Enten det er konserter for kor, trekkspill og tonedøv sykkelreparatør eller solo for sanger med bål på hodet vil en forestilling med Tori Wrånes være en utfordring. Håpet er at noe nytt skal fødes når egne og publikums grenser blir grundig strukket.

© Laila Meyrick

I T-banestasjonen på Union Square fant hun en himmelsk sagspiller. Hun plukket opp en gjeng pensjonister. Arrangøren skaffet et kor og et antall sykler. En mikrofon ble montert i utløpet på en nødpistol som igjen ble plassert på et mikrofonstativ. Selv skulle hun først henges opp ned og så føde seg selv. Det lå an til å bli et himmelsk kaos, som vanlig er når Tori Wrånes komponerer sine skulptur-konserter.

En av mange kriser underveis kom når en av sagspillerne fikk akutt høydeskrekk der hun var plassert helt oppe under taket i den romslige lagerbygningen i enden av New Yorks 37. gate. Sagspilleren flyktet, men en ny var på pletten ti minutter før publikum ble sluppet inn (Hi, my name is Tina, what do you want me to do?).

To måneder etter de to forestillingene under biennalen Performa 13 sitter Wrånes i Oslo og lurer på hva det var hun var med på.

Les også: Med ørene på. Om åpen musikk på en åpen musikkdag

Skjedde det?
— Noen ganger er jeg usikker på om det virkelig skjedde, men stort sett er jeg bare veldig fornøyd med å ha fått til noe som jeg kan stå 100 prosent for. Det kan jeg ikke alltid. Det er aldri en selvfølge.

Hun kaller dem gjerne konserter, men ber du henne om å sette ord på det hun gjør, svarer hun at sjangeren er ”stemme og skulptur”.

Intervjueren var på vei til forestillingen i New York, men kom flere timer for sent til lokalet på grunn av gal tidsangivelse på en nettside. Da får opphavskvinnens egen intense høyoktan-beskrivelse av hva som skjedde de to gangene ”YES NIX” ble fremført bli erstatningen, selv om det er lutfattig trøst.


— Det jeg gjør er veldig personlig, men aldri privat, sier Tori Wrånes. Foto: Christina Leithe Hansen

Hun beskriver en metode der både drømmer, improvisasjon, fabulering og bevisst risiko er i bruk. Tori Wrånes spiller på sine medspillere, bruker både dem og seg selv som både skulpturer og musikere.

— Hele konserten begynner med en tåkelur fra Oksøy fyr i Kristiansand. Deretter blir jeg dradd langs gulvet og opp i lufta, hengende opp ned inni klær som henger riktig vei. Føttene stikker ut av nakken, mens hodet stikker ut mellom beina. Det ligner en hengning som samtidig er en fødsel. En begynnelse og en slutt. Så begynner jeg å synge som en alarm, og Hanne Kolstø looper meg og sammen improviserer vi frem en intro. Jeg tenker at hele performancen tar utgangspunkt i en sirkel, en slags livsloop.

Sagspillerne sitter i en søyle oppunder taket. Operakoret sykler i en stor sirkel rundt publikum mens de synger. Pensjonistene plukker blokkfløyter ut av en bag som låres ned fra taket og begynner å spille i det blå lyset. Wrånes henges opp igjen, nå horisontalt, og svingende fram og tilbake som i en skuddlinje mellom de to publikumstribunene, mot og bort fra en revolver med mikrofon i mens hun synger. Tåkeluren brummer dypt. Den droneaktige musikken er overalt. Wrånes griper til slutt tak i revolveren og kroppen henger vannrett ut i luften før alt går i sort.

Hun nøler ikke med å beskrive det som en framstilling av livet selv.

— Det handler om motsetninger og kontraster, og at vi har et valg. Jeg velger å leve og ikke å dø. Jeg tenker at det er kan være vanskelig å leve. Syklene blir en slags presentasjon av livssyklusen, mens pensjonistene er et slags punkt på sirkelen.

Noen få øvelser og to gjennomganger var alt de fikk. Men da hadde Wrånes selv vært i gang i månedsvis. Likevel ville alt vært umulig uten hennes gode hjelpere. I tillegg til Hanne Kolstø nevner hun Jan Erik Mikalsen, Kyrre Heldal Karlsen, Gustav Gunvaldsen og Pål Halvorsen pluss de 15 gamle fløytistene, koret og 3 flygespesialister fra Kentucky.

Les også: Frykten for å stå alene. Om loopstation som effekt.

Etter bandet
Wrånes er i ferd med å bite seg fast som en av Norges mest spennende performance-kunstnere. Hun har opptrådt i København, Amsterdam, Paris, Sri Lanka, Lofoten, Oslo og i tillegg til New York i Los Angleles.

Før Kunstakademiet i Oslo studerte hun musikk ved Universitetet i Agder.

— Men mine egentlige musikkstudier foregikk i et band jeg spilte i mange år, sier hun, og legger til at det å gå på kompromiss med seks andre i tillegg til fokuset på utseendet ødela lysten til å fortsette som bandmusiker.

— Og det sier du, som jobber så mye med kostymer og nettopp utseende?

— Ja, men det er to helt forskjellige ting. Den første er en nærmest privat fokusering på enkeltpersonenes ansikter. Det jeg gjør nå er veldig personlig, men aldri privat.

Som en reaksjon på dette (eller kanskje ikke, vet hun selv?) jobbet hun etter bandperioden en periode i blinde.

HMS, hvor er du?
Mye av det hun sysler med ser direkte livsfarlig ut. Man blir sittende og lure på når stroppen ryker, når hun brenner opp eller for den saks skyld når noen i publikum velger å angripe henne av ren moralsk bestyrtelse.

Men støntet en gjennomsnittlig trygghetsjeger grøsser over å måtte se på, er utprøvinger som har en helt sentral plass i Wrånes´ prosjekt. Adrenalinnivået må opp og grensene tøyes for at hun skal syns det er noen vits i å holde på.


Wrånes med bål på hodet i “Flash Face”. Foto: Hanne Kolstø

God motstand
–Det skal klemme litt. Motstand kan gjøre godt. Det er et poeng i seg selv at mye av det jeg gjør er fysisk vanskelig. Det gjør at det blir likestilt med aktiviteten i hjernen. Det aller vanskeligste er det å være 100 prosent til stede i øyeblikket når det skal skje som du har jobbet i et halvt år for. Den fysiske utfordringen utligner alt det som skjer i hodet, på en måte. Og gir mindre plass til selvsensur. Ok, du skal klatre ned den fjellveggen og du skal hekte deg på det flygelet som er montert midt i veggen og du skal henge der. Det er så fysisk utfordrende at du tvinges til å være til stede. Jeg kan få innslag av panikk, men det setter også i gang ting som kan være bra. Det gjelder å holde hodet kaldt og hjertet varmt.

Samtidig sier hun at amøben, det mest stillestående og udramatiske man vel kan forestille seg, er et forbilde for henne ikke minst når hun lager musikk.

— Jeg tenker alltid på amøben når jeg komponerer. Den er så organisk og fleksibel. Den består av en celle og beveger seg ved å rulle fremover. Det er en perfekt dramaturgi.

— Noen ganger nærmer ditt skulpturelle uttrykk seg teateret. Er det en urimelig påstand?

— Nei, jeg tenker at alle former for uttrykk er koblet til hverandre. Jeg er ikke opptatt av definisjoner. Som Arne Nordheim som sa: ”Ingen ismer til meg takk”. Man blir alltid dyttet inn i bokser. Jeg har alltid prøvd å komme ut av bokser.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter

Ting hører sammen
— Ligger det en protest mot konvensjonell musisering i den rollen musikken spiller i forestillingene dine?

— Nei, det er ingen protest, men et ønske om å åpne opp og lage større rom og mer plass. Leke med tanken om at verden kanskje likevel ikke er slik vi pleier å oppfatte den. Det handler vel om nysgjerrighet. At jeg jakter på nye sammenhenger og liker å ommøblere hverdagen. Det er da overraskelsene kan komme. Av og til er det forutsigbare deilig, men hvis alt var forutsigbart ville jeg kjedet livet av meg.

Få det ut
— Hvordan vil du at musikken og det visuelle skal forholde seg til hverandre? Har du noe program? Hvordan opererer du tingene dine?

— Det finns ingen regler, og det varierer fra prosjekt til prosjekt. Bålet jeg hadde på hodet i performancen Flash Face var for eksempel et uttrykk for hvordan jeg hadde det da. Tankene gnagde på kraniet, jeg sov lite. Det var en måte å jobbe med det på. Jeg opplever lyd og bilde veldig parallelt, og prøver å oversette opplevelser og erfaringer til konkrete bilder og musikk. Flammene ble forresten styrt med en kontroller jeg hadde i hånden. Jeg kunne gi mer volum i stemmen og i flammen samtidig.

— Hvordan er det å jobbe med skolerte musikere i forhold til folk du nærmest plukker opp på gata?

— Det kan være store forskjeller mellom folk, men i bunn og grunn handler det om å møte mennesker og få dem til å løsne opp og stole på prosjektet. Det kan være en utfordring når du ber noen om sitte oppe i et tre og spille sag. Det er mye psykologi i spill.

Hun er klar over at hun ber folk om å gjøre mange rare ting, men sier grepet er å ta det rare høyst alvorlig.

— Det betyr ikke at jeg ikke ler så jeg dauer noen ganger. Det er noe med det helt primale som er så banalt og altomfattende på en gang.


Wrånes’ kjøreplan i parkeringshuset

Det er et privilegium å få avslutte arbeidsuka sammen med en kunstner som sier hun ”har jobbet mye i parkeringshus”. Det tenner håp om at norsk kulturliv kanskje likevel ikke skal gå til grunne i søknadsskriving og konforme kollega-nikk.

Wrånes foreløpig siste parkeringsperformance kom som et resultat av en akutt lengsel bort fra Oslo og at en amerikansk kunstnerkollega inviterte henne til Joshua Tree utenfor LA. Ikke lenge etter var hun i gang. Å finne et godt sted var første steg. Blant mange av merkelappene som kan festes til Tori Wrånes´virke er ”stedsspesifikk kunst”.

Der røkelsen lukter bensin
— Jeg kjørte rundt til parkeringshus i en convertible jeg fikk låne. Når jeg kom til et sted som virket interessant var det bare å stoppe bilen, reise seg litt opp og fyre løs med stemmen. Klangen i et parkeringshus kan være helt fantastisk. Og så er det som å være i en katedral, bare at det vakre er det brutale betongmiljøet og at lukten av bensin river i nesa.

Publikum stod spredt i huset. All lyd var på hjul. Lyden fra sangerne, syklene de satt på og et trekkspill ble attakkløs i all klangen. ”Det bare levde som en amøbe”, som hun sier.

Reparatør uten øre
— Jeg hadde truffet en italiensk filmprodusent som nettopp hadde fått sparken fordi det var en hest som hadde steilet inn i en henger eller noe på et filmsett. Han ble med. Plutselig kunne jeg finne masse spennende folk med hans hjelp.

En hadde ”handgun rifle and stripping” som spesiale. En annen var en tonedøv sykkelreparatør som bodde i skjul i en skyskraper, han skaffet og reparerte sykler for oss.

— Var det et poeng at han var tonedøv?
— Ja for meg er avvik en kvalitet. Om ting er for perfekt mister jeg interessen. Jeg er helt avhengig av å ha skolerte folk og, men blandingen med uskolerte gjør at jeg kan tro på det som skjer.

Og hva var det som skjedde? Først parkeringshuset selv, på 111 South Grand Avenue ved Disney Concert Hall, og dets etterklang. Så syklene med sangere på sykkelseter og på bagasjebrett spredt over flere etasjer.

— Med publikum i flere etasjer?
— Nei de var bare i en av etasjene.
— Og derfra hørte de hva som skjedde i de andre etasjene?
— Ja, vi jobbet med avstand og nærhet og det å bevege seg alene og i gruppe. Jeg liker veldig godt å flytte lyden fysisk. Og det beste med parkeringshus er at man er midt inni lyden.

— Selve komposisjonen bestod av at alle tok en tone. De valgte selv hvilken. Så skulle de synge denne til de måtte puste. Da fikk de lov til å velge tone på nytt. Det eneste gale de kunne gjøre var er å skifte tone for tidlig.

Etter konserten (Showet? Forestillingen? Installasjonen?) i New York før jul står Australia for tur.

— I forbindelse med Sidney-biennalen fikk jeg spørsmål om hva slags musikere jeg ville ha. Ville jeg ha klassisk, eller mer rytmiske? Jeg svarte at jeg ville ha de med minst høydeskrekk.

Så bærer det med andre nok en gang opp i lufta, kanskje hengende i en vaier, opp ned, bak fram, snurrende rundt farlig nær veggen, hvem vet. Det eneste som synes sikkert er at grenser skal tøyes. Det kan være noen år siden hun sluttet i bandet, men det er fortsatt nok rock and roll igjen i Tori Wrånes fra Kristiansand.

— Det handler om å nærme seg krisa. Der det skjer noe.

Hva med å prøve å stå helt alene på en konserthusscene uten kostymer bare synge en sang?

— Det høres ganske deilig ut nå. Kanskje skulle jeg kunne få slå av alt lyset?

Publisert:

Del: