alle prøver seg på å spille så fort de klarer å halte seg gjennom stykket. Her i orkesterversjonen:

Da jeg studerte i London var det ikke mye norsk musikk jeg fikk hørt, men plutselig var det en norsk vokalist som ble spilt i alle radiokanaler. Man kan si hva man vil om melodien, men om man ser ironisk på teksten kan jeg trekke assosiasjoner til
manifestet Kristina Leganger Iversen skrev her: Låta jeg snakker om er selvfølgelig Aquas ”Barbie-girl”.



Svein Egil Hatlevik — ikke lett å like

Synes det er vanskelig å snakke om “guilty pleasures”, fordi jeg stort sett liker den musikken jeg liker og har dyrka en altoverspennende musikksmak så lenge at ingen blir overraska av noen ting lenger. Dessuten har de jeg omgås, og snakker mye om musikk med, stort sett samme innstilling. Men når det er sagt, “Nigger” av Clawfinger er ikke akkurat lett å like. Den er i tillegg en låt som alltid blir møtt store protester når jeg setter den på. Men jeg synes den er fengende og refrenget er tøft uansett hvor teit det er.

“Råne” av Fremmed Rase er vel kanskje den mest helstøpt mannssjåvinistiske låta jeg har hørt, og alt er vel egentlig bare ekkelt med videoen og folka som framfører teksten. Men likevel klarer de å lage et særnorsk nordtrøndersk råne- hiphop, som setter de verste aspektene av rånekulturen i førersetet og oversetter på den måten den ganske jævlige gangsta-rapen til norsk på en urovekkende måte. Blir litt som å se på en skrekkfilm, vanskelig å se og høre på, men også vanskelig å la være når det først er i gang. Ser i kommentarfeltet til videoen at folk skriver at låta er ironisk ment, men den funker på nevnte måte for meg likevel.

Jeg liker alle låter som handler om en fugl jeg, så også Vamp med “Liten fuggel”.

Håkon Kornstad — frynsete i kantene
Først velger jeg meg musikken til Wam og Vennerøds filmer. Filmene er jo i seg selv en slags “guilty pleasures” for meg. Når jeg forteller om dem, så har enten folk ikke sett dem, eller i beste fall hatt en dårlig opplevelse og skrudd av. Men jeg settes i en egen stemning når jeg ser Wam og Vennerød. Det er nesten så jeg husker den tida, selv om jeg ikke var født ennå, og sikkert var tre-fire år da jeg var med på “Klubbsju” en lørdag formiddag. Vi hadde laget tromme med en vaskeekte afrikaner på Center for Afrikansk Kulturformidling i Parkveien, og nå dro vi ned dit etterpå. Senere har hjernen min koblet på en hel masse tråder til akkurat dette knøttlille minnet, og gjort det til et helt album. Musikken til dette albumet finnes på filmene til Wam og Vennerød. Norsk syttitalls jazzrock, litt frynsete i kantene, gjerne med elektrisk gitar eller, senere, synth. Betong-Oslo. Hore-Oslo. Realisme-Oslo. Elsker det.

Jeg oppdaget Jan Werner Danielsen på Midt i Smørøyet (eller var det Blikkbåx) på slutten av åttitallet en gang. For en stemme! Han var femi, og jeg visste at jeg sikkert også var litt femi som barn, men ville prøve å skjule det så godt som mulig. Derfor kunne jeg jo ikke like Jan Werner Danielsen. Da jeg senere var blitt litt tryggere på akkurat den biten, var jeg klar for å like ham igjen. Men da syntes jeg han hadde så utrolig dårlig smak i musikk. Han valgte seg ut det aller mest sviskete, og sang sammen med falmede Grand Prix-stjerner på en sånn evigvarende danskebåt-tripp. Med den stemmen kunne han jo sunget hvor som helst. Men jeg elsket det likevel, altså.

Litt som med Jan Werner er det også med Ruth og Vigdis, to dragartister i Oslos underliv, som holder hoff på klubben Elsker. Den ene hitten etter den andre lipsync-serveres – alt med dragdronningenes ironiske “tongue in cheek” og i den ene fantastiske kreasjonen etter den andre. Men så skjer det noe. Plutselig blir de seriøse! Plutselig synger de en sang om kjærlighet eller noe, som de har levert til Melodi Grand Prix. Da blir jeg emosjonell, på en litt sånn ulovlig måte, kjenner jeg.

Nora Fiona Eriksen — pinlig nasjonalromantikk
Først til en mann som kan skrive så vakkert at det var poetisk før jeg forstod hva ordene betød. Uansett hvor jovialt dette er, kan jeg ikke annet enn å elske det. Vel, mye av det. Okey, dette er faktisk mest flaut hvis den eneste låta du har hørt er på linje med «Katta mi», men da er det også helt krise. Guilty pleasure nr 1 er Halvdan Sivertsen.

Da storebror kom fnisende inn på rommet mitt og satte på denne låta for første gang, gikk Motorpsycho fra å være tøffe, kule og mystiske til også å bli noe av det teiteste og fineste jeg veit. Du må liksom se for deg Bent «dancin’ around like a ballerina» og huske at dette var året etter at de slapp Demon Box. Guilty pleasure nr 2 er Time to skate fra Timothy’s monster.

Og apropos 1994… OL, kvikklunsj og termos med tynn husholdningssaft. Min vakre mamma beholdt dette albumet på repeat i en årrekke, og da plantet det nok sterke, trygge assosiasjoner. Det er så pinlig nasjonalromantisk, men jeg innrømmer en gang for alle at jeg blir varm innerst i sjelen når jeg hører Sissel Kyrkjebø synge Se ilden lyyyse ooover jooord! Guilty!

Alexander Rishaug — folkelig eksotisme
Creation var mine ungdomsidoler. Muffe og Gækki fremstod som utrolig kule med sine åttitallsfrisyrer og noe fårete blikk. Musikken var synthbasert og de hadde tekster med politisk teft, tross sitt kommersielle og softe uttrykk.

Uff dette er litt pinlig. Min mor er fra Nord-Norge, så vi hadde en del nordnorsk musikk hjemme, som Zoo, Unit Five, Banana Airlines etc. En side av meg liker “Yes we have no bananas” med Banana Airlines, kanskje mest av nostalgi, en annen side sier at dette er verste sort av folkelig exotisme.

Det er veldig lett å finne quilty pleasures fra 80-tallet, men jo nærmere jeg kommer vår tid, jo vanskeligere er det. Her kommer en fra 2000 tallet. Annie med “Heartbeat”
Annie hadde kunstkred, men det er egentlig ikke veldig mye som skiller musikken fra strømlinjeformet amerikansk pop, samtidig synes jeg denne fremdeles holder mål.



Nadda Noor — skam og klisjé

I Hilde Heltberg “Skrinet Med Det Rare I” blir lyrikkens magiske romanse virkelighet. I hvert fall for meg. Klarer jeg å bli forelsket, samtidig som jeg blir flau, er det søren meg en guilty pleasure.

Hvert år, hver vår, blir “Mark My Words” av Chrissy spilt i forbindelse med oppskrift til en effektiv vårrengjøring. De funker i stua, men blir den med på headsettet ute, blir angsten nokså stor. Angsten for at andre skal høre det, og kanskje tro at jeg kanskje er fan av for eksempel Samantha Fox.

Sitte ute på en benk i berget. Tørke tusen små tårer og samtidig høre på “Besettelse” av Circus Modern, mens solen går ned i “Miami Vice”-stil. Depresjon, skam og klisjé i harmoni, det er skyldig nytelse, det.

