Alle skal få

Det nord-norske neo-soulbandet The band called Oh har vært b-listet flere ganger på både P1 og P3. De var innom VG-lista med debut-EPen i 2011, og i 2014 toppet de R&B-listen iTunes med albumet Stereosoul. Så ble det ganske stille.

– Vi gikk gjennom en slags identitetskrise etter det. Vi måtte stille oss spørsmålet om vi ville bli popstjerner, og bestemte oss for ikke å bli det. Det har vært viktig for oss å ikke formatere oss til noe. Vi skal ikke passe inn noe sted, og sangene må gjerne sprike i flere retninger. Det viktigste er at vi alle byr på oss selv, forteller vokalist Frode Larsen.

Deler alt
I høst slippes andrealbumet. Det gjøres som en såkalt open source-utgivelse. Målet er å dele alt som er å høre på albumet, med alle som ønsker å laste dette ned, gratis.

– Vi kaller det open source i mangel av et bedre ord. Ideen er at det er mye kulere om hele eller deler av sangen eksisterer i en ny avart, enn om den ikke gjør det.

– Det skal være mulig å høre hele platen med dens 56 minutter med innspilt musikk. Men du kan også velge å høre kun gitaren i andre vers på den ene sangen og lage en ny sang ut av det. I tillegg har vi lagt ut noter og tekster, strykerarrangement og et signaldokument der absolutt alle lydene på platen er dokumentert fra min stemme, til hvilken mic, preamp eller kompressor som er brukt, og til hvordan den er mikset, med hvilke effekter.

Merarbeid
Larsen medgir at det har vært mye jobb. Når alt skulle kunne deles i sine enkelte elementer måtte alle spor også være ekstra gjennomarbeidet. I tillegg oppsto merarbeid for Håkon Pettersen og Poppa Lars som har mikset hver sin del av albumet. Der man vanligvis sender over en enkelt wav-fil til miksing, består denne utgivelsen av minst tre filer per låt. Og med det, mange ekstra timers arbeid.

– Det har blitt mange ekstra runder. Samtidig leter vi ikke etter det perfekte. Det er ingenting på plata som er spilt inn på klikk. Vi har vektlagt det organiske, og det å få bra opptak av hele bandet.

– Hvordan har dere fått råd til å jobbe så omstendelig?

– Vi har fått mye hjelp fra lokalt næringsliv i Tromsø. Innovasjon Norge synes dette er innovasjon på internasjonalt nivå, og har hjulpet oss mye. Vi fikk også 400 000 i stipend fra Varangerfestivalen til å lage albumet.

Larsen mener at det hadde vært mulig å gjennomføre prosjektet uten støtten fra Innovasjon Norge, om enn i mindre skala.

– Men det er vanskelig å uttale seg om dette egentlig. Nord-Norge, og Innovasjon Arctis er i en særstilling i Innovasjon Norge-systemet.

Redde verden
Musikken på albumet ble også skrevet som et bestillingsverk til Varangerfestivalen. Bestillingen var tydelig på at det skulle være sjangeroverskridende. Materialet ble dermed arrangert for bandet, i tillegg til strykere fra NOSO og et kor. Scenisk har bandet samarbeidet med en lys- og videokunstner. Ved første fremføring opptrådte hver musiker for seg i egen spotlight i en stor idrettshall, hvor publikum var plassert rundt de åtte mindre scenene.

Visjonen bak var et ønske fra Larsens side om å redde verden, særlig etter at flyktningkrisen inntraff for drøye to år siden.

– Det er ikke noen unnskyldning at vi bare driver med musikk. Vi må bidra. Og vi spurte oss selv; hva kan vi i vår profesjon gjøre?

Den nye motstandsbevegelsen
Svaret og inspirasjonen til bestillingsverket og albumet skulle komme gjennom den svenske dokumentaren Freak Out!, som ble vist på NRK. Den handler om et alternativt kunstnersamfunn i Sveits, tidlig på 1900tallet, som jobbet for deling av goder.

– Alle har hørt om hippiene på 60- og 70-tallet. Men dette kunstnersamfunnet hadde jeg ikke hørt om. Å se dokumentaren fikk meg til å tenke at når det fantes en så lik bevegelse som hippiene 50 år tidligere, så må det jo være mulig at det kan komme nye bevegelser igjen. Vårt band skal være en del av denne nye motstandsbevegelsen.

Les også: Stua som scene

– Og om ikke vi kan – eller ikke har interesse av – å gjøre sangene til hits, så kan kanskje andre gjøre det. Vi skal i hvert fall ikke være til hinder for at tekstene kan leve lenger enn vårt album.

– Dette høres jo ut som noe ”alle” trodde skulle skje i stor skala da delingsøkonomien skjøt fart for rundt 10 år siden. Men det har jo ikke har skjedd?

– Nei. Det har bare blitt enkelttilfeller, fordi man ikke snakker om tankegodset bak. Kan vi inspirere noen i denne retningen er jeg veldig fornøyd med det.

– Samtidig så finnes det vel ikke et plateselskap i verden som ville latt oss slippe musikken på denne måten. Vi gir ut på eget selskap, og eier alle rettighetene selv. Det er åpenbart at dette for oss ikke handler om å tjene penger. Jeg klarer likevel ikke å se at vi på noen måte taper penger på å gi ut musikken på dette viset.

– Er det fordi dere likevel ikke ville tjene særlig mye i strømmeøkonomien?

– Neida. Jeg tror de aller fleste, sånn til vanlig bruk, uansett vil strømme musikken på Spotify eller tilsvarende tjenester. Vår åpne tilnærming til lansering av musikk i sum vil derimot kunne føre til at flere snakker om, strømmer eller kjøper musikken, og går på konsert.

Stole på hverandre
Bandet benytter seg ikke av for eksempel Creative Commons-lisensiering, som er vanlig når det kommer til mer eller mindre fri-bruk. All musikken er registrert hos TONO og Gramo slik at bandet tjener penger på radiospilling, og på konserter.

I stedet skriver de bare pent på engelsk nederst på nettsiden: If you’re doing something cool with our music, please let us know @ bandet@ninesix.no or get in touch @ www.thebandcalledoh.com.

– Vi stoler på at de gjør det, og at vi kan bli enige om deling på en eventuell inntjening. Vi kan kalle det en stole-på-hverandre-lisensiering. Vi ville vise en uendelig tillit til våre medmennesker.

– Hvordan har dette politiske aspektet påvirket musikken?

– Vi spilte inn skiva over to uker i Praha. Jeg skjønte ganske tidlig i prosessen at tekstene måtte handle om mitt liv og mellommenneskelige relasjoner. Det kunne ikke bli en propagandaplate.

– Jeg har vokst opp med Rage Against The Machine! Det er nesten propagandamusikk. Det føltes imidlertid kårny å lage slike låter i 2017. Låtene på plata har blitt låter om ting som for meg er politiske. Men jeg ikke vet om andre hører det sånn.

I en av låtene ”slår han opp med” krigføringen til USA og NATO. Låta har vært spilt live flere ganger, og han har i etterkant møtt mennesker på gaten i Tromsø, som har fortalt ham at de har sendt den til sin eks-kjæreste for at denne bedre skulle forstå hva som gikk feil.

– Det er fint når en låt kan få forskjellig mening for forskjellige folk. Da lever musikken videre utenfor det jeg tenkte.

– Lyden er ganske funky, eller R&B, er det også et politisk valg?

– Nei. Vi har ikke tenkt politisk på lyden. Men vi har diskutert soundet mye. Og vi har kommet til at vi må stole på at så lenge det er oss fem som spiller, så vil det være gjenkjennelig som lyden av vårt band.

– Den forrige skiva var ganske neo-soul, og nærmest en hyllest til soultradisjonen. Men nå skjer det så mye kult innen urban musikk, som vi alle er inspirert av, at det ble naturlig at vi skulle ha en viss tilstedeværelse av 2017, eller aller helst 2018, i lydbildet. Personlig er jeg superfan av Frank Ocean, og jeg håper det høres.

Kunstprosjekt
Det at så mange ser ut til å ville høre på dem, både på det som har blitt lagt ut som såkalte sangkapitler på hjemmesiden fra albumet, og ikke minst deres utsolgte fremføringer av bestillingsverket i ettertid i Narvik og Tromsø, var Larsen imidlertid ikke forberedt på.

– Vi har hele tiden tenkt på dette som et kunstprosjekt. Vi har bevisst ikke laget singler, eller tenkt på dette som pop. Så det at mange hører på, det er en bonus, og noe vi må utforske mer.

– Du trodde ikke at folk ville like musikken?

– Jo, det trodde jeg. Men jeg trodde det ville være for tungt å fordøye for et mainstream-publikum. Samtidig er det mange mennesker som bruker Spotify, og det gir uante muligheter. Det er veldig morsomt!

Les også: Verdier og forskjeller

Tungt utdannet
The band called Oh består i tillegg til Larsen av Morten Steene på bass, Eirik Fjelde på tangenter, Jonas Karlsen på perkusjon, og på gitar; Arnljot Nordvik. De møttes under musikkstudiene. Larsen mener det at de har brukt så mange år på å fordype seg i forskjellige aspekter med lyd og musikk er en viktig bagasje for bandet. Samtidig spiller ikke utdanningen utelukkende en positiv rolle.

– Når du har brukt så mye energi på å lære deg regler, så må du etterpå lære deg å gi faen i dem. Jeg tror det bare gjør det vanskeligere å lage musikk. Det er – i hvert fall der vi studerte – lite fokus på det å skape musikken.

I møte med improvisasjon på scenen derimot, mener han utdanningen en fordel.

– Det gjør det lettere å unngå den samme fjelltoppsoloen på gitar hver kveld. Men når det kommer til det å skrive en sang, og bli fornøyd med resultatet, gjør ikke utdanningen det noe enklere.