Hanne Kolstø er blant artistene som baserer sitt musikalske uttrykk på bruk av loop-effekten.
Foto: myspace.com/hannekolstoe

Frykten for å stå alene

Loopstation har blitt en gjenganger blant norske artister. Hva skjer med det musikalske uttrykket når den lille effektpedalen er allemannseie?

Del artikkelen på:
                    |     Mer

Den observante konsertgjenger har de siste årene kanskje lagt merke til en lilla, rektangulær effektboks som brukes av mange jazzmusikere som leker med popmusikk. Hun har kanskje også lagt merke til at denne boksen først og fremst brukes av soloartister til å ta opp korte fraserer av seg selv, la maskinen spille av disse i loop, og slik bygge opp et helt komp lagvis.

Disse boksene er laget av firmaet Boss, og er eksempler på loopstationpedaler. Dette er ikke ny teknologi - Arild Andersen var for eksempel tidlig ute med å bruke dette live - men det er først de siste årene at det har kommet modeller som er så brukervennlige og bærbare at de har blitt allemannseie, spesielt for vokalister.


Jazzpolitiet reagerer
Og denne nye generasjonen kvinnelige vokalister som leker seg med ny teknikk er noe Jazzpolitiet har fått med seg. Onde tunger derfra mener at 98 prosent av loopstationbasert musikk låter sånn som dette, tatisk, ekstremt forutsigbar og lite kreativ. Men dette er jo strengt talt et problem med all musikk der man ikke har kommet dypt nok inn til å unngå klisjeene.

Jeg har lenge vært interessert i, og fordomsfull mot, disse boksene, og har derfor sett nærmere på tre plater fra vidt forskjellige deler av jazz- popmusikkscenen. Fellestrekkene er at alle platene er laget av soloartister, alle artistene har jazzbakgrunn og alle bruker en loopstation som en viktig del av lydbildet.


Gjør mer normal
En vanlig ting man bruker loopstation til, er å gjøre en person om til et helt band. En enslig vokalist uten instrumenter kan legge på samplinger som fungerer som trommer, bass, koringer, perk og akkordinstrumenter.

Stian Westerhus, fremadstormende gitarist kjent fra siste utgave av Jaga Jazzist, Monolithic og Puma, har gjort noe lignende på sin siste soloskive Pitch Black Star Spangled. Ved å loope seg selv lager han groover, basslinjer og sfæriske flater som gjør musikken hans mer normal enn den som mange av sine fritimproviserende kolleger lager. Den ligner på, men er mørkere og mer faretruende enn musikken til gitaristene Eivind Aarseth og Christian Fenez. Musikken veksler mellom å være melodisk, dronete og hypnotisk sugererende, bare ett spor (Music for leaving), er i det ”tradisjonelle” elektroakustiske lydbildet. Og den funker, det er en plate som handler mer om et følelsesmessig budskap og stemninger enn utforskning av lyd.


Hør utdrag fra albumet her:




Befriende stillhet
Loopstation brukes ikke bare til å legge lag på lag, den brukes også til å for eksempel ta opp en kort gitartone midt inne i en linje, og så repetere den. På denne måten blir det skapt et lydbilde som er unikt for slik teknologi.
Westerhus kan også dele opp en groove i mindre samplinger, og dette gir han mulighet til å lage menneskelige variasjoner i kompet. I det hele tatt er det samplingene på under et sekund som er det mest interessante her, og noe Westerhus er alene om blant disse artistene.

Og her blir det faktisk helt stille! Midt inne i en låt! Det er befriende å høre noen uventede sekunder med stillhet på en skive laget i moderne tid.


Speilproblemet
Looping kan fungere litt som å se seg selv i speilet altfor tidlig på morgenen i lysrørsbelysning: Det som vanligvis er små interessante skjønnhetsfeil blir blåst opp i vanvittige proporsjoner.

Jeg er langt fra den eneste som har irritert seg over dette, det har til og med blitt folkelig nok til å tulle med på Torsdag kveld fra Nydalen.

Jarle Bernhoft, som med sin seneste plate Solidarity Breaks har blitt loopstationens ansikt utad, er vanskelig å unngå i denne sammenhengen. Han har skrevet og spilt det meste som finnes på denne skiva – som dermed vil vise om en såpass dyktig og godt skolert musiker har skjønnhetsfeil, og om de er irriterende på storskjerm.


Hør hele "Solidarity Breaks" her:




Alt blir frampå
Svaret er nok ja på begge punkter. På de kjappere låtene er Bernhoft litt frampå rytmisk sett. Når han får kontroll over bass, trommer, rytmegitar og alt annet, blir alle i ”bandet” litt frampå. Jeg savner sparringspartnere, en kompgruppe som ikke er klonet, som drar i en litt annen retning enn lederen.

Trommeslager (der Bernhoft ikke har programmert trommene selv) Torstein Loftshus er i studiomusikerhumør, og blir bare Bernhofts forlengede arm på denne skiva. Når Bernhoft virkelig slipper til andre kreative krefter, treffer han gull et par ganger, Good Intentions, skrevet med Ed Hardcourt men som høres ut som om den er skrevet sammen med Donkeyboy, er en perle i P4format. Keyboardist David Wallumrøds syntetiske diskobidrag Prophet er for meg platas store høydepunkt, fordi den varierer lydbildet på en måte som Bernhoft ikke er i stand til på egenhånd.

Jeg blir rett og slett litt fort lei Bernhofts blanding av akustiske soullåter og tidsriktig 80-tallseproduksjon. Ikke fordi Bernhofts ideer ikke er gode eller interessante, men fordi de ikke er schizofrene nok til å skape et lydbilde med dybde. Det trengs det flere mennesker til.


Fristende å skjelle ut
Debutskiva til soloartisten Hanne Kolstø, allerede kjent fra etablerte band som Thelma and Clyde og Post, ligger i et landskap som er, la oss være diplomatiske, svært dårlig likt av det nevnte jazzpolitiet. De naivistiske og ukompliserte trommemaskinene som går og går, den en gang nyskapende, nå klisjeaktige lyden av en vokalist som bygger opp basslinjer og akkorder bare med en stemme, og de relativt primitive gitarfigurene som ligger nederst i mesteparten av låtene tilhører et segment av musikkindustrien det er fristende å skjelle ut.

Problemet er at den faktisk er ganske bra.


Hør utdrag fra albumet her:



Mange små finesser
Badet i et synthbasert new-wave lydbilde, med tonnevis av sterke melodier kler egentlig denne skiva de enkle loopene som får lov til å gå, som den ene repeterte pianotonen som åpner singelen The City. Hører man godt etter oppdager man at Kolstø og hennes medprodusent Øyvind Gundersen, (Rhumble in Rhodos og Jens Carelius) har vært flinke til å skru av og på loopene, og det er mange små finesser gjemt under overflaten.

Når det er sagt kunne plata vært mye mer dynamisk, og låtene bydd på flere overraskelser underveis. Vokalen sliter med for harde innsatser og for lite frasering. En del av låtene har også ganske forseggjorte og fine strykerarrangementer, som virkelig, virkelig ikke passer inn i konteksten. Hele plata svever mellom det forfinete og det naivistiske, og man kunne gjerne valgt bort en av de to.


Enkle løsninger
Som alle andre verktøy har loopstation en del føringer for hvordan det helst vil brukes. Og dette er teknologi etter modell av Apple, brukervennlig og smart, og en trenger aldri å forstå så mye av hvordan den grunnleggende sett virker for å kunne bruke den.

Problemet er at jo mer brukervennlig teknologi er, dess flere løsninger ligger forhåndsprogrammert inn i den. Programmeringen til boksene favoriserer musikk som skal høres live og menneskelig ut, men bruker maskinelle teknikker til å få det til. Og det er ikke alltid så lett å tro på, akkurat som det ikke alltid er lett å tro på spesialeffekter på film. Den beste hip-hopen og elektronikaen er ofte den som omfavner det mekaniske og elektriske ved musikken, som ikke prøver å maskere at det er maskiner som er instrumentene. Og skal en type teknologi være sentral i musikken, som den unektelig er på disse platene, må man utenom det forhåndsprogrammerte farvannet.


Verken eller
De tre artistene som er nevnt her styrer alle unna de største fallemmene til loopstationbasert musikk. Men likevel synes jeg det hadde vært mye mer interessant hvis de ikke hadde gått for den mellomløsningen det er å verken ha med seg et skikkelig band, eller stå alene som artister, med den nakenheten de medfører seg å ikke kunne legge koringer, basslinjer eller arrangement som krever mer enn ett instrument og en stemme.

En soloartist er interessant fordi det er så nakent og gjennomsiktig, et band er interessant fordi det er forskjellige mennesker som prøver å enes om et utrykk. Et klonet band blir veldig fort ingen av delene. Jeg lurer egentlig på om disse artistene egentlig bare savner et skikkelig band som de kan og vil jobbe på heltid med.

Del artikkelen på:
                  |     Mer
Hanne Kolstø er blant artistene som baserer sitt musikalske uttrykk på bruk av loop-effekten.

Kommentarer:

Kom gjerne med informasjon, argumenter og synspunkter. Du kan enten kommentere via din Facebook-profil, eller, om du ikke har det, via vårt lokale kommentarsystem. Vi krever uansett at du underskriver med fullt navn. Alle kommentarer må godkjennes av redaksjonen før de offentliggjøres (mer om Ballades kommentarsystem). På forhånd takk!


Lokale kommentarer:

Legg til ny lokal kommentar

7 lokale kommentarer til denne artikkelen

 

 
 
HANNE KOLSTØ
Skrevet 20.10.2011 09:16 av Stein Eriksen

Ble glad for at Hanne Kolstø fikk skryt ihvertfall :D Flott album. Tror vi bare må akseptere at teknologien er der, også er det opp til artistene å unngå fallgruvene. Looping er jo neppe noe nytt i sin helhet, og smak er jo rimelig subjektivt. Du har ihvertfall med deg et billig band som soloartist med loop :P

Svar på kommentar

 
 
MUSIKKEN FÅR DØMME
Skrevet 20.10.2011 09:49 av Espen

Jeg er så enkel og sier at musikken må snakke for seg selv, og jeg tenker på det gamle utsagned om at det kun finnes to typer musikk: God og dårlig. Det handler til syvende og sist om hvem som trakterer nye verktøy og instrument på en god eller dårlige måte.

Det eneste negative jeg umiddelbart tenker på er om man på konserter henger seg opp i og prøver å følge med hvordan de bruker dette verktøyet, i stedet for å kun nyte musikken.

Svar på kommentar

 
 
ET KREATIVT VERKTØY!
Skrevet 20.10.2011 10:10 av Kjetil Husebø

Jeg er enig med Arthur om at en tradisjonell bruk av looping kan fort bli kjedelig. Men Loopstatation eller generelt looping (f.eks i Ableton Live) er først og fremst et verktøy og kan brukes på MANGE måter, også sammen med band/medmusikanter. Som erstaning for et band blir det fort kjedelig. Men det finnes også flere eksempler på musikere som bruker looping på en kreativ måte (hvor det ikke handler om å erstatte et band) - f.eks Bugge Wesseltoft, Audun Kleive (sjekk ut hans nyeste soloprosjekt), Håkon Kornstad (hør bare på hans nyeste album). Som et interessant og kreativt verktøy handler det ikke bare om å repetere en frase, tema, etc og lage nye lag. Det mest interessante er når man kan (som du bla nevner) kutte opp, snu, reverse, endre pitch, timing, kombinere med nye effekter, sette de inn i en helt ny sammenheng, etc

Svar på kommentar

 
 
JAZZPOLITIET!
Skrevet 20.10.2011 13:04 av Tove Nilsen

Jazzpolitiet kan begynne å synge. Da er problemet løst. Det er nok dessverre hjernen som lager timing. Det er ikke boksen det er noe i veien med.

Svar på kommentar

 
 
OVERSKRIFT
Skrevet 20.10.2011 20:13 av Therese

Jeg har en kompis som spiller tuba og elektronikk som gjør fantastisk fine ting med loop. Spille i band klarer han visst også, så jeg tror ikke han bruker loop fordi han er redd for å stå alene: http://soundcloud.com/pedersimonsen/no2

Svar på kommentar

 
 
NOK OM UTSTYR..
Skrevet 26.01.2012 17:20 av Marianna Røe

Jeg synes Bernhoft er kjedelig. Men jeg synes det er låtene som er det, ikke loopen. Dessuten har han ganske bra beat. Igjen, musikken får enhver dømme. Loop eller ikke loop, dette handler om mer enn det. Det handler om forenkling og tilgjengelighet av teknologi man kan bruke for å lage musikk - noe jeg synes er en ekstremt bra ting. Det er på tide å komme seg over disse elitiserende tankegangene og tenke litt framover. Det er på tide å innse at man ikke trenger å være "skolert" for å skrive musikk, at mannen i gata kan kjøpe seg en loopstasjon, eller fruity loops også gå videre til logic og ableton uten at han er utdannet. Loopstasjonen er en bra ting. Musikken som kommer til slutt har til syvende og sist mer med estetikk å gjøre enn med utstyr.

Svar på kommentar

 
 
PÅ INGEN MÅTE NOK OM UTSTYR
Skrevet 03.02.2012 01:40 av Arthur Kay Piene

Forenkling og tilgjengelighet skaper jo stort sett en haug med kreativitet og nye blikk på verden. Jeg tror også loopstation har kommet for å bli, og gleder meg til å høre hvordan musikken utvikler seg etterhvert som teknologien integreres bedre i dagsaktuell musikk. Men på hvilket punkt i vår populærmusikalske historie har mangel på "skolering" vært en hindring for at folk lager sin egen musikk? Jeg synes det er færre eksempler eksempler på at musikere med utdanning har laget like interessant og relevant popmusikk de siste 100 årene.

Men bortsett fra at jeg ikke synes at det å lage en låt på loopstation er spesielt mye enklere enn å lage en låt med gitar og sang, så er jeg enig at denne typen brukervennlig teknologi markerer en stor forrandring. Den gjør at folk kan alene kan lage musikk som låter som et band, uten plundringen og nerdingen med datamakin eller gamle samplere.

Jeg synes det alltid er viktig å stille seg spørsmål om verktøyet man bruker under slike teknologiske omveltninger, uten at det betyr at man avfeier forenkling som negativ utvikling. Dette har overhodet ingen ting med elitisme å gjøre, å være kritisk er på ingen som helst måte det samme som å være avfeiende. Formålet med denne artikkelen er å gå nærmere inn på utstyret som brukes for å se hvilke føringer og ferdigprogrammerte innstillinger som ligger i teknologien bak musikken, og det er relevant enten det er en SM58 rett inn i Garageband, et flygel eller en autoharpe. Jeg tror å kjenne utstyret sitt godt er den beste måten å rendyrke kreativiteten i bruken av musikkteknologi, og dermed virkelig kunne fokusere på estetikken - og ikke utstyret. For alle her er vel enige om at det er hvordan ting låter til slutt som teller, og det ville vært trist hvis det ender opp med å styres av Boss.

Svar på kommentar

Siste fra forsiden

Marianne Sveen (Foto: Linn Carin Dirdal)

Skriver på fonetikk og overtoner

– Uten at man tenker over det bevisst, så tror jeg det er overtonene som inviterer til ulike melodier, sier Marianne Sveen. Ballade møtte artisten og komponisten til en prat om det å skrive musikk.Les mer om dette

F.v. Helene Myklemyr Bolstad (nestleiar), Per Øyvind Tveiten (leiar) og Mari Skeie Ljones (nestleiar) i FolkOrg
 (Foto: Knut Aastad Bråten)

Unyanserte påstander

INNLEGG: I programmet Vårt lille land på TV2 sist søndag fremstiller Gerhard Helskog folkemusikken som et pengesluk, og stiller spørsmål om tilskuddene bidrar til å stagnere utviklingen. Fremstillingen er både feil og unyansert, mener FolkOrg – organisasjon for folkemusikk og folkedansLes mer om dette

Caroline Ailin (Foto: Presse)

Kunsten å forstå en artist

Låtskriver Caroline Ailin gjør kommersiell karriere i London. Snart går turen også til USA. - Det handler om å finne balansen mellom det ingen andre har gjort og noe som appellerer, sier hun.Les mer om dette



Ballade · Kongens gate 24 , 0153 Oslo
  Redaktør Ida Habbestad · ida@ballade.no
Vil du annonsere i Ballade? Ta kontakt med: Sture Bjørseth · sture@ballade.no · Mob: 95 43 60 31
Ballade drives etter redaktørplakaten og vær varsom-plakaten