Intuisjon er det viktigste verktøyet når pianist og komponist Andreas Ulvo finner sin plass i andres låter, enten det er Mozart eller Toto som skal tolkes.

Andreas Ulvo Foto: Andreas Ulvo

Det var i en bil på vei hjem fra turné at pianist og komponist Andreas Ulvo lanserte ideen om å spille inn en plate med Ingrid Olava , bare de to. Ulvo, som har vært en del av bandet til vokalisten og låtskriveren i fem-seks år, kjente på en dragning mot å gjøre noe rent og nedstrippet, bare flygel og vokal, og med utgangspunkt i andres låter.

– Når man skriver låter selv er man gjerne mer kritisk til det man har laget, man lurer på om de ulike delene er bra, slike ting. Med coverlåter slipper man den biten. Formen er satt og man får en friere tolkningsrolle. Samtidig må man prøve å legge noe av seg selv i tolkningene, men det føler jeg egentlig har kommet ganske lett.

Ulvo har rigget seg til i en krok i kjelleren på Stockfleths i Prinsens gate i Oslo. Han har nettopp vært på øving med Mathias Eick, som han turnerer med for øyeblikket. Etter intervjuet venter toget til Vallset hvor han bor. Med hyppig turnering, enten det er med nevnte Eick, sin egen Eple Trio, soloprosjekter eller andre oppdrag, er nærhet til flyplassen viktigere enn kort vei til hovedstaden, forteller han.

Inn til kjernen
Tilbake til turnébilen – ideen fra den gangen har materialisert seg i form av duoen Innlandet, som slapp debutplaten sin i mars. Navnet rommer flere fasetter: Både Ulvo og Ingrid Olava er fra innlandet, henholdsvis Eidskog og Lillehammer. Platen er spilt inn midt i skogen i svenske Kölviken, og navnet er i tillegg beskrivende for selve musikken, ifølge Ulvo – i måten de sammen har søkt seg frem til kjernene i platas ni, for mange kjente, låter.

«I hear the drums echoing tonight» synger Ingrid Olava med inderlig innlevelse på duoens emosjonelle og downtempo tolkning av «Africa», Totos hit fra 80-tallet. Amy Winehouses «Back to Black» og klassikeren «Moon River» følger i samme spor – naken vokal akkompagnert av delikat pianospill og tidvis nynning fra Ulvo i bakgrunnen.

Repertoaret virker tilfeldig, som en spilleliste på Spotify, uten annen rød tråd enn format og personlig smak.

– Hvordan har dere valgt låtene?

– Verken Ingrid eller jeg er opptatt av sjanger, da blir det litt hummer og kanari. Ideen var å velge noen låter hver som vi likte og sy dem sammen til en helhet. Den røde tråden er oss som utøvere og fortolkere. Mary Chapin Carpenters «Why Walk When You Can Fly» har vært med meg siden jeg vår 12 år, det er en låt jeg alltid har likt og som jeg har spilt en del. Toto fikk jeg ikke øynene opp for før tidlig i 20-årene, det er en guilty pleasure-greie for meg. Det er morsomt å ta låter man liker som ikke er åpenbare for formatet vi har valgt.

– Dere har vært nokså tro mot originalene, om ikke i tempo, så i alle fall melodisk. På «Kathy’s Song» gjentar du blant annet fingerspillet til Simon & Garfunkel på pianoet. Hvordan har dere tilnærmet dere tolkningene?

– I hvor stor grad vi har gjort endringer er ikke veldig bevisst, det er en intuitiv prosess. Det er ikke et poeng å endre for å endre, det handler om å se hva som trenger å være der og ikke, hva som er viktig og ikke for låten. Man må prøve å finne frem til essensen i musikken og deretter legge til noe av seg selv.

Innlandet Foto: Massimo Leardini

Intuitiv prosess
«Intuisjon» og «improvisasjon» er ord som dukker hyppig opp i løpet av samtalen. Ulvo er jazzmusiker med en master i improvisert musikk og jazz fra Norges musikkhøgskole, han er vant til å jobbe frem musikk i nået. Improvisasjon er best når man ikke tenker i det hele tatt, synes Ulvo, når musikken får flyte uten at man er for kritisk til hva som oppstår der og da. Når han ikke sitter bak tangenter driver han med fotografering, og han finner gjenklang av måten han tilnærmer seg musikk på i det visuelle formatet.

– Hvis man har tatt et bilde som ikke er hundre prosent vellykket kan man bearbeide det, finne ut hva man vil trekke frem og få det til å bli bra likevel. Slik tenker jeg med musikk også. Før begynte jeg alltid med notepapir, men nå setter jeg ofte på en opptaker, improviserer og skriver det ned etterpå. Iblant har jeg valgt å ikke forfine ting, men beholde det originale uttrykket uten å perfeksjonere eller formatere så veldig – på samme måte som man jobber med et bilde som allerede er tatt. Det gir et annet uttrykk enn hvis man prøver å presse musikken inn i en ramme.

Denne tilnærmingen er også grunnen til at Innlandets debutplate er spilt inn live, med de to musikerne i samme rom – for å beholde den originale råheten og nerven i samspillet.

– Hvis man står i hvert sitt rom har man mulighet til å reparere ting i etterkant, mens når man står i samme rom blir man mer avhengig av å spille sammen. Alt skal funke samtidig, da blir det aldri helt perfekt. Mange studioproduksjoner i dag er perfeksjonert ned til hver minste detalj, mens vi hadde lyst til å gå bort ifra det. Man mister noe ved å gjennomarbeide ting for mye.

«Ikke så opptatt av tekst»
Som instrumentalist legger han ikke skjul på at det er lyden han fokuserer på i musikken – lyden av instrumentene, tonen i vokalen, klangen av ordene … Ulvo er «ikke så opptatt av tekst». Han sier det så enkelt, som en faktaopplysning han ikke har planer om å utfordre. Likevel har han valgt å covre tekstbaserte låter sammen med en vokalist, som nettopp er kjent for sin tekstlige tolkning og formidling?

Han smiler bak skjegget, forsikrer om at han vet hva låtene på Innlandet-albumet handler om. Men når han lytter på tekst i musikk forsvinner fokuset fra lyden, han mister flyten.

– For meg er tekst noe som akkompagnerer musikken. Mange er sikkert uenige i det, det er sikkert Ingrid også. Men det er lyden som er viktig for meg. Jeg hører på tekst som noe klanglig og tenker på stemmen mer som et instrument. Ingrid har en unik tilstedeværelse i måten hun synger på som jeg er veldig glad i og som ikke mange andre har. Formidlingsevnen er tydelig, men ikke overdreven. Det oppleves ektefølt.

Les også: Et eget univers

«Smalt prosjekt»
Som plateaktuell artist kan det være vanskelig å trenge gjennom massen av singler og plater som slippes daglig. I en musikkbransje hvor mange kommersielle låtskrivere skreddersyr musikk for Spotify – uten intro, rett til kjernen, i håp om å fange lytterne før de rekker å klikke seg videre – er det tilsynelatende en smart idé, for en mer alternativ artist, å spille på gjenkjennelighet ved å covre låter folk allerede kan.
Ulvo smiler, bekrefter at det aldri var baktanken og omtaler prosjektet som «smalt».

– Verken jeg eller Ingrid hadde store forventninger til prosjektet, det var bare noe vi hadde lyst til å gjøre. Det har ikke vært et mål å velge låter for å få masse streams, all oppmerksomheten har bare vært en bonus.

Hør også: BALLADEPODDEN: Hva er det med coverlåter?

Anmelderne har nemlig latt seg begeistre. «Innlandets debutalbum står til seks» skrev Aftenposten, «forfriskende, rørende og annerledes» skrev Dagbladet. VGs Marius Asp var mer lunken og lurte, «trenger verden en ny versjon av ’Moon River’?».

– Ja, trenger vi egentlig det?

– Vi har ikke tenkt slik i det hele tatt, vi spiller bare låter vi liker. Det finnes alltid en original man kan høre på hvis man heller vil det.

– Å tolke andres låter, hva gir det tilbake til deg som musiker? Blir du kjent med musikalske strukturer og fraseringer som kanskje ikke ligger latent hos deg selv?

– Ja, definitivt. Jeg ville aldri selv ha skrevet noe som likner låtene på Innlandet-plata. Det samme gjaldt da jeg spilte inn siste soloplaten min også. Mozart for eksempel, jeg ville aldri i verden ha skrevet den musikken selv. Å finne en vei fra Mozart, som er show-off og lystig, og inn i min egen musikk, er utfordrende. Man tvinges til å ta andre løsninger enn man ville gjort selv, samtidig som det skal passe inn i ens eget språk. Det handler om å finne ut hva man synes er spennende musikalsk.

På soloplaten han refererer til, «Unchangeable Seasons» fra 2016, har Ulvo blant annet tolket klassiske perler som Erik Saties «Gymnopédie no.1» og «Gnossienne no.4», og Harald Sæveruds «Kjempeviseslåtten». Mozarts «Tyrkisk marsj» er også med.

– Den er ihjelspilt, men det er noen plasser man tenker at stykket kunne gått et annet sted, og jeg har gjort om litt på akkorder og formen. Men det må man vurdere fra låt til låt, det er ingen oppskrift på fortolkning. Det er en intuitiv prosess. For min del, i alle fall.

Flere fortolkninger
Innlandet har allerede begynt å pønske ut nye låter til en plate nummer to, selv om prosjektet er på hold nå som Ingrid Olava skal ut i mammapermisjon.

– Hva er attraksjonen i å gjøre andres materiale?

– Å slippe å skrive låtene selv!

Han ler, men utsagnet er alvorlig ment.

– Jeg skriver masse musikk, men i de senere årene har jeg begynt å jobbe mer med fortolkning. Det er så mange fine låter som er skrevet allerede.

Publisert:

Del: