Magnolia Jazzband feirer 45 år i dag, 14. september. Det er dermed et av landets eldste jazzorkestre. Ensemblet har hatt noen utskiftninger siden oppstarten i 1972, men orkesteret har hele tiden vært ledet av trombonist Gunnar Gotaas.
Ballade tok en prat med trommeslager Torstein Ellingsen, som har spilt i bandet siden 1999.
– Hvordan vi klarer å holde sammen så lenge? Jo, det handler om å ha tillit til og respekt for hverandre. I tillegg handler det om en definert retning, stil og rammer på det en gjør, og selvfølgelig spilleglede. Vi trives i hverandres selskap, og har et ønske om å spille hverandre gode.
Han trekker også frem den klare rollefordelingen i bandet. Det er avklart hvem som passer på booking av spillejobber, hvem som selger plater og hvem som er god til å snakke i mikrofonen. Musikalsk bestemmer bandleder og grunnlegger, Gunnar Gotaas, hva som skal spilles.
– I et jazzorkester som vårt er det også klare musikalske roller. Du har en rytmeseksjon med trommis og bassist som bestemmer takten og holder energien oppe, du har en gitarist og pianist som spiller akkordene, og så spiller blåserrekka foran solo, en etter en. Vi improviserer, både alene og kollektivt, og jobber mye med lytting og dynamikk. Et jazzband er et demokratisk kollektiv, vi spiller opp hverandre, og alle får sjansen til å spille solo, en må bare vente på tur.
Typisk Magnolia
Dette formatet har vært der siden oppstarten i 1972. Én årsak ligger i sjangeren, en annen er valget av musisering og formidlingen på scenen. Deres måte er en sound som Ellingsen kaller typisk Magnolia: slentrende, svingende, men ikke bare gladjazz. Magnolia kan spille sørgmodige toner også.
– Har dere hatt den samme retningen hele tiden?
– Nei, ikke helt. Men nesten. Bandet begynte som et tradjazzband. Etter hvert ble det mer interesse for det som kalles New Orleans-revival-jazz; jazzmusikken som gjenoppsto i New Orleans på 1940-tallet.
– Denne musikken, som også er knyttet til gospel, rythm’n’blues og litt latin-amerikanske rytmer, er vi glade i å spille. Det ble retningen, og den har vi fulgt. Det er viktig for et band å vite hva man skal spille. Men det er også viktig å vite hva man ikke skal spille. Vi har f.eks. ikke gitt oss inn på hits eller moderne poplåter.
Den største endringen forteller Ellingsen har kommet de senere årene. Bandet har lagt til folketoner, lydarslåtter og salmer. Sistnevnte gjerne i rammen av de mange kirkekonsertene de har holdt etter at kirken fra 1980-tallet åpnet for jazz i kirkerommet. Han mener det fungerer forbausende bra å fremføre hymner med jazzbesetning.
Les også: Jazz for kirkerommet
Bandet har i tillegg begynt å komponere noe egen musikk, innenfor det samme uttrykket.
– Det er ganske sjelden innenfor New-Orleans-tradisjonen at man komponerer musikk selv. Det er for det meste standardlåter som spilles. Vår motivasjon ligger nettopp i det at det ikke er så vanlig, det er en morsom utfordring. Det er selvsagt også et forsøk på fornyelse, og vise at vi har noe på hjertet. Ikke alle i bandet komponerer, men noen av oss som gjør det.
– Har dere gått lei av standardlåtene?
– Nei, det vil jeg ikke si. Repertoaret er så enormt stort og fint. Magnolia har kanskje 500 låter på programmet, så det er mer et tilskudd til de andre låtene. Vi har et ganske stort, og trofast publikum. Det er morsomt for dem også at vi kommer med noe nytt.
– Hvordan velger dere ut de nyere elementene dere tar inn?
– 70 prosent av vårt program er tradisjonelt. De resterende 30 prosentene tar vi inn fordi det skaper variasjon, og fordi vi mener vi kan klare det. Det må være fine melodier, som vi liker, og som klinger godt for besetningen. Det må våre ferdigheter.
– Mye av det vi har funnet er skandinaviske folketoner og salmer. Vi har til og med innspilt et lyrisk stykke av Grieg, for piano, som vi omarrangerte. Den røde tråden er jakten på den gode melodi, som jo også er i tråd med hvordan New Orleans-musikerne gjør og gjorde. De tok en låt, spilte den med sin besetning, og så ble det jazz. Det er en god metode, synes jeg.
– Verden har forandret seg ganske mye gjennom de 45 årene dere har eksistert, hvordan har dere opplevd å bli møtt?
– Vi har tenkt at det er viktig å bevare den tradisjonelle jazzmusikken, og så har verden fått forandre seg rundt oss. Vi har rendyrket og finslipt ett uttrykk, og har for eksempel ikke begynt med elektriske instrumenter. Vi er ikke et band som følger trender. Innen sjangeren er det bare Magnolia, og en håndfull andre band i Norge som spiller den gamle jazzen profesjonelt.
– Publikum blir eldre. Vi har en utfordring der, i likhet med de som følger Oslo-Filharmoniske Orkester. Men det er jo også noen yngre som kommer. Det er noe med den gamle jazzen, som er rotekte og ærlig spilt, på akustiske instrumenter. den har en tradisjon og historie, og den er brukervennlig, også utenfor ”jazz-menigheten”.
– Men selv om dere har vært trofaste mot sjangeren, må endringene i bransjen rundt ha påvirket arbeidet dere gjør?
– Ja. I hvert fall mediemessig. Det er vanskeligere å komme igjennom med et band som ikke lenger er en nyhet. Men sånn er det, og det er mange om beinet. Dette handler også om at det nesten ikke lenger finnes journalister som jobber spesielt med jazz, eller andre smalere musikkformer.
– Det er heller ikke så lett lenger å få festivaljobber, fordi festivaler gjerne skal ha nyheter og unge og fremadstormende artister. I tillegg finnes det veldig mange flere jazzmusikere i dag enn da vi startet, og de skal jo ha spillejobber. Men dette betyr ikke at Magnolia har tenkt å slutte med å spille. Vi har fremdeles et publikum som er upåvirket av hva som står eller ikke sies om oss i media.
– Og nå skal dere holde jubileumskonsert, hva kan publikum vente utover at dere vil høres ut som dere?
– Vi skal spille tre egne låter. Det har vi knapt gjort før. Så kommer Majken Christiansen inn og synger noen musikal-låter som vi ikke har gjort for publikum før. I tillegg kommer superpianist Morten Gunnar Larsen til å spille litt ragtime med oss.
Magnolia Jazzband har leid Oslo konserthus til sin bursdagskonsert. Når den er ferdig ser de fem år fremover, til 50-årsjubileet.
Hvor brenner det, Guro Furunes Pettersen og Chris Schaal?
Evner bransjen å bevare en grasrot av ny kreativ musikk og bransje utenfor hovedstaden? Og hva kjennetegner egentlig en vellykket undergrunnsscene?
– Øyafestivalen må ta et oppgjør
Utestedet Blå avslutter samarbeidet med Øyafestivalen i protest mot festivalens eierskap.
Øm virvelvind. Axel Skalstad (1992-2025): Jeg blir bare så glad av å se deg spille.
Minneordene over trommeslager Axel Skalstad er skrevet av Filip Roshauw. Skalstad gikk bort i en ulykke nylig, altfor ung med sine 32 år.
Så vanskelig er det ikke.
Hva om likestilling på festivalene bare var...helt vanlig?
Dette ble vedtatt på Tonos årsmøte 2025
Under årets møte ble de fleste foreslåtte endringene i vedtektene vedtatt, men noen sentrale forslag falt.
Utlysning av Egil Storbekkens musikkpris 2025
Nå kan du foreslå kandidater til Egil Storbekkens musikkpris 2025, til personer som har gjort en ekstraordinær innsats i norsk folkemusikk. Frist 20. august.