Tore Gjedrem — Balle (eller hæstkuk)
Jeg anser i grunn ikke Gabrielle – Ring meg for å være en guilty pleasure, mer “out of character”. Låten traff meg når den kom og treffer meg ennå. Kan ikke helt beskrive hva som fenger men jeg får en deilig assosiasjon til juice når Gabrielle synger, eller en saftig melon, kanskje. Konge låt. Digger ”5 fine frøkner” også.

Jeg fikk frysninger første gang jeg hørte Magnus Eliassen med ”Stor”.
, Jeg tenkte at Tore nå tar du deg sammen. Skuffende, rett og slett, for en kar med et anstrengt forhold til Sirkus Eliassen, men sånn er livet. Det rappes på et vis inni her også, jada. Treffer en folk/blues- nerve rett i Oste-hjertet. Balle (Eller hæstkuk)!

Uff da! Tror det er goth-rocker’en i meg blir trigga av Mørland & Debrah Scarlett med ”A Monster Like Me” Fin melodi rett og slett.

Rohan Sandemo — paljettdekket buksedress
Jeg gremmes. Men jeg vil synge med når jeg hører M2M med “Everything”. Og jeg lengter etter roadtrips på sommeren. Og jeg skulle virkelig ønske at mine brudd var like catchy som denne låta. Men jeg gremmes. En mann på 34 år som digger en låt av Marion Rav(e)n og Marit Larsens prepubertale kjellerbandprosjekt? Ikke bra. Men om man klarer å se bort i fra hvem som står bak låta, og ikke minst den forferdelige flaue episoden av Dawson Creek hvor M2M gjorde en cameo, så ser man tydelig at ”Everything” er en låt det er lagt inn mye arbeid i. For det første er det en låt som har en harmonikk og en akkordprogresjon som er mer utfordrende enn man vanligvis finner i radiopop. For det andre har man lagt arbeid i produksjonen, og de akustiske elementene er forfriskende. Dessverre har de ikke lagt like mye arbeid i å regne ut hvor mange dager tre måneder faktisk utgjør, men det er en sjarmerende kalkuleringsfeil man nesten må forvente av et band på ungdomsskoletrinnet.

Norsk rap er og forblir et stebarn i det internasjonale rapmiljøet. Det norske språket er utrolig firkantet, og det blir aldri ordentlig ”flow” når hver stavelse skaper friksjon og man ender opp med å snuble i en haug med harde konsonanter. Men reiser vi til Midt-Norge mykner språket opp. Trønderne i ”Fremmede Rase” er ikke særlig farlige, og jeg kunne fint ha møtt på dem i en mørk bakgate og til og med sagt ”yo” uten å frykte for liv eller helse. Låtene deres har likevel en herlig ironi, om kanskje noe utilsiktet. Flowen er der, attituden er på plass. Og jeg tror ikke det er mange andre rap-crew som kunne samplet en fagott og latt den alene bære en hel låt. Dette er en bragd som kan unnskylde at hver setning ender på nøyaktig samme ord, hver eneste gang. Yo.

Når jeg først ble spurt om å dele mine norske guilty pleasures vurderte jeg å si nei, fordi jeg i et fåfengt øyeblikk tenkte for meg selv at mine verste favoritter ikke ville være særlig pinlige å innrømme. Men her tok jeg så feil som jeg kunne ta. Etter litt intens soulsearching nærmest rev dette skjelettet opp skapdøren, iført en paljettdekket buksedress og solbriller på størrelse med to parabolantenner. Anne-Karine Strøm med “Mata Hari”. Hvorfor innrømmer jeg å elske en grand prix låt fra 1976? Ikke nok med det, men en grand prix låt som kom sist i den internasjonale finalen? Å dette er så feil som det får blitt, men det er feil med imponerende overbevisning. Jeg vil sole meg i glansen fra Anne-Karines buksedress. Jeg vil låne samme mystikk fra Mata Hari og overvinne hverdagens mange problemer. Jeg er overbevist. Og jeg skal aldri noensinne uttale meg offentlig etter dette. Takk for meg



Mer om Bjørn Hatterud her

Publisert:

Del: