Barna synger på norsk lenge før de selv begynner å produsere talt språk. Hvorfor brukes ikke sang mer i sammenheng med at barn og unge med et annet morsmål skal tilegne seg norsk fortest mulig, spør Nora Bilalovic Kulset.

Nora Bilalovic Kulset i feltarbeid. Foto: Privat

Dette spørsmålet stilte jeg meg selv da jeg bodde i Cape Town med tre små barn for en god del år tilbake. Minstemann på fem år proklamerte allerede etter første dag i barnehagen at han nektet å snakke noe annet enn norsk. Etter få dager gikk han likevel rundt og sang sanger og lekte fingerregler på både engelsk og isiXhosa – ting han hadde lært i en barnehage som brukte svært mye musikk, hver eneste dag.

Som musikkforsker observerte jeg hvordan dette førte til at han også lekte med de andre barna i barnehagen; de kunne jo de samme sangene og lekereglene. Og som mor ble jeg selvsagt utrolig letta da barnehagelæreren én dag etter bare noen uker fortalte at i dag var dagen det hadde skjedd. Alle barna hadde kommet løpende til henne og ropt: “He is talking, he is talking!” Selv forkynte han på pragmatisk vis da vi dro hjem at “i dag hadde alle barna i barnehagen lært seg norsk, mamma!” Pussig, tenkte jeg, at hans opplevelse av å tilegne seg et nytt språk er så sømløst at han tror at han bare snakker det samme språket. Så smertefritt.

Musikk som språktilegnelse
Og det er her musikken kommer inn i bildet. For var det ikke barnehagens svært aktive bruk av sang og musikk som hadde vært døråpneren hans? Han kunne delta på noe i barnehagen allerede etter få dager, delta i fellesskapet. Han kunne synge sanger med sine nye venner mens de lekte ute. Og dermed så ble han inkludert, alt mens han øvde seg på rare nye språklyder. Hvorfor brukes ikke dette mer hjemme i Norge, tenkte jeg. Vi har jo et økende problem med at barn fra minoritetsspråklige familier ikke tilegner seg norsk godt nok til skolestart, selv om de både er født i Norge og går i norsk barnehage. Hvorfor fins det snakkepakker og språkleker og eventyr med konkreter…mens ingen setter musikken i førersetet?

Få år senere havnet jeg i en situasjon hvor jeg kunne finne ut mer om dette gjennom prosjektet “Musikk og andrespråk. Om musikk som verktøy i norskopplæringen av minoritetsspråklige førskolebarn”. Det er denne studien som nå har blitt revidert og utgitt i bokform av Universitetsforlaget under tittelen “Musikk og andrespråk. Norsktilegnelse for små barn med et annet morsmål” (Kulset, 2015). Jeg tok utgangspunkt i spørsmål knyttet til om det å synge virkelig kunne bidra til språktilegnelse, og i så fall hvorfor.

Nora Bilalovic Kulset Foto: Privat

Nora Bilalovic Kulset Foto: Trine Melhuus

To ulike barnehagegrupper med høy andel barn av minoritetsspråklig bakgrunn, samt de voksne som jobbet på avdelingene, var mine forsøkskaniner. Når jeg sier forsøkskaniner, så mener jeg virkelig det. Jeg gikk inn i barnehagegruppene og ble der i fire måneder, og jeg ante virkelig ikke hva jeg ville finne. Og om jeg i det hele tatt ville finne noe. Jeg kunne ikke måle språkutviklingen (jeg er musikkforsker, ikke lingvist), jeg kunne ikke filme (det hadde jeg ikke tillatelse til), og jeg hadde heller ikke mange nok barn til å ha noen form for kontrollgruppe. Det var med andre ord et ekte etnografisk prosjekt.

Musikk spiller ikke en overflødighetsrolle i livene våre selv om politikere og forvaltning oppfører seg som om det er slik.

De voksne kurset jeg i mitt syn på “hva er musikk” før prosjektperioden startet slik at de skulle ha en viss forståelse for måten jeg musiserte på sammen med barna (og de voksne). Dette viste seg underveis å være viktig i prosessen for å få de voksne til å herme etter meg de dagene jeg ikke var der. Det store og altoppslukende spøkelset stemmeskam (Schei, 1998, 2011) henger nemlig tungt over de aller fleste. Det ble et viktig poeng å lede dem bort fra den Sheashoreske strukturalismen og inn i et landskap nærmere John Blacking. Sagt på en annen måte: å bidra til at de så på musikk som en naturlig del av det å skape et fellesskap i en gruppe, ikke kun noe man skal øve inn for å mestre stadig bedre. (Se for eksempel Jørgensen 1982.)

Lettere sosial kontakt
Frykten for ikke å finne noe viste seg å være helt uberettiget, som den ofte er. Jeg fant så mye at jeg rett etter dette prosjektet, som var min mastergrad, fikk tildelt et doktorgradsstipend for å forske videre på det samme. De to viktigste funnene mine i “Musikk og andrespråk” er:

1) Barna synger på norsk lenge før de selv begynner å produsere talt språk. Dermed øver de seg på språktrekkene (intonasjon, setningsoppbygging, fraser, ordlyder osv) uten å måtte koble inn den delen av hjernen som skal huske hva man skal si, hvordan man skal si det osv. Barna bruker også ofte fraser fra sanger som sin første språklige utstrekning.

2) Ved å ha et felles sangrepertoar så får den som ikke kan språket lettere sosial innpass hos barn som allerede snakker språket. Dette betyr at “Det doble dilemmaet” (Tabors, 2008, s. 34) brytes raskt. Det doble dilemmaet går ut på at enhver språklærling er avhengig av sosial kontakt med de som snakker målspråket for å tilegne seg språket, men for å oppnå sosial kontakt med de som snakker målspråket, så må man allerede kunne litt av språket. Når man sitter på dissa og synger samme sang, så er man plutselig i stor grad ute av “Det doble dilemmaet”.

Bidrag til oppvåkning
For å forklare hvorfor dette skjer, viser jeg til nyere nevrologisk forskning som forteller om sammenhengen mellom språk og musikk, og også om hvordan musikk former hjernen. Jeg trekker linjer tilbake til hva kommunikasjon dypest sett er for mennesket, og om hvordan sang og musikk kommer inn i bildet her. For eksempel, hvorfor belønner hjernen min meg i så stor grad når jeg synkroniserer meg med andre mennesker gjennom korsang, at jeg blir helt ruset på oxytocin? Hva er årsaken til dette fenomenet? Til tross for at jeg ikke er noen språkforsker, har jeg også inkludert momenter fra den lingvistiske vinkelen. Hva kreves for å lære seg et nytt språk, og hvor kommer sang inn som bidrag? Hvor finner vi sang og musikk i de ulike språktrekkene?

Musikk er ingen “auditory cheesecake”. Det er en del av det å være menneske sammen med andre mennesker, og den spiller en viktig rolle i å lære seg å være et menneske sammen med andre mennesker.

Min hensikt med å forske på dette, er å bidra til en oppvåkning i forhold til hva musikk egentlig er for oss mennesker, for mellommenneskelig kontakt og samhandling, for å hjelpe marginaliserte grupper inn i et større samvær med en mer meningsgivende hverdag, for å ha det bra sammen. Det kan blant annet være, som i dette tilfellet, å bidra til at små barn som ikke snakker norsk raskere skal tilpasse seg livet i en norsktalende barnehage. At de skal få seg lekekamerater som snakker norsk, noe som igjen bidrar til at de tilegner seg norsk i tide til å følge (i alle fall tilnærmet) normal undervisning på skolen. Musikk spiller ikke en overflødighetsrolle i livene våre selv om politikere og forvaltning oppfører seg som om det er slik.

Ingen lydlig ostekake
Musikk er ingen “auditory cheesecake” (Pinker, 1997, s. 528-529). Det er en del av det å være menneske sammen med andre mennesker, og den spiller en viktig rolle i å lære seg å være et menneske sammen med andre mennesker. Likevel oppfører politikere og forvaltning seg som om musikk faktisk er en lydlig ostekake. Noe helt unødvendig, om enn behagelig.

Hvorfor har dette skjedd? Problemet er mangefasetert. Én av faktorene er at mange nordmenn er fryktelig sjenerte for å synge. Jeg mener at dette har sammenheng med vår kulturs, kanskje ubevisste, syn på hva musikk er, og på hva musikalitet er. Mange av oss som er utdannet inne fagfeltet, som har brukt årevis på refleksjoner, studier, på å diskutere og debattere med andre, har tatt opp i oss en forståelse om at musikk og musikalitet er noe dypt menneskelig. Det er ikke ene og alene en ferdighet. Denne forståelsen deles ikke av de aller fleste av våre medborgere. Selv også de som egentlig mener at det er slik, føler det ikke dypest inne.

Musikk er noe man skal kunne, mestre, være flink til å gjøre for å utøve. Og bare det. Kanskje er et slikt syn på musikk og dets tilhørende manglende evne til å argumentere for musikkens naturlige og nødvendige plass i dannelsen av og livsløpet til ethvert menneske, noe av årsaken til at musikk som fag nå delvis er ute av utdanningsløpet til både lærere og barnehagelærere. Mye av min forskning handler altså om å snu denne tendensen, og å ufarliggjøre musikk som samværsform. I grupper med stor sosial usikkerhet er det ekstra gunstig å benytte seg av musikkens naturlige iboende sosialisering, slik som i ei barnegruppe der bare halvparten snakker majoritetsspråket.

Nora Bilalovic Kulset, PhD-stipendiat ved Insitutt for Musikk, NTNU.

Referanser:
Jørgensen, Harald. (1982). Fire musikalitetsteorier: en framstilling av fire musikalitetsteorier, deres forutsetninger og pedagogiske konsekvenser. Oslo: Aschehoug
Kulset, Nora Bilalovic. (2015). Musikk og andrespråk. Norsktilegnelse hos små barn med et annet morsmål. Oslo: Universitetsforlaget
Pinker, Steven. (1997). How the mind works. New York: W. W. Norton
Schei, Tiri Bergesen. (2011). Kan stemmeskam overvinnes? Om helsefremmende aspekter ved profesjonelle sangers identitetsarbeid. I Karette Stensæth og Lars Ole Bonde (red.): Musikk, helse, identitet. Oslo: NMH-publikasjoner 2011:3
Schei, Tiri Bergesen. (1998). Stemmeskam: hemmede stemmeuttrykks fenomenologi,
arkeologi og potensielle rekonstruksjon gjennom sangpedagogikk. Hovedoppgave i musikkpedagogikk, Høgskolen i Bergen

Tabors, Patton O. (2008). One Child, Two Languages. Baltimore Maryland: Paul H. Brooks
Publishing

Publisert:

Del: