Ny masteroppgave har gjort en nærstudie av jazzmusikeres eklektiske forhold til sjangre.

Illustrasjonsfoto. William Johnson / Wikimedia commons

– Selve definisjonen av hva en sjanger er, er i like stor forandring som det sjangerne er selv. Jeg opererer med begrepene jazz og populærmusikk, fordi det er disse begrepene jeg har valgt å ta for meg i oppgaven, sier Ingeborg Olavsrud Anthonsen.

Hun har i sin masteroppgave ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo, gjort en nærstudie av jazzmusikeres forhold til sjangre. Et forhold hun allerede i oppgavetittelen definerer som eklektisk.

– Det er så mange ulike sjangerdefinisjoner og kontekster for når sjangre er relevante. Og når det i tillegg er en tydelig tendens til sjangeroverskridelse, til å hente musikalske elementer og inspirasjon for å si det upresist; litt herfra og derfra, så er begrepet eklektisk treffende. Men dette er selvsagt ikke spesielt for jazz.

Ingeborg Olavsrud Anthonsen Foto: Aslaug Olette Klausen

– Du stiller i oppgaven selv spørsmålet: Er jazz populærmusikk?

– Svaret er ja, og nei. Det vil avhenge av hvilke definisjoner man bruker. I oppgaven trekker jeg et skille, men det er mer for å få en effekt å sammenlikne ut fra. Jeg vil ikke konkludere med at jazz er noe helt annet enn populærmusikk. For sånn er det ikke.

Større toleranse i sammenheng
Forskning på de ulike sjangrene er det mye av, men musikkvitenskapelig forskning som ser på forholdet mellom populær- og jazzmusikk eller stiller spørsmål ved hvor sjangergrensene går har det ifølge Anthonsen vært mindre av. Men det finnes noen unntak hun støtter seg på.

– Sjangerne får større toleranse for hverandre når de sees i sammenheng. Det er som om de bakenforliggende, estetiske verdiene i jazz og populærmusikk justeres når sjangre blandes.

– Sjangerne får større toleranse for hverandre når de sees i sammenheng. Det er som om de bakenforliggende, estetiske verdiene i jazz og populærmusikk justeres når sjangre blandes. Man kan ta litt avstand fra tanken om at jazz er en stilart som må konserveres og at populærmusikkens eneste oppgaver er å være ny, populær, og in.

Les også: – Fusion er ein fin ting, altså!

Hun har selv bakgrunn som jazzmusiker, noe som har hatt betydning for oppgaven. Hun har også lett etter et konsept for egen utøvelse.

– Jeg jobbet mye med standardlåter og transkripsjoner av soloer. På et tidspunkt kom jeg til at dette er det tusenvis av saksofonister som gjør, hva er egentlig vitsen? Hvorfor skal jeg være en dårlig kopi når så mange gjør det bedre enn meg? Og skapermessig ga det meg ikke så mye.

– Løsningen min ble å se på spillingen som en tilegnelse av ferdigheter, som kan utnyttes på en mer skapende måte. Jeg følte at jazz var litt for strengt. Det var fint å finne ut at det var noen som tenkte litt som meg, og at jazz like gjerne kan være en fremgangsmåte for populærmusikalsk låtskriving. Samtidig må jeg understreke at i arbeidet med oppgaven forsøkte jeg å fristille meg fra egne holdninger.

Jazz like gjerne kan være en fremgangsmåte for populærmusikalsk låtskriving

Irrelevante sjangerbegrep
Informantene var medlemmene i ensemblet Duplex, og soloartisten Ellen Andrea Wang. Duplex består av Harald Lassen på vokal og piano, og Christian Meaas Svendsen på kontrabass. Disse ble valgt nettopp fordi de ikke forholder seg til jazz på en konserverende måte. Likevel ble Anthonsen ganske overrasket over deres tanker om sjangre:

– De sa selv at sjangre var irrelevant. For dem fungerte sjangre i det kontekstuelle i musikklivet, for eksempel når de skulle søke støtte. Men i deres kreative prosess hadde ikke sjanger noen plass.

– På mange måter kan man si at de representer den samme tilnærmingen til musikken, selv om de har ulike utrykk og personlige preferanser. Skal man snakke om et skille kan kanskje si at Duplex er mer avantgarde mens Wang tenderer mer mot popmusikk.

Skillet baserer hun på en kombinasjon av egen lytting, og deres svar i oppgaven.

– Hvorfor brukes sjangerbegrepene når de likevel ikke har noen kreativ betydning?

– Jeg tror vi bruker sjangerbegreper når vi tenker på de musikalske elementene, som for eksempel glissando. Samtidig kan ulike musikalske sjangre operere med felles betegnelse for musikalske elementer, som sterkt eller svakt, tydelig eller utydelig, altså estetiske kjennetegn, uavhengig av hvilken sjanger man snakker om.

