Publisert:

Del:

Hans musikalske forbilder er amerikanske, mens hans lydbilder er nordiske. Om dette har sammenheng med at han har amerikansk far og norsk mor, vites ikke. Han synes festivaler og journalister burde bruke mer energi på norsk musikk. Jacob Young (33) er ute med sin fjerde plate i eget navn, og har debutert på plateselskapet ECM. I Norge har “Evening Falls” blitt tatt imot med seksere på terningene. Platen har vært ute i Europa siden påske, og skal utgis i USA til høsten, skriver Torstein Ellingsen i denne første delen av dette profilintervjuet.

Jacob Young (Foto: Tor Øra)

Av Torstein Ellingsen

Atlanterhavspendler
— Jeg har hatt flaks, og ser denne utgivelsen som en stor bonus, og mulig døråpner. Men jeg har også vært tålmodig og jobbet for dette. Jeg er langt mer moden nå enn for 10 år siden, da jeg spilte inn den første platen min, “This Is You”, sier Jacob.

Den kritikerroste gitaristen har fulgt en utvikling som har vist seg fruktbart for norske jazzmusikere: Han startet opp i Norge, dro til USA, var der noen år for å studere, spille og få kontakter, for så å returnere til hjemlandet, som en mer erfaren jazzmusiker og komponist. Dette er en modell som folk som f.eks. saksofonistene Petter Wettre og Bendik Hofseth, og bassisten Terje Gewelt også har fulgt tidligere, med hell.

— Det å reise vekk fra mors favn var en fin ting å gjøre for meg. Jeg tror jeg vokste på det, fikk andre perspektiver enn dem jeg var vant med. Det gjorde at jeg kanskje lettere enn før kunne forstå andres uttrykk, og høre det genuine i dem. Først når man er ute fra redet, kan man se sin egen kultur fra utsiden, slik andre ser den. Det tror jeg er nyttig. Og kanskje det kan hjelpe til med å finne ut hvilken vei man selv vil gå, mener Jacob.

Jacob hadde storheter som Jim Hall og John Abercrombie som gitarlærere på The New School i New York. Fra 1993 til 1995 jobbet han som frilansmusiker på Manhattan, og spilte med blant andre Junior Mance, Larry Goldings, Rashied Ali, John Abercrombie, Lonnie Plaxico m.fl.

— Jeg var innstilt på å bli boende i New York, men trommeslager Jon Christensen og andre rådet meg til å vende tilbake til Oslo, fordi rammebetingelsene for å drive med jazzmusikk her på mange måter er bedre enn der borte. Jon tenkte blant annet på de ulike støtteordningene og det gode jazzmiljøet som finnes her. For det er jo ikke hvor du er, men hva du gjør som er det viktigste.

Produktiv plateartist
I 1995 flyttet Jacob tilbake til Norge. Platen “Pieces Of Time” kom ut i 1997, og satte for alvor Oslo-gitaristen på jazzkartet. I 2001 kom det tredje albumet i eget navn, med originallåter – “Glow”, på plateselskapet Curling Legs. På det albumet deltok et stjernelag av musikere: Arve Henriksen, Christian Wallumrød, Jarle Vespestad, Bendik Hofseth, Håkon Kornstad, Øyvind Brække, Knut Reiersrud, Audun Erlien og Reidar Skår, foruten Trygve Seim, Vigleik Storaas og Mats Eilertsen, som allerede hadde vært i Jacobs band noen år.

I 2002 hadde Jacob et vellykket musikalsk sidesprang. Da utkom den intime duoplaten “Where Flamingos Fly”, med sangerinnen Karin Krog (hvor også Arild Andersen er med på noen låter). I motsetning til de tidligere albumene, som besto av egne komposisjoner, var denne basert på standardlåter. Sammen med Karin Krog turnerte Jacob i USA, Japan, India, Egypt og Europa.

ECM-produsent Manfred Eicher, som jobbet med Trygve Seim på denne tiden, fikk etter hvert høre platen “Glow”, og troppet til og med opp på releasekonserten på Blå. Tyskeren likte det han opplevde der, og ville produsere Jacobs neste plate.

— Manfred Eicher var en drøm å samarbeide med. I begynnelsen var det hele litt uvirkelig for meg. Men samtidig var det utrolig deilig å kunne lene seg mot en så erfaren produsent. Vi var godt forberedt: Låtene var skrevet, bandet hadde øvd og skulle spille inn i Rainbow studio, hvor vi er trygge. I tillegg var veteran Jon Christensen vår interne “dirigent”, og bidrar alltid med fine ideer til arrangering. Da vi var i studio følte jeg at utgangspunktet var godt. Dette måtte jo bli bra!

Rendyrker det melodiske
“Evening Falls” er litt i samme estetiske verden og melodiske gate som Tord Gustavsens Changing Places, bare med kvintett-besetning, og uten piano. Selv beskriver Jacob den slik:

— Jeg er fornøyd med helheten, og synes vi har fått til et typisk band-album. Det hersker ikke hieriarkisk orden, men behersket og improvisert anarki. Det er et flott band med fantastiske musikere, og med mye fin interaksjon. Låtene mine utgjør rammene. Jeg føler meg litt ferdig med jammingen på én akkord, og vil gjerne rendyrke det melodiske. Jeg tror det blir opp til hver enkelt lytter hva man hører, og hvor dypt man er villig til å høre. Folk hører jo forskjellig.

— Jeg opplever også albumet som et dokument på hvor bandet var der og da. Hadde vi spilt inn plata i dag, så hadde den blitt en god del annerledes tror jeg, sier Jacob.

Ballade vil gjerne vite hva som er de viktigste forskjellene siden den forrige bandplaten, og hvordan Jacob vil beskrive bandet på den nye innspillingen.

— De to platene er ulike på flere måter. På “Evening Falls” er arrangementene mindre komplekse. Jeg benytter også færre musikere. “Glow” ble delvis gjort i Rainbow studio, med opptill syv musikerer live, og delvis hos Reidar Skår. Der ble det mye skruing, pålegg og lydbearbeidelse i etterkant. Glow tok to år å gjøre, og er blitt en variert plate. “Evening Falls” er gjort på gamlemåten, – tre dager til innspilling og mix, og er blitt mer helhetlig.

— Jon Christensen, Mats Eilertsen og jeg hadde jo spilt en del sammen. Trioen ble utvidet til kvintett fordi jeg følte at det var enklere å orkestrere ut låtene med blåsere i front. Det gir et mer spennende lydbilde og arrangementer som er rikere i klangen. Bassklarinett, trompet og gitar, med komp er jo en litt uvanlig besetning, forklarer Jacob.

— Min filosofi har alltid vært å skrive med musikerne i bakhodet, og la dem få slippe til. Med den nye kvintetten er det spennende at musikerne er fra ulike generasjoner: Jon Christensen (60), bassklarinettist Vidar Johansen (50), bassist Mats Eilertsen (30) og trompetist Mathias Eick (24) angriper låtene mine forskjellig, sier Jacob Young.

Andre delen av dette intervjuet publiseres på Ballade i morgen. Der forteller Jacob Young om sine dager i New York, og hvordan han har funnet interessante og inspirerende løsninger i møtet mellom ungdommelig energi og årelang erfaring.