– Hvordan elementene brukes vil avhenge av intensjonen til musikeren; om for eksempel målet er å skrive seg inn i en tradisjon. Men i en kreativ prosess tenker man gjerne ikke så taktisk, da har følelser og estetikk en større plass.

Streng improvisasjon
I oppgaven diskuterer Anthonsen inngående improvisasjonens plass i musikken, og hvordan den fremføres.

– Når du hører ordet impro så tenker du nesten umiddelbart på jazz. Men det behøver ikke være det. Det er også mye improvisasjon i popmusikk.

Les også: Jazz – en sjanger for spesielt interesserte?

Forskjellen på improvisasjon i en poplåt, sammenliknet med en jazzlåt, mener hun har sammenheng med form. Mens en poplåt gjerne har en bestemt lengde på inntil fire minutter, vil et jazzstykke som regel ikke ha de samme tidsbegrensningene.

– Improvisasjon i pop-musikk dreier seg om å gjøre små, små endringer innenfor et gitt rammeverk. Det kan for eksempel være ørsmå justeringer i gjentakende rytmikk. I tillegg kan man selvsagt ha solo-deler i poplåter også, men det vil alltid være av betydning å holde seg innenfor et gitt rammeverk. En poplåt har jo gjerne en bestemt lengde, og det kan være ønskelig at man ikke improviserer i så stor grad at det forandrer den opprinnelige, estetiske idéen. Man kan kanskje konkludere med at improvisasjon i poplåter er mer subtil, men det er absolutt en sentral faktor i musikken.

– Improvisasjon i populærmusikk kan altså fremstå som ”tøylet” og kontrollert. Sammenligner man sjangrene, kan man imidlertid konkludere med at improvisasjon i jazz også er rimelig streng. Det frie gjøres innenfor veldig tydelige rammer. Det kan handle om toneart, hvordan man forholder seg til akkordprogresjonen eller hvordan man forholder seg til hva som tradisjonelt regnes som å fungere.

Anthonsens informanter hevdet at jo høyere musikalsk kunnskaps- og ferdighetsnivå, jo lettere var det å improvisere. Da har man flere ”verktøy” å ta i bruk. Samtidig understreker hun at ferdigheter ikke er alt.

– Jo mer du kan, jo mer oppmerksom blir du på hva som vil være feil å gjøre. Det vil også kunne bli hemmende.

– Trenger vi sjangerforståelse?

– Ja. Uten sjangre neglisjerer vi musikkhistorien. Vi neglisjerer arven og musikklivet som system slik vi kjenner det nå. Til en viss grad kan sjanger også være til en viss hjelp i en skapelsesprosess. Det handler om å ha et språk for det auditive.

– Det er ikke sånn at musikken først blir en sjanger når vi snakker om den. Sjangerforståelsen oppstår i hvordan vi tenker om musikken. En musiker kan ha intensjon om å spille funk, uten å fortelle det til noen, og det kan resultere i at musikken høres ut som funk.

– Det er ikke sånn at musikken først blir en sjanger når vi snakker om den.

Belastet begrep
Spørsmålet om det er mer eller mindre sjangeroverskridelse nå enn før mener hun det er nærmest umulig å besvare.

– I litteraturen finnes det heller ingen klare svar, ettersom språket som brukes om sjangrene forandrer seg. Det man imidlertid kan si er at sjangeroverskridelse også er en tendens nå. Samtidig tror jeg at globalisering og internett gjør at eksempelvis sub-kulturer får være mindre i fred før noen plukker opp tendensene og forsterker dem. Det er mye mer musikk tilgjengelig, og mer forskjellig musikk er tilgjengelig.

– Jeg tror også – dessverre – at begrepet jazz er litt belastet. Den lytteren som ikke er så bevisst tror jeg kan forkaste jazz kun fordi det heter jazz. Begrepet bringer med seg en rekke assosiasjoner som kan virke uheldig inn på jazzen selv.

Avgrenset nytte
Skal Anthonsen være mindre pessimistisk peker hun på at det i mange sammenhenger kan være vel så konstruktivt å snakke om musikalske virkemidler som å bruke sjangerbetegnelser. Men dette bør samtidig gjøres på en måte hvor historien ivaretas.

– Det handler om å være bevisst på når det er hensiktsmessig å snakke om sjanger. I et konsept-program på tv eller i en anmeldelse kan det være nyttig. Mens det i kreative prosesser eller i musikksosiologiske sammenhenger kanskje ikke har samme nytten.

– Var det noen motstand hos dine informanter når du snakket om sjanger?

– Ja, det var det. Nettopp fordi det var irrelevant for dem. De var også kritiske til å intellektualisere over musikken i stedet for å nyte den, eller bli truffet av den. Muligens var det også en uvilje mot at språket skal få den definisjonsmakten som det har.

Publisert:

Del